Ordene kommer fra forfatter Chenjerai Hove. Da han dro fra Zimbabwe, fortalte han at han ville være tilbake om 10 dager. Fire år senere bor han i Stavanger. Chenjerai Hove er blant Afrikas mest profilerte og kritikerroste forfattere. Hans store produksjon omfatter både romaner, lyrikk og sakprosa. Romanene Shadows (Skygger) fra 1981 og Bones (Knokler) fra 1988 er utkommet på norsk. X treffer han på et møte om ytrings- og pressefrihet i Zimbabwe, initiert av norske PEN. Tilstede var også Geoff Nyarota, tidligere redaktør av den eneste uavhengige dagsavisa i Zimbabwe, Daily News. Mens Nyarota uttrykte fortvilelse over ikke å kunne leve og virke som pressemann der han hører til, synes Hove å forholde seg langt mer pragmatisk til det å befinne seg på den andre siden av kloden i forhold til sin kone, sine fem barn og hele sin tidligere tilværelse.
- Jeg skriver fra hjertet. Og det er nå en gang skapt i Zimbabwe. Bildene mine, hele synsmåten, kommer derfra. Samtidig hjelper distansen meg til å se andre ting, fordi jeg må se gjennom hukommelsen. Noe av det som er «hjemme» står klarere og sterkere for meg nå, faktisk.
- Hva med forfatterrollen? Hvordan er det å virke i et fremmed land, henvendt til fremmede folk?
- Jeg opplever meg ikke isolert. Jeg er heldig, for som kunstner vil jeg alltid ha ting å gjøre. For eksempel ble det bestemt i dag at jeg skal skrive for Nationalteateret. Det blir spennende. Jeg har tro på det skrevne ord - det ligger mye makt i det å navngi ting.
- For meg er kunst dialog. Dialog mellom meg og omgivelsene. Jeg og min betraktningsmåte vokser på å treffe nye folk og miljøer. Identiteten skapes av de andre som ser på deg, mener jeg. Slik blir jeg tilhørende en «gulash-kultur», og det trives jeg godt med.
- Kunst er også en måte å lytte og å se på. Se noe annet. Livet er en søken etter andre mulighet, mener jeg. Skriv dette ned: Kunstnere vil alltid søke muligheter. Og sanneheter. De vil søke flertydigheten. For styresmaktene i Zimbabwe finnes det utelukkende én eneste sannhet. «Skriv sosialistisk» er jeg blitt bedt om. Jeg aner ikke hvordan et sosialistisk dikt ser ut. Man kan ikke diktere en blomst dens farger - men det tror Mugabe tydeligvis.
- Antyder du nå at det ikke produseres «ekte kunst» i Zimbabwe?
- Neida. Jeg har mange forfattervenner som fortsatt bor i Zimbabwe, og som skriver flotte ting. Samtidig vil kunst alltid være problematisk for diktatorer. Kunsten formidler usikkerhet, uavhengig av om den er bevisst politisk eller ei. De fleste kunstnere i Zimbabwe befinner seg derfor i fare. Men de gir seg ikke. Forfattervennene mine skriver ufortrødent, forsiktig og diskret. Kontrollsystemet makter i de fleste tilfeller ikke å fange opp motstanden og visdommen, men det gjør de den er ment for: litteraturelskeren.
- Men i motsetning til de fleste av mine kolleger i Zimbabwe er jeg eksplisitt opptatt av politikken i kunsten. Min poetikk ble skapt i 1978, da fem av mine engelskstudenter ble drept mens vi var på en utflukt. Geriljalederen ba meg trekke meg unna - da jeg kom tilbake, måtte jeg plukke opp løse armer og ben. Min jobb nå, sa jeg til meg selv, er å skape vakre dikt ut av denne hesligheten.
- Så kom det, i 1999, til et punkt da jeg skjønte at det ikke fungerte lenger. The International Parliament of Writers (IWP) hadde lenge vært på meg og ment at jeg burde komme meg i sikkerhet. En dag sendte de meg en billett. Den hadde jeg alltid på innerlomma. Da jeg omsider var i livsfare, kom jeg meg til flyplassen. IWP administrerte den gangen fribyordningen, og hjalp meg til å bli gjesteforfatter i en by utenfor Paris [Rambouillet, red.anm.]. Ordningen gjelder for to år. Da den var utløpt, fikk jeg ikke alminnelig oppholdstillatelse i Frankrike. Heldigvis fikk jeg tilbud om et nytt fribyopphold i Stavanger.
- Og kunsten her har en smule andre kår enn i Zimbabwe?
Ja, det er helt utrolig. Mange ble rasende da jeg sa til Stavanger Aftenblad at jeg opplevde nordmenn som likegyldige. Men jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig å skape i full tilfredsstillelse. I Norge vil staten automatisk kjøpe 1000 eksemplarer av hver eneste skjønnlitterære bok som utkommer. I Zimbabwe vil de automatisk forby den.
Tips en venn