«Utopia», pleide en lærer av meg å si, er et gresk ord for «det finnes ikke noe slikt sted». I Latin-Amerika er dette «ingensteds» spesielt viktig, siden regionen har eksistert i fantasiene til fremmede - selv før Leif Eriksson seilte langs kysten av Amerika cirka 1000 år e.kr. og Christofer Columbus ankom Bahamas i 1492 - som et slags Paradis: ubesudlet, fredelig og frodig.
I en berømt roman fra 1515 beskrev Thomas Moore stedet som en øy med et perfekt sosialt, juridisk og politisk system, og William Shakespeares skuespill «Stormen» fra 1610-11 finner sted på en karibisk øy. Caliban, en av hovedkarakterene i skuespillet, symboliserer primitivisme.
Feilslåtte utopier
I virkeligheten er Latin Amerika verken en øy, ei eller perfekt.
Helt siden kontinentet uten forvarsel ble introdusert for modernismen, har det lengtet etter en bedre og mer balansert framtid. Men veien dit har i beste fall vært humpete. Den dag i dag kan man kalle Latin Amerika for en søppeldynge for feilslåtte utopier.
Først ute var katolisismen med sin visjon om det religiøse perfekte. Ikke lenge etter fulgte flere dogmer: positivisme, marxisme, kommunisme, facsisme, indigenismo... Alle tilbød de et ideal om en uoppnåelig individuell og samfunnsmessig perfeksjon. En annen ting disse hadde til felles var at de var importert fra utlandet og strevde, uten suksess, med å tilpasse seg forholdene i området. En annen import var vitenskapen som ankom med løftet om å kontrollere naturen.
Det er ikke rart at skeptisismen har slått rot i latinamerikanerne. Hvordan skal man ellers kunne forklare det faktum at science-fiction, techno-fiction eller cyber-fiction som litterære sjangere aldri har fått fotfeste i Latin-Amerika? Med en enkelt hånd kan jeg telle alle de filmene og romanene som utforsker framtiden på optimistisk eller pessimistisk vis.
Borges' filosofiske spekulasjoner
Jorge Luis Borges er sannsynligvis den mest innflytelsesrike spansktalende intellektuelle som Latin-Amerika noensinne har produsert. Selv om han nøt å lese H.G. Wells og C.S. Lewis, var han ikke interessert i science-fiction i seg selv. I stedet likte han filosofiske utlegninger. Fra sin leilighet i Buenos Aires oppfant han alternative universer som han presenterte i fortellinger som «Tlön Uqbar, Orbis tertius,» «Aleph,» «Biblioteket i Babel,» og «En trøtt manns utopia.»
Disse har lite å gjøre med vitenskap eller vårt vanlige syn på framtiden. Borges tenkte seg for eksempel et ikke-eksisterende idealistisk samfunn som han ved en tilfeldighet oppdager i en
bisarr utgave av Encyclopedia Britannica. Men det eksisterer ikke så mye i framtiden som det gjør i et slags Leibnitzisk «parallelt» univers. Borges snakker også om et magisk punkt i verdensrommet som inneholder alle sider av verden.
Den mest berømte teknologiske romanen fra Latin-Amerika ble skrevet av en venn og samarbeidspartner av Borges ved navn Adolfo Bioy Casares. Hans bok «Morels oppfinnelse» handler om en gal mann som bruker hologrammer for å forvandle en øy til et Panteon hvor han kan nyte evig liv. Handlingen i boka er løst basert på Borges' «Doktor Moreaus øy». Ikke uten ironi kalte Borges boken perfekt.
Fuentes' dystopia
I flere bøker har Carlos Fuentes brukt dystopier (dette er negative framtidsvisjoner, hvorav de mest kjente er George Orwells «1984» og Aldous Huxleys «Vidunerlige nye verden») for å utforske framtiden til sitt hjemland Mexico. Den viktigste av disse er, på tross av sine mange feil, romanen «Christopher Unborn» som ble skrevet i 1987.
I denne boka hvor handlingen er satt til 1992, ser Fuentes for seg et overbefolket Mexico hvor korrupsjonen har gått amok. En nasjonal konkurranse har blitt utlyst hvor premien går til det barnet som fødes nøyaktig kl. 12 på den 12. oktober, fem hundre år etter Columbus ankom Amerika. Boka er fortalt fra perspektivet til det seirende - eller som det viser seg i den overraskende slutten - det tapende fosteret.
B-filmer og superhelter
Dersom jeg skulle bli presset til å nevne noen latinamerikanske filmer som kan sies å passe inn i science-fiction tradisjonen, kan jeg bare komme på én: «Mannen som ser mot sørøst» av argentineren Eliseo Subiela. Filmen handler om en Jesusaktig figur med evnen til å utføre mirakler. Men historien utspiller seg på et mentalsykehus og det er bevisst gjort uklart om hovedpersonen Rantes kun er en gal mann uten mirakuløse evner.
Personlig har jeg en lidenskap for B-filmer, hvor superhelter sloss mot romvesen, gale vitenskapsmenn og både menneskeskapte og naturlige katastrofer. I Latin-Amerika hvor fremskrittet som regel forhindres og rettferdigheten sjelden seirer, er det ikke spesielt overraskende at superhelter er populære.
En av mine favorittsuperhelter i Mexico fra det 20. århundre er «El Santo», en maskert bryter á la Robin Hood som alltid forsvarer de fattige. Denne figuren har vært hovedperson i talløse B-filmer, hvor han som regel sloss mot marsmenn, zombier, gale professorer og andre avvikere. Andre eksempler på liknende helter er «Blue Damon,» «Mil Mascaras,» og «Nacho Libre» som nylig ble filmatisert i USA.
Messianske karakterer
Like kjent er tegneserien «Kaliman.» Denne handler om en superhelt som har på seg en helhvit drakt og bærer en juvel i en turban på sitt hode. Han er som «Batman» og «Spiderman», bare med en sterkt latinamerikansk vri, og sloss for rettferdighet i universet. Andre eksempler på tegneseriefigurer er «Cerdotado» som sloss mot overgrep fra myndighetene og «Aztek» - en helt som er skapt i USA.
Alle disse karakterene er av messiansk natur og forsøker å rette opp de mange feilene ved Latin-Amerika. Passende nok, antar jeg, er det som regel utlendinger de kjemper mot.
Latin-Amerika forblir uansett Europas Arcadia. Regionen er fremdeles i ferd med å bli formet. Vold, økonomiske problemer, sensur og militær undertrykkelse er utbredt over hele kontinentet. Derfor er både personlige og kollektive minner fortsatt omstridt. Hvordan skal historien huskes, og av hvem skal de huskes? Sammenliknet med framtiden virker fortiden som en større trussel. Det å forestille seg framtiden kan muligens være en lek, men det å gjøre den inkluderende, rettferdig og gjestmild for alle er langt mer vanskelig.
Tips en venn