Dollarisering eller ikke dollarisering? - debatten går heftig i
flere latinamerikanske land. Finans- og valutakrisene på 1990-tallet
har fått mange til å se seg om etter måter å sikre økt stabilitet, og
vurderer ulike former for binding til dollar. For eksempel å etablere
en-til-en vekslingskurs mellom lokal valuta og dollar, slik som i
Argentina. Eller å gjøre som Ecuador, å sende den nasjonale myntenheten
på museum og ta i bruk dollar i stedet.
En betydelig andel av
verdens sirkulasjon av penger er overføringer mellom transnasjonale
selskapers virksomhet i ulike land, og dermed transaksjoner som er
uavhengig av hva slags valuta inntekten er opptjent i. Samtidig tar
private finansinstitusjoner i økende grad over internasjonal
finansvirksomhet fra de enkelte staters sentralbanker, og opererer
gjerne til da dollar eller en annen av de større valutaene i verden.
CFA - 50-ÅRIG VALUTAUNION
Gjennom
den såkalte franc-sonen har tidligere franske kolonier i Sentral- og
Vest-Afrika hatt sin valuta knyttet til den franske francen siden
slutten av 1940-tallet, gjennom det fullt konvertible CFA-Franc, eller
CFAF. Landene i franc-sonen, (Benin, Burkina Faso, Kamerin, Den
sentralafrikanske republikk, Tsjad, Kongo-Brazzaville, Elfenbenskysten,
Ekvatorial Guinea, Gabon, Guinea-Bissau, Mali, Niger, Senegal og Togo),
har også det meste av sine valutaresever i franske franc. Sonen består
egentlig av to valutaområder, The West African Monetary Union (UMOA)
med den overnasjonale sentralbanken (la Banque Cen-trale des ètats de
l'Afrique de l'Ouest, BCEAO) og The Central African Monetary Authority
med Banque des ètats de l'Afrique Centrale (BEAC). De afrikanske
landene bidrar med 65% av sine utenlandsreserver, som franske
finansmyndigheter forvarer.
Teoretisk har alle land lik stemme i samarbeidet, men i praksis er de sterkeste økonomiene som har mest å si i tillegg til at politikken blir påvirket utenfra gjennom blant annet den økonomiske politikken i strukturtilpasningsprogrammene. I 1994 ble CFA-francen skrevet ned fra 50 til 100 i forhold til den franske francen, bestemt av den franske sentralbanken uten at landene i særlig grad var tatt med på råd. Man kan si landene har gitt opp suverenitet til fordel for stabilitet.
Med innføring av euro i 11 europeiske land, deriblant Frankrike er CFAFen knyttet til denne valutaen med fast vekslingskurs. Det har ført til bekymring i de afrikanske landene for hva slags konsekvenser euroen vil få over de nasjonale økonomier. Blant annet er man redd for en ny devaluering. Det er en utbredt enighet om at euroen vil påvirke handel og finansflyt mellom "euroland" og Afrika, men hvordan vet man foreløpig lite om. De mest positive ser for seg at de afrikanske landene vil oppnå raskere vekst, reduserte transaksjonskostnader, økt makroøkonomisk stabilitet, mer investeringer, lavere rente og at euroen vil spore til økt regional integrasjon. De som er skeptiske ser for seg den helt motsatt virkningen, med lavere vekst, makroøkonomisk ustabilitet og hindringer for regional integrasjon når det økonomiske utsynet rettes utover. Man er også redd for at friere tilgang til euro-finansmarkedene kan ramme lokale investeringer, og en sterk euro kan også ramme landene ved å gjøre eksporten dyrere og forverre konkurranseforholdene for lokale varer. Sannsynligheten er i alle fall stor for at man vil følge eurolandenes opp-og nedturer.
AMERIKANSK DOLLARISERING
Debatten
om å knytte nasjonal valutaer tettere til dollar har blusset opp i
kjølvannet av finanskrisene på 1990-tallet, men dollariseringsdebatten
er også en reaksjon på innføringen av euro. Mange land har en form for
kobling av valutaen til dollar, men relativt få har dollar som nasjonal
valuta. Eksempler på det siste er Panama og en rekke små øystater. Også
Trinidad og Tobago vurderer nå dollarisering, i følge IPS. Mens
tilhengerne mener man ville spare store summer på å unngå veksling,
advarer flere økonomer om at man ført bør analysere grundigere
konsekvensene av å gi slipp på nasjonal suverenitet og pengepolitikk
som virkemiddel. Mens dollariseringtilhengerne ser for ser en økende
overgang til dollar i Latin-Amerika, maner selv IMF-økonomer til
varsomhet og mener vi vet for lite om konsekvensene av dollarisering.
Den kjente økonomen Jeffrey Sachs, karakteriserer dollarisering som et
ekstremt virkemiddel til bruk bare i de mest ekstreme tilfeller av
valutaustabilitet. Kritikere av dollariseringsideen påpeker at USAs
finansdepartement vil styre pengepolitikken etter USAs behov, ikke
behovene til de latinamerikanske landene som velger å bruke dollar som
sin valuta. Konsekvensene av dollarisering vil likevel kunne variere
mellom land eller for eksempel størrelsen og sammensetningen på
økonomien. De som i utgangspunktet har en åpen økonomi og en økonomisk
struktur som ligner på USAs, vil sannsynligvis være mindre utsatt for
negative konsekvenser av å måtte følge med på opp og nedturene til
økonomien i USA. Samtidig er kanskje noen små land så betinget av
dollarens svingninger allerede, at en formell overgang ikke vil gjøre
så stor forskjell. Men flere analytikere advarer land som Brasil og
Mexico å dollarisere, ettersom deres viktigste inntektskilder er helt
andre og vil reagere på helt andre faktorer i det internasjonale
finanssytemet enn USAs. I tillegg ville de miste den fleksibiliteten
den gir å kunne ha i alle falle en viss selvstendig muligheten til å
bruke pengepolitikk som et virkemiddel. Umiddelbart later det heller
ikke til at så mange land akter å følge Ecuadors
dollariseringseksempel. Argentina benekter for eksempel hardnakket
rykter om at landet planlegger dollarisering. Argentina satte i 1991 en
fast vekslingskurs mellom sin valuta og dollar, men sliter nå med å
konkurrere på handelsområdet med nabolandet Brasil som i 1999 lot sin
valuta flyte. Mens en fast kurs kan gi økt stabilitet, gir man fra seg
den muligheten flytende kurser gir til å tilpasse økonomien i forhold
til sjokk utenfra gjennom vekslingskursen. Men de flytende kursen kan
igjen være svært ustabile, og gjøre investorer mer usikre på valutaen.
REGIONALE VALUTAER
For
Brasil og Argentina, mener mange det ville være større økonomisk
gevinst å hente gjennom valutasamarbeid i regi av den regionale
organisasjonen Mercosur. Presidenten i den Interamerikanske
utviklingsbanken Enrique Iglesias, har for eksempel uttalt at han ser
for seg at det introduseres en felles valuta for mercosur-landene
Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay.
Også i andre områder dukker det stadig opp nye planer om valutasamarbeid, og i en del tilfeller felles valuta. 6 land i Vest-Afrika, med Nigeria som den ledende økonomien, har erklært ambisjoner om en felles valuta i år 2003. Om dette lar seg realisere i krigsherjede og ustabile land som Sierra Leone og Liberia slik planen er, gjenstår å se. Nigerias Olusegun Obasanjo står i spissen for initiativet, og den nye valutaen skal være uavhengig av den vestafrikanske CFA-francen. Hva denne valutaen skal hete kan i seg selv bli et vanskelig spørsmål, i et område med et stort antall ulike språk. Nigeria alene har 100 ulike språk. 5 av de seks landene er i tillegg engelskspråklige, mens det siste er fransktalene. Før en felles valuta kan introduseres må økonomiene også samordnes, en oppgave som kan bli krevende med så ulike økonomier som Nigerias oljebaserte og Ghanas som er basert på eksport av gull, kakao og tømmer.
Mellom ASEAN-landene pågår en debatt om en utvidet frihandelssone som også skal inkludere Japan, Sør-Koreas og Kina. Yen er klart den sterkeste av de asiatiske valutaene, men det er ingen planer om noen ``yen block'' i denne delen av verden. Uavhengig om det skulle være økonomisk mulig, er det overveiende lite sannsynlig at USA ville akseptere en slik blokk og mange av ASEAN-landene ville trolig også være negative.
Tross det relativt beskjedne antall land som har forkastet sin nasjonal valuta til fordel for dollar, øker både dollaren og de andre store valutaene sine andeler av pengesirkulasjonen i verden. Den amerikanske dollaren, med et BNI på $10 trillioner, er det største valutaområdet, fulgt av euroen på $7 trillioner og yen på $5 trillion. 57 prosent av verdens valutareserver holdes i dollar, i følge IMF. Og forkjemperne for de få store valutane, framfor de mange små, lar seg ikke duppe av at nasjonalstatene i stor grad fortsatt tviholder på sine tradisjonelle symbolspekkede sedler. Noen av de ivrigste tar til orde for at de store verdensvalutaene, for eksempel euro, yen og dollar, blir et felles monetærområde med faste vekslingskurser, og at dette brukes som et anker for en verdensvaluta. En verdensdollar.
Tips en venn