Rosa sitter i gyngestolen med et barn i fanget. Andre nysgjerrige barneansikter titter frem fra kjøkkenet og sove-rommet. Huset er relativt stort, men sparsomt møblert. I stuen finnes det kun tre stoler og en sprinkelseng, lys kommer fra en enslig pære i taket. Murveggene er nakne og jordgulvet rått. I huset bor Rosa med sin mor, sin søster og åtte barn i alderen 6 måneder til 15 år. Mannen døde for et halvt år siden, på samme tid som yngstedatteren kom til verden. Siden har hun vært familiens overhode.
12-TIMERSDAGEN
Klokken
er halv åtte om kvelden, og det har forlengst blitt mørkt. Rosa er
nettopp kommet hjem fra arbeid. Fra syv om morgenen til syv om kvelden
arbeider hun som fruktselger i Calle Central i Matagalpa. Rosa er bare
en av mange som jobber i uformell sektor. Svært mange nicaraguanere
arbeider i uformell sektor, og drøyt 75 prosent av disse er kvinner. De
fleste er gateselgere som Rosa.
- Syv dager i uken, uansett fysisk form og værforhold, må jeg på jobb, sukker Rosa.
-
Om sommeren steker solen. Hvis jeg er heldig får jeg plassert boden min
i skyggen. Regnet er det derimot vanskeligere å unngå. Det holder
kundene borte og skader varene. Tyveri er også et stort problem, og man
må til en hver tid være på vakt. I tillegg kommer støyen og eksosen fra
den sterkt trafikkerte gaten. På en tolvtimers arbeidsdag tjener Rosa
rundt 50 cordobas. Uten å ta i betraktning dårlig vær, sykdom og andre
forhold som kan hindre henne i å jobbe, gir dette en månedslønn på ca.
1500 cordobas (ca. 1000 kroner). I og med at Rosa ikke har noen formell
arbeidsgiver omfattes hun ikke av arbeidsloven. Hun står derfor helt
uten rettigheter når det kommer til minstelønn og sykepenger,
graviditet og trakassering på arbeidsplassen.
KJENNER IKKE RETTIGHETER
Som
for de fleste nicaraguanske kvinner kommer jobben i hjemmet i tillegg
til annet arbeid for Rosa. Klokken fem om morgenen står hun opp for å
vaske, stryke og sørge for at alle får i seg mat. Selv om hele familien
hjelper til med husarbeid og barnepass, er det Rosa alene som sitter
med ansvaret og bekymringene. For en husmor gjelder heller ingen
arbeidslov. Lovene og de sosiale ordningene som har med familie og barn
å gjøre er svært mangelfulle. Det finnes for eksempel ingen spesiell
familielovgivning, ingen barnetrygd eller støtte til aleneforsørgere. I
tillegg er det svært mange kvinner som ikke er klar over de rettigheter
og ordninger som faktisk eksisterer. Dette fører til at mange går glipp
av hardt tiltrengt støtte, for eksempel farsbidrag. Rosa selv sier at
hun ikke får noen slags hjelp fra staten. Regjeringen har blant annet
satt i gang ernærings-programmer, og mange utenlandske organisasjoner
har prosjekter i fattige områder, men denne hjelpen er det svært få som
nyter godt av.
Privatisering og nedbygging av helse- og utdanningstilbudet har også sterk innvirkning på de hjemmearbeidende kvinnenes situasjon. De blir sittende med ansvaret for familiens syke og gamle, og må skaffe penger til utdanning og helse. De må også utvikle overlevelsesstrategier for hjemmet og i lokalsamfunnet. Tilsammen gjør dette kvinnene i mange tilfeller trippelarbeidende. Med lønnet arbeid, arbeid i hjemmet, og sosialt arbeid for fellesskapet.
I nicaraguansk målestokk vil nok mange si at Rosa er relativt heldig. Hun har en jobb, et hus, og tilgang på vann og strøm. Hun har en mor og barn som hjelper så godt de kan. Likevel har familien problemer med å ha råd til "basiskurven" av mat og andre varer som anses som et minimum av hva man trenger for å leve et verdig liv. Kan man kalle henne heldig?
Tips en venn