Den politiske grunnen til å ha Bomben sies å være Kashmir og Pakistans trusel i de kashmirske fjelltraktene.
"Jeg vil ha det samme som deg." Som Storbritannia, USA, Russland, Kina. Hvem av oss kan kaste den første stein på den indiske regjeringen? De fattige i India kan gjøre det. De maktkritiske der kan det. Fredsaktivister som vil at alle keisere skal kle av seg de latterlige våpnene, kan gjøre det. Men andre atommakters herrer kan det ikke. De må selv nedruste først. De må se bjelken i sitt eget øye. Den største bjelken er, uansett, der. Så lenge de mektiste vurderer atomvåpen som et gode eller en nødvendighet, må de i logikkens navn godta at også andre vil ha det samme, selv om det utarmer dem og gjør verden til et enda farligere sted.
Jeg reiste med samme tog til Bikaner i
Rajasthan som pilegrimer som vendte tilbake fra Mekka. Bikaner var for
meg en transittstasjon på veien til Pokharan, prøvesprengningsområdet i
vest. Ikke noe tog kunne frakte meg helt dit. Med passasjerene mine
hadde utført haj, pilegrimsreisen, og ble møtt på perrongen med
blomsterkranser. For meg var Bikaner ørkenbyen, som forhåpentligvis
hadde med ørken å gjøre. Men jeg har aldri besøkt en mer vanvittig
trafikkert by, en perversitet i ørkenen. Den unge muslimen som ledsaget
meg i Bikaner spurte sin mor, som underviste i urdupoesi ved
videregående skole, om han kunne få følge meg til Pokharan. Den
muslimske moren sa nei på grunn av det radioaktive nedfallet. En
slående informasjon. Atskillige timers bussreise unna var noen mødre så
redde cirka to år etter prøvesprengningene. Det betyr at noen i ørkenen
Thar vet et eller annet om radioaktivitet.
Kanskje vet indiske
muslimer mer om radioaktiviteten fra hinduregjeringens bomber enn
indiske hinduer vet, siden indiske muslimer kan tenkes å ha en iboende
kritisk sans overfor den indiske regjeringen. Kanskje tror indiske
muslimer at Pakistans (muslimske!) bombe medfører mindre grad av
radioaktivitet.
Rajasthan er nabostaten til Pakistan. I 1998 fant
jeg på internett ut at landsbyfolk i Pokharan spurte seg hva som ville
skje med vannet etter testene. Men hvem hadde informert dem om at noe
som helst kunne skje med kyrne, barna og vannet? De militære opplyser
neppe om slikt.
Antagelig var det hibakushas, overlevende fra
bombene som ødela Hiroshima og Nagasaki. For disse japanerne dro
sporenstreks til Pokharan i juni 1998. Snart er hibakushas fra Japan
for gamle til å være entusiaster med vitnestatus i fremmede landsbyer.
Folk i Pokharan skal ha lyttet til japanske hiba-kushas med ettertanke. I India tror man fremdeles at det er de som har levd lengst som vet mest.
Pokharan er bishnoienes sted. Bishnoiene er ørkenenes mest
radikale naturvernere. De følger tyve leveregler, og navnet deres
stammer fra ordet for "tyve". Grunnregelen er: du skal ikke drepe.
Jeg
leier en drosje i Bikaner. Baba, drosjeeieren, er kristen. Moren og
faren min døde i fjor, sier han. Nå arbeider han hardt for å samle
penger til medgift for søsteren. Han lover å gi meg en sjåfør og
instruere denne grundig. Isteden ringer Baba samme kveld til hotellet
der jeg bor. Får jeg følge deg sammen med sjåføren? spør han. For han
vil så gjerne lære noe om fotografi og om Pokharan. Det koster
ingenting ekstra, sier han. Indias overflødighetshorn velsigner meg
enda en gang.
I mange timer er det bare sand å se. Det er første uke i april, men hett som om det var rett før monsunen to måneder senere. Ser den kristne Baba sanden i Rajasthan i lys av sanden i Galilea? Selv sier han at denne heten kommer fra eksplosjonene i jordas indre. Han sier han vet om Hiroshima og Nagasaki. I 1998 snakket alle om det, sier han. Selv kvinnene snakket. På et skilt i et veikryss leser jeg at Befolkningsbomben er farligere enn Atombomben. Sent samme dag ankommer vi Shaktistal, som betyr Kraftstedet. Det er der det skjedde. Denne "kraften" er av kjernefysisk karakter. Landsbyen heter fra gammelt av Khetolai, Khets bolig. Det er mulig Khet var en konge. Fire-fem forbudte kilometer borte ligger prøvesprengningsstedet. Der får ikke noe dyr gresse. Regjeringen eier området. Det er bishnoier som bor her i Khetolai cirka 850 kilometer fra Delhi.
På tunet ser jeg en unggutt med Eric Clapton-t-skjorte. Vi sier at vi gjerne vil snakke med noen om prøvesprengningene, og blir vist inn i et hus der tre menn ligger og hviler. Så fint at dere kommer, sier Mangi Lal Bishnoi, overlæreren som tar oss imot. Det første året kom det mange fremmede hit, sier han. Men nå kommer det ingen. Det første året snakket vi om det. Nå snakker ingen. Mangi Lal byr på te. Han byr på mat også. Og på fortellinger. Bishnoienes menn er kledt i hvitt, fredsfargen. Det er landsbyens gjestfrihet jeg kommer inn i, også i en smertesone som her i Khetolai. Hæren har sin forlegning i nærheten. På sprengningens dag i mai 1998 kom soldater og sa: Ta med dere verdisakene og gå ut. La ikke kyrne gresse til venstre for husene.
Jeg
tenkte på deportasjonen av europeiske jøder da Mangi Lala Bishinoi
nevnte det med verdisakene. Makthavere utfører den strategiske
omtankens taktikk. De får undersåttene til å føle seg verdsatt.
Folk
i Khetolai søkte ly under neem- og pipal-treet den dagen. Det er
hellige trær som kan beskytte oss alle. Alt ristet og gamle koner falt
over ende, sier Mangi Lal. Vi vet at konsekvensene av dette varer i
tusener av år, sier han. Året etter 1998 ble det født veldig mange syke
barn, sier han trist.
Nordahl Grieg skrev i sin tid at det er de beste som dør (først). Indias regjering har valgt å utføre prøvesprengningene sine på stedet der noen av "de beste", nemlig de som vil bevare alt levende, bor. Det er i ødemarken, minst én dagsreise unna ethvert politisk sentrum. Bishnoi-kvinner ammer antilopene i ørkenen om det behøves. Bishnoiene har antagelig større indre motstandskraft mot overgrep enn mange andre. Bønder blir værende på stedet. De vil bli kremert på samme sted som forfedrene.
Soldater kommer med forte påbud og forbud. De tillater ikke ett spørsmål. Så blir dyr og barn syke. Dette er ikke de siste og mest dramatiske konsekvensene av våpenkappløpet. Det er de nære, stille og nesten helt uomtalte. Vi må forholde oss til den største truselen før den utøves. Og det vil selvfølgelig si nå.
Tips en venn