Frigjøringen i Sør-Afrika har gjort oss kjent med navnet til i det minste èn afrikaner, en vi også kan beundre, nemlig Nelson Mandela. Nei, forresten, to afrikanere: W. F. de Klerk omtales også ganske ofte. Begge fikk jo Nobels fredspris - selv om bare den ene fortjente den. Dette er i alle fall slik det forholder seg i dagens svenske skolebøker. Afrika nevnes i 46 av de 62 bøkene som finnes på markedet for ungdomskolen i de såkalte samfunnsorienterte emnene (geografi, historie, samfunnskunnskap og religion). I 18 av disse bøkene nevnes Mandela med navn, og i flere finnes også bilde av han. De Klerk nevnes i 8 bøker. Det finnes tydeligvis ingen andre afrikanere som anses betydningsfull nok til at han (her finnes ingen hun) tilhører allmennutdannelsen. Tanzanias tidligere president, Julius Nyerere, som med sine sosiale visjoner og humanisme så lenge var de nordiske landenes spesielle venn, nevnes i ynkelige èn skolebok.
HÅPLØST KONTINENT
I
skolebøkene framstår Afrika som en kontinent med masse problemer, men
med få mennesker av kjøtt og blod. De bilder av mennesker som finnes
blir gjerne anonyme symboler for "u-landsproblemene". Det er en
bekymringsfull tendens til å gjøre Afrika til et eneste generalisert
"u-land". Tanken bak er sikkert god, og kunne i beste fall bidra til å
skape gode, aktive verdensborgere i solidaritetens ånd. Imidlertid er
jeg redd reaksjonen oftest blir at man blir lei av å høre om alle
problemene. Man sitter igjen med en følelse av at vi og våre samfunn er
klart best, og at vi befinner oss på toppen av en tenkt
utviklingsstige. Forholdet mellom "dem" og "oss" blir at de bør lære av
oss, og vi må hjelpe dem for at Afrika skal komme noen veg. Det
ensidige fokuset på problemene, og de krigene som unektelig utkjempes
mange steder, tas til inntekt for tanken om at dette er et håpløst
kontinent.
Hvorvidt det bildet som gis av Afrika i skolebøkene i Norge og de andre nordiske land er det samme som i svenske lærebøker, gjenstår å finne ut. Nordiska Afrikainstitutet oppfordrer forskere med interesse for analyse av skolebøker og av hvordan afrikabildene formes i skolen, til å gjøre undersøkelser også i de andre landene. Selv har jeg gjort to undersøkelser av svenske skolebøker. Den ene ble gjort som et diskusjons-innlegg i 1987, og den nyeste som en mer detaljert studie med navnet "Afrikabild fšr partnerskap? Afrika i de svenska skolbšckerna". Jeg er overbevist om at en god lærer kan gjøre mye bra, selv med dårlige skolebøker. En analyse av skolebøkene gir likevel et vink om hva de aller fleste, med middelmådige eller lite interesserte lærere, får vite om Afrika.
DET GAMLE EGYPT
Skoleboken
er et kulturelt barometer for synet på Afrika. Et av spørsmålene jeg
stiller, er i hvilken grad Afrika er interessant i svenske skolebøker
utenom der europeerne står sentralt. Her virker det som utviklingen ha
gått bakover fra 1980-tallet. Da begynte man å ta inn i bøkene kunnskap
om afrikanske samfunn før europeernes ankomst, kunnskap som er gravd
fram etter andre verdenskrig av historikere som briten Basil Davidson,
og en rekke afrikanske forskere. Men for noen år siden ble timetallet
for historie på timeplanene redusert, og en stor del av dette
materialet strøk med. Så nå er igjen Afrikas historie først og fremst
hva David Livingstone, Bartholomeu Diaz og general Rommel gjorde.
Afrikas "egen" historie representeres av et stort galleri mennesker og
figurer fra det gamle Egypts historie og mytologi. Foruten det gamle
Egypt, er det kun Sør-Afrika som får noenlunde plass i skolebøkene. Men
det er litt uklart hvorfor. Dersom skolebøkene hadde knyttet an til den
sterke støtten i folkeopinionen i de nordiske landene for kampen mot
rasisme, så kunne man vist at avstanden mellom "oss" og "dem" ikke
behøver å være så stor. Om den nordiske statlige støtten til
frigjøringsbevegelsene hadde blitt nevnt, så hadde det vist noe av det
konstruktive bidraget til frigjøringen. Men de svenske skolebøkene gjør
ingen av delene, de nevner faktisk ikke i det hele tatt støtten fra
Sverige og de andre Nordiske landene.
Jeg har en mistanke om at Sør-Afrika har fått såpass mye plass i bøkene fordi lærebokforfatterne synes at apartheids fall og forsoningsløsningen er det eneste positive i Afrika. I så fall er det både uheldig og dypt urettferdig. For det første er det åpenbart at mangelen på eksempler, utenom Sør-Afrika, gir et sterkt forenklet, generalise-rende og misvisende bilde av Afrika. Lite synes av mangfoldet, med 750 millioner mennesker, mellom 1000 og 2000 ulike språk og kulturer, 54 ulike land, store kontraster i naturmiljø og livsvilkår, et titalls millionbyer og titusener av byer. Det var kanskje ikke tilfeldig at en bok jeg skrev som fordypningsbok for et stort forlag kom ut i "landserien", som om Afrika var ett land (Afrika, Natur & Kultur 1995).
DET MODERNE FINNES IKKE
Et
annet problem er den store mangelen på konkrete erfaringer i bøkene.
Man får sjelden inntrykk av at bøkene vil formidle erfaringer fra
Afrika for å vise oss noe vi kunne lære noe av. Kultur i vid betydning
har de svenske skolebøkene veldig lit materiale om. Bøkene om religion
sier sjelden noe om Afrikas skriftløse religioner, såkalte
tradisjonelle religioner, og dermed ingenting om afrikansk filosofi og
måter å se enkeltmennesket som del av en større helhet på, der både de
døde og de som ennå ikke er født inngår. Artig nok sies det heller
nesten ingenting om misjonsvirksomheten, som er det som har gitt mange
i vår del av verden et møte, direkte eller indirekte, med Afrika. Hadde
misjonsvirksomheten blitt tatt opp på en bra måte, så kunne det gitt
mye å undres over. For eksempel når det gjelder hvor grensen mellom
omtanke og formynderskap går, og også om hvordan snakk om overtro i
mange tilfeller erstattes av respekt for afrikanske tradisjoner og
kunnskap, for eksempel i den blanding av europeiske og afrikansk som
preger mye av kirkemusikken i Afrika i dag. Om den moderne kulturen
finnes det ikke mye å hente i det hele tatt i skolebøkene i Sverige.
Min egen fordypningsbok er den eneste av de 46 som i det hele tatt
nevner afrikansk film, bare noen få bøker til nevner noen afrikansk
forfatter, mens musikken får litt mer plass kun i Bo Bjelfvenstams
utmerkede fordypningsbok "Leva i Afrika". Det er som om Afrika var uten
kultur.
I våre egne land hører kultur og språk intimt sammen. Men i skolebøkene nevnes enten de afrikanske språkene ikke i det hele tatt, eller så blir de framstilt som et problem. Parallelt med dette sier den ene skoleboken etter den andre at de konflikter som har funnet sted, og fortsatt finner sted, i Afrika skyldes at det finnes så mange etni-ke grupper innen de enkelte landenes grenser på dette kontinentet. Men om man bare ser litt nøyere etter, ser man at det finnes en hel rekke land med mange etniske grupper der det ikke har vært blodige konflikter. Og i det eneste landet der det stort sett bare finnes en etnisk gruppe, i Somalia, har de sloss som verst. Tesen om sammenhengen mellom etnisk mangfold og forekomst av konflikter holder ikke, men den utbasuneres stadig like vel.
Det kanskje verste med denne tesen er dens skjulte budskap: Det der med flerkulturelt er egentlig farlig, det er uhåndterlig, det blir konflikter, det er naturlig at det går til helvete når ulike grupper skal leve sammen. Til dette skjulte budskap vil jeg stille følgende spørsmål: Hvordan skal vi ha det? Skal vi se det flerkulturelle samfunnet som en ressurs, et mål? Mitt svar er ja, med tillegget at det dessuten er en uunngåelig utvikling. Men forventer man konflikter, kan det bidra til at de oppstår. La meg skynde meg å si at jeg ikke i det hele tatt ser skolebøkene som rent elendige. Min hensikt har ikke vært å fordømme dem, men å bidra til kritisk lesning av det som sies og oppmerksomhet mot det som ikke sies. En god lærer mer enn oppveier en mangelfull bok, men både lærere, elever og foreldre kan ha nytte av å få hjelp til å se mangler og fallgruver.
Tips en venn