Sosial kapital dreier seg om forhold i samfunnet som fremmer samarbeid og, som et resultat av dette, økonomisk, politisk og sosial utvikling. Særlig normer, tillit og nettverk regnes som viktige deler av den sosiale kapitalen. I utviklingssammenheng omtales sosial kapital særlig i forhold til sosial utvikling, og Verdensbanken framhever for eksempel koblingene mellom sosial kapital og utvikling innenfor utdanning, helse og fattigdomsbekjempelse.
SAMFUNNSLIM
Dagens
interesse for sosial kapital føres gjerne tilbake til Robert Putnams
popularisering av begrepet i forbindelse med studier av lokal offentlig
administrasjon i Italia. Hans utgangspunkt er at ulike nasjonale
administrative reformer har fått svært ulike konsekvenser i ulike
regioner. Putnam hevder at dette henger sammen med karakteren til det
lokale sivilsamfunnet. Nord-Italia generelt er preget av gjensidighet
og tillit mellom sosialt likeverdige parter, såkalt horisontalt
samarbeid, som fremmer effektive institusjoner. Sør-Italia er
kjennetegnet av sosiale hierarki som forhindrer samarbeid og utvikling.
Dette resonnementet er blitt utvidet blant annet av økonomiske
geografer, som hevder at gjensidighet, tillit og samarbeid fremmer
regional økonomisk utvikling, spesielt innenfor nettverk av små og
mellomstore bedrifter. Sosial kapital framstilles i alle disse
sammenhengene som et slags "lim" som binder samfunnet sammen og fremmer
økonomisk og sosial utvikling, administrativ effektivitet og politisk
demokratisering. Parallelt med sosial kapital-begrepets økende
popularitet har det også blitt reist innvendinger mot det. Kritikken
har særlig vært konsentrert om tre punkter.
For det første er den påståtte direkte sammenhengen mellom sosial kapital og økonomisk og politisk utvikling trukket i tvil. Argumentet er at nettverk ikke bare fører til samarbeid, men også kan danne grunnlag for monopolistisk maktbruk. Ulike former for patron-klient nettverk er for eksempel framtredende i mange utviklingsland. Disse brukes gjerne til å fremme bestemte aktørers private økonomiske og politiske interesser, heller enn lokalsamfunnets påståtte felles interesser. Nettverk kan fremme byråkratisk ineffektivitet, korrupsjon, vold og økonomisk stagnasjon heller enn den effektiviteten, demokratiseringen og utviklingen som Putnam framhever.
For det andre har forståelsen av det lokale sivilsamfunnet som ligger i sosial kapitalbegrepet møtt kritikk. Sivilsamfunnet framstilles som relativt lukket, egalitært og harmonisk, med felles interesser i utvikling. Denne enkle vektleggingen av tillit, gjensidighet og samarbeid i lokalsamfunn framstår som nokså apolitisk og naiv. Den overser både kompleksiteten innenfor lokalsamfunn og mangfoldet av koblinger mellom lokale forhold og mer generelle nasjonale og globale prosesser.
For det tredje er det reist kritikk mot Putnams forståelse om at sosial kapital er et resultat av statisk lokal kultur. Basert på studiene i Italia, der han trekker linjer fra det velorganiserte samfunnet i Nord-Italia tilbake til de tidligere bystatene og deres organisasjonsform, kom han fram til at samfunn rike på sosial kapital er kjennetegnet ved en relativt stabil lokal kultur med dype historiske røtter. Kritikerne av denne forståelsen mener det er nødvendig med en mer politisk og dynamisk forståelse av hvordan sosial kapital konstrueres i samspillet mellom aktører i samfunnet og statlige institusjoner. Kort sagt, sosial kapital må forstås som politiske konstruksjoner heller enn som en statisk kultur.
NYTTIG FOR NYLIBERALISMEN
I
lys av denne kritikken kan man spørre seg hvorfor "sosial kapital" får
så mye oppmerksomhet akkurat nå. Et nærliggende svar ligger i dagens
dominerende utviklingsdiskurs. Mens 1980-tallet var preget av en
nyliberalistisk "Washington-konsensus" som foreskrev
markedsliberalisering og minimalisering av staten, har det siste tiåret
vært preget av en "post-Washington-konsensus" som vektlegger
partnerskap og arbeidsdeling mellom marked, stat og sivilsamfunn. Dette
betyr at staten skal tilrettelegge for økonomisk utvikling basert på
privat entreprenørskap, og for sosial utvikling basert på sosial
mobilisering i lokalsamfunn. Denne dreiningen må sees som en reaksjon
på relativt skuffende økonomiske erfaringer med Verdensbankens og IMFs
strukturtilpasningsprogrammer, og behovet for å gjøre noe med de
negative sosiale konsekvensene av dem. Det er dessuten stilt spørsmål
ved suksesshistoriene i de nyindustrialiserte landene, og det har vokst
fram en ny forståelse av at utviklingsprosesser er sosialt og kulturelt
forankret.
I en slik sammenheng representerer sosial kapital-begrepet en konseptualisering av sivilsamfunnet som er forenlig med den reviderte nyliberalismen. Sosial kapital-begrepet bidrar med en statisk kulturell og internt orientert forklaring for byråkratisk ineffektivitet og økonomisk underutvikling. Men med en slik bruk av begrepet, står man i fare for å overse forklaringer som er orientert mot dynamisk og politisk-økonomiske og eksterne årsaker. Dette betyr at sosial kapitalbegrepet kan virke legitimerende for fortsatt privatisering av staten og for økonomisk og sosial utvikling basert på lokalt entreprenørskap og de fattiges egen ressursmobilisering, det vil si som en legitimering av en "light" versjon av nyliberalistisk utviklingsstrategi.
Det siste tiåret har sett framveksten av en bred politisk enighet om at det lokale sivilsamfunnet må spille en sentral rolle i økonomisk, sosial og politisk utvikling. Nyliberalister og postmarxister er i dag enige om behovet, om ikke virkemidlene, for mobilisering og deltagelse i sivilsamfunnet. Kritikken av sosial kapital-begrepet må ikke forstås som en kritikk av denne vektleggingen på lokal mobilisering og deltagelse. Poenget er imidlertid at enhver analyse av lokale sivilsamfunn som ikke drøfter hvordan sosiale ulikheter og politiske maktrelasjoner skaper kollektive handlinger, står i fare for å tilsløre heller enn å avdekke mulighetene og begrensningene for reell lokal utvikling. Man risikerer å overse de dynamiske kulturelle og politiske prosessene involvert i mobiliseringen, og koblingene mellom lokale, nasjonale og globale forhold.
Det er nettopp dette jeg mener sosial kapital- begrepet gjør, og kanskje er det noe av grunnlaget for begrepets popularitet akkurat nå.
Tips en venn