CAP tilbyr utdanning innen visuell og utøvende kunst. De søker spesielt å nå arbeidsledige og de som av ulike grunner ikke har fullført grunn- eller videregående utdanning. Hovedmålsettingen er å gi folk mulighet til å lære et kreativt yrke hvor de kan tjene til livets opphold, men også mulighet til å forstå samfunnet de lever i og til å få tro på seg selv uavhengig av om de defineres som en "underpriviligert gruppe".
- Vi ønsker ikke å produsere
kloninger hverken av vestlige eller afrikanske kunstnere. Vi ønsker at
studentene skal forlate CAP som kreative og tenkende individer, sier
Joseph Gaylard, daglig leder for avdelingen for visuell kunst i CAP.
Han definerer kunnskap som "informasjon som kan nyttiggjøres på en
meningsfull måte i en meningsfull kontekst".
- Vi vil at studentene
skal kjenne til kunst på et generelt nivå, de skal kjenne til det
statlige systemet og hvordan de som borgere kan være med på å påvirke
dette. Vi tilbyr ikke kun kunnskap om ulike kunstretninger. Vi
debatterer også tema som konstruksjon av rase, kjønn og klasse, samt
hvordan bruke kunst i ulike jobbsammenhenger. Gjennom debatt og læring
møtes de ulike kunnskapene, for så å smelte sammen til nye kunnskaper",
sier Gaylard.
ERFARING OG ARBEID
Afrikanske
kunstformer og kunstneriske uttrykk har ofte vært omtalt som primitive
og underlegne i forhold til vestlig kunst, både praktisk og teoretisk.
I kunstnerkretser, spesielt i de såkalte riktige og viktige
vitenskapelige miljøene, hører man ofte at "afrikanske kunstnere har en
stor oppgave framfor seg". Underforstått må afrikanske kunstnere 'ta
igjen' vestlige kunstnere. Vesten definerer hva som er kunst, og
vestlig forståelse ligger fortsatt til grunn for kunnskap om emnet. CAP
har i de senere årene spilt en viktig rolle i demokratiseringen av den
offisielle kunstsektoren som, i likhet med mange andre sektorer, har
hatt sin basis i et hvitt vestlig paradigme. Det har blant annet vært
viktig å arbeide med integrering av svarte kunstnere i det nye
Sør-Afrika.
Graham Falken, daglig leder for CAP, argumenterer
for at en i dette arbeidet ikke kan snakke om kunnskap som sådan, men
heller om flere kunnskaper som møtes. CAP har slik rollen som møtested
mellom studenters og ansattes individuelle kulturelle opplevelser og
bakgrunner. Dessuten oppstår det et møte mellom de individuelle
kunnskaper og ulike formelle kunsthistorier, kunstteorier, produksjons-
og markedsførings- teknikker. I dette møtet lærer studentene teknikk og
teori, de utvikler nye teknikker, tenker egne tanker og utvikles til
sjølstendige og uavhengige individer.
Studentene utdannes ikke
bare til å tenke kreativt i forhold til kunstproduksjon, men også i
forhold til å skape arbeidsplasser innenfor nisjer der kunst
tradisjonelt ikke har vært brukt.
- Vi jobber blant annet innenfor
turistnæringen der vi utvikler skuespill som kan guide turister på en
ny og mer kreative måte, forteller dramastudenten Chervonne Nel.
-
Vi føler at staben gjør sitt ytterste for å forberede oss på den
virkeligheten vi møter når vi forlater CAP, spesielt fordi vi må være
kreative som kunstnere om vi skal overleve, supplerer en annen
dramastudent, Mangoliso Spula.
- Vi tilbyr et variert sett teorier og teknikker, og gjennom undervisning og arbeid opplever og utvikler studentene kunnskap, sier Falken. Det innebærer tilgang til kunnskap om vestlig såvel som afrikansk kunst og kunstteori, og om hva som foregår og har foregått innen kunstfeltet. På denne bakgrunnen kan studentene ta egne beslutninger om i hvilken retning de ønsker å gå og hvor de ønsker å hente sin inspirasjon fra.
SPYDSPISS FOR SOSIAL ENDRING
CAPs
filosofi er at en kulturarbeider er ansvarlig for kollektiv bruk av
kunst for å løfte det enkelte individ, så vel som for generell
samfunnsendring. Dette i motsetning til synet på kunst som noe vakkert
for øyet, eller kunst som et kreativt medium til utvikling og
selvrefleksjon. CAP definerer kunst som et middel i kollektive sosiale,
kulturelle og politiske bevisstgjørings- og endrings- prosesser. Den
kunstneriske prosessen representerer et medium for endring, og
konstituerer på samme tid et potensiale til å forstå hvordan endring
foregår.
I kampen mot apartheid og i overgangen til demokrati, tilla CAP kulturarbeideren en radikal rolle. Kunst var en del av frigjøringsbevegelsen, og ble spesielt av ANC sett på som en av kampens spydspisser. Denne radikale rollen holder CAP fast på i det nye Sør-Afrika. For Joseph Gaylard var det muligheten til å jobbe i et radikalt miljø med kunst, kunnskapen om kunst og kunstens rolle som fikk han til å si opp en godt betalt jobb ved University of Cape Town. Både produksjonsprosessen og sluttproduktet, det være seg utarbeidelsen av et script, en keramikkgjenstand eller en sosial endring, er former for kunnskap. CAP definerer ikke kunst kun som et utkomme av en kreativ prosess, men også som et våpen i kampen for sosial endring.
KUNSTNER - VERD SITT YRKE?
CAP-studentene
møter daglig barrierer. Over halvparten av studentene bor i town-ships
utenfor Cape Town, mange av dem i skur som brenner ned med jevne
mellomrom. Under slike forhold er det vanskelig å få aksept for ønsket
om å leve som kunstner. Pumla Rala, student ved avdeling for visuell
kunst, forteller at ingen i hennes familie støtter det valget hun har
gjort, og at kravet fra familien om å bidra økonomisk gjør hennes
livssituasjon veldig vanskelig. - De er kult å gjøre det samme som alle
andre i Sør-Afrika. Som artist stikker en seg alltid ut og det gjør det
vanskelig å gjøre det en har aller mest lyst til, spesielt fordi alle
sier du aldri kommer til å tjene penger. Men den dagen jeg blir en
berømt skuespiller kommer de gamle vennene mine til å bli misunnelige,
sier dramastudent Chervonne Nel.
Erika Shitotoka fra Namibia
forteller at faren hennes helst vil at hun skal studere data slik at
hun kan tjene gode penger og forsørge familien.
-Kunstnere er ikke
nødvendigvis stigmatisert i Sør-Afrika, men kunstfeltet sees sjelden
eller aldri som en verdifull karriereretning, sier Joseph Gaylard.
-
Det henger sammen med at kunst sjelden regnes som en viktig
samfunnsressurs, noe som igjen skyldes at kunst vanskelig kan
konverteres direkte til økonomisk kapital, avslutter han.
Tips en venn