Verdensmagasinet X

Begrepet menneskelig kapital brukes om menneskers kunnskap utnyttet i økonomisk produksjon. Vi snakker da spesielt om den kunnskapsbasen et land har gjennom kvalifisert faglært arbeidskraft. Arbeidskraften kan bli faglært gjennom utdanning og gjennom opplæring på bedriften, samt spesialisering gjennom kurs og videreutdanning. Kunnskapsbasen kan økes gjennom forskning, og kunnskap utbres via læring gjennom utdanning og uformell opplæring. Hvilken rolle spiller så menneskelig kapital for fattige lands økonomiske utvikling i en global økonomi?

KORPARATIVE HANDIKAP
Kort fortalt har fattige land en hovedutfordring dersom de skal bli rikere. De må tjene penger. For å tjene penger anbefales fattige land å satse på sine komparative fortrinn i frihandel med andre land. Dette kan imidlertid slå uheldig ut for de fattigste landene (se artikkel av Erik Reinert i X nr. 6 1996). Tradisjonelt innebærer den internasjonale arbeidsdelingen at velstående industriland produserer industriprodukter og fattige utviklingsland produserer råvarer. En arbeidsdeling industrilandene tjener på når man bytter produkter på det internasjonale markedet. Men også i tilfeller der industriprodukter byttes mot industriprodukter skjer det et ulikt bytte til fordel for rike land. En forklaring på dette kan være at de fattige landenes komparative fortrinn innen industriproduksjon er billig arbeidskraft, og produksjon basert på billig arbeidskraft er i en slik internasjonal sammenheng minst lønn- som. Så samtidig som billig arbeidskraft ifølge økonomiske rådgivere er et "komparativt fortrinn" i den "globale økono-mi", blir det dermed en hemsko for økonomisk utvikling. Et land som spesialiserer seg på billig arbeidskraft, spesialiserer seg på å være fattig. Det komparative fortrinnet blir et komparativt handikap.

PARADOKSAL STRATEGI
Internasjonale økonomiske rådgivere argumenterer for at liberalisering kan bidra til fattigdomsreduksjon ved at fattige land spesialiserer seg ytterligere innen økonomiske aktiviteter hvor de har sine komparative fortrinn, slik som billig arbeidskraft. Denne strategien innebærer imidlertid et klart paradoks, ettersom kvalifisert faglært arbeidskraft er en avgjørende faktor for å oppnå tilstrekkelig høy kvalitet på industriproduksjonen til at man kan konkurrere på verdensmarkedene. De rike landene ligger langt foran fattige land når det gjelder kunnskapsintensiv produksjon. Og stadig større investeringer i utdanning og forskning i disse landene vil øke gapet til de fattigere landene.

I den akademiske litteraturen er det uenighet om hvorvidt liberalisering av økonomien vil øke etterspørselen etter kvalifisert arbeidskraft som følge av teknologisk utvikling, eller ufaglært arbeidskraft fordi økonomien spesialiseres etter komparative fortrinn i aktiviteter som ikke krever høy menneskelig kapital. Men i en rapport der forskning om dette temaet gjennomgås, heller OECD til den siste tolkningen. Konklusjonen i rapporten er at liberalisering av økonomien må suppleres med spesielle tiltak fra myndighetene for å øke den enkeltes fordeler av å utdanne seg. Imidlertid gjelder dette aller mest for de fattigste landene, der myndighetene har minst ressurser til å sørge for utdanning. Dette illustrerer det paradoksale og utilstrekkelige ved en strategi der liberalisering, eksportorientering og internasjonal konkurranseevne er blitt mål i seg selv.

Det synes derfor å være all mulig grunn til å kritisere de anbefalinger som gis til fattige land i dag, om liberalisering og spesialisering i frihandel etter komparative fortrinn med billig arbeidskraft. Tvert imot vil dette på lang sikt låse fattige land til det handikapet det er å være "uvite-de og fattig".

EN ANNEN VEI
Hva vil så være en alternativ strategi? En løsning er å investere mer i utdanning på alle nivå og stimulere bedrifter til å etterspørre arbeidskraft med høy menneskelig kapital. Dette vil være en basis for satsning på internasjonalt konkurransedyktig produksjon i dynamiske høyteknologiske aktiviteter som kaster mye penger av seg. Hovedutfordringen vil være å spesialisere seg i aktiviteter der man konkurrerer på kvalitet og ikke på pris. For i økonomiske aktiviteter hvor man konkurrerer på pris vil kostnadene (deriblant til arbeidskraft) være viktigst, og da vil fattige land alltid sitte med billig arbeidskraft. Hvis de derimot klarer å spesialisere seg i aktiviteter der man konkurrerer på kvalitet, vil de kunne selge produkter til en bedre pris, etterspørre mer kvalifisert arbeidskraft og gi høyere lønn til arbeiderne.

Menneskelig kapital er en svært avgjørende faktor for fattige lands muligheter til å oppnå internasjonal konkurranseevne. En gjennomtenkt og langsiktig utviklingsstrategi for fattige land krever derfor oppbygging av menneskelig kapital parallelt med en edruelig økonomisk politikk som er forankret i det enkelte lands behov og ikke behovene til globale markeder dominert av rike aktører i Nord.