- Uten en avtale med Noboa eller Dole, er det umulig å få solgt
bananene når de er modne. Jeg skrev avtale med Noboa for å sette i
gang, og måtte låne penger til vanningsanlegget, utstyr og
sprøytemidler. Lånet var på 50 000 US dollar, og jeg må betale 16
prosent rente. Etterpå har den lokale valutaen falt mot dollar som en
stein, forteller han. De fleste plantasjene eies av privatpersoner, men
i praksis har Noboa og Dole kontrollen. Plantasjene er nemlig avhengig
av en avtale om lisensproduksjon med en av de to eksportørene, for å få
solgt sine produkter. Til gjengjeld må plantasjen kjøpe utstyr fra den
samme eksportøren. Plantasjen må også underlegge seg eksportørens
kvalitetskontroll, for bananeskene forsegles på plantasjen og åpnes
ikke før den senere ankommer en butikk. Alt dette finansieres med lån
til høye renter.
- Jeg ville nok klart å betale lånet om jeg hadde
fått minsteprisen på 2,20 dollar per eske. Det står svart på hvitt i
lånekontrakten at Noboa skal betale den offisielle, lovpålagte
minsteprisen. Men jeg får bare 80 cent.
- Hvorfor klager du ikke på kontraktsbruddet?
-
Hvis jeg forsøkte å kjøre saken i retten, ville Noboa kjøpt dommeren og
vunnet saken. Etterpå ville jeg nok aldri fått lov å selge bananer
verken til Noboa eller Dole, og jeg ville gått konkurs og havnet i
fengsel fordi jeg ikke kunne betale lånet, forklarer han.
Unntaket
blant banandyrkerne i Ecuador er noen få, utvalgte plantasjeeiere som
får solgt sine bananer til Europa via merkeordningen Max Havelaar for
rettferdig handel. Foreløpig gjelder det bare for plantasjer i et eget
område. I følge Max Havelaars banankoordinator Harriet Lamb er
etterspørselen for rettferdige bananer for lav til å utvide området,
men dersom markedet i Europa tar seg opp, vurderer de å utvide antallet
plantasjer de kjøper bananer fra. Ecuador bananeros: Jobber på
banankongens nåde El Triunfo, Ecuador: Arbeidsdagen er over for Kleber
Vasquez og arbeidslaget hans. Det er ikke flere modne banan-klaser
igjen på palmene. Arbeiderne er storfornøyd; Dagens lønn blir på mer
enn 20 kroner, for en gangs skyld nok til en skikkelig middag. Siden
tidlig på morgenen har arbeidslaget plukket, kuttet, vasket og pakket
bananer. I likhet med 750 000 andre såkalte bananeros i Ecuador, jobber
de for dårlig betaling, selv etter ecuadorianske forhold. Og det er kun
de dagene det er arbeid å få at det i det hele tatt blir noen lønn.
Fagforeninger er i praksis forbudt, og lønnsforhandlinger finnes ikke.
-
Jeg har holdt på med dette i sju år, og får jobbe mer enn andre fordi
jeg er dyktig og kjenner en del oppdragsgivere. Noen ganger jobber jeg
en dag i uka, andre uker blir det tre dager, stadig på forskjellige
plantasjer, forteller Vasquez.
- Er lønna noe å leve av?
- Hvis
jeg hadde fått jobbe hver dag, ville jeg nok klart meg. Men det går
ikke an å leve av å jobbe et par-tre dager i uka, slik som i dag, sier
han. Dagens lønn på 50 000 sucre er uvanlig bra, og Vasquez skryter av
plantasjen. Da vi skulle treffe Vasquez og arbeidslaget, kjørte vi
forbi sperringer uten å spørre plantasjeeieren. Plantasjen var ikke
bevoktet, noe som tyder på relativt gode forhold. De store
bananplantasjene er omgitt av piggtråd eller murer og væpnede vakter.
Et effektivt vern mot tyver, men også mot uønskede fagforeningsfolk og
utenlandske journalister.
Utenfor piggtrådgjerdene eller murene står det ofte ett av merkenavnene til Alvaro Noboa. Noboa er verdens fjerde største bananprodusent etter "de tre store" Dole, Chiquita og del Monte. Han kontrollerer mer enn halvparten av bananproduksjonen i landet og er Ecuadors suverent rikeste mann. Men de som arbeider på banankongens plantasje, lever i fattigdom.
DAGSLØNN NOK TIL MIDDAG
Vanlig
lønn for inntil 14 timers arbeidsdag er 30 000-45 000 sucre, eller
12-19 kroner. De som jobber på akkord, får 350 sucre per 22 kilos eske,
altså 0,6 øre kiloet. En kylling koster 30 000-40 000, et kilo poteter
1600, en liter melk nærmere 5000. Med inntekt bare noen få dager i uka,
lever mange bananeros i ren fattigdom, med mangel på mat og skikkelig
bolig. Mange har heller ikke råd til å sende barna på skolen, og tar
dem med i arbeid på plantasjene i steden. Barn får betalt 20 000 sucre
dagen for å feste klistremerker på bananene.
De fleste bananeros har ingen arbeidsavtaler, men møter opp tidlig hver morgen på bestemte plasser i forskjellige landsbyer, gjerne i hundretall. Her kommer pickup-biler inn fra forskjellige plantasjer og plukker med seg det antallet som trengs. De som ikke får plass på en bil, går resten av dagen uten jobb. Ofte kan to tredeler av arbeidsstokken på plantasjene være slike dagarbeidere. Med enkel omorganisering kunne mye flere fått fast arbeid og sikrere økonomi. Men fleksibel arbeidskraft er attraktivt for plantasjeeieren.
INGEN LØNNSFORHANDLINGER
Det skjer overhode ingen forhandlinger om lønn når dagarbeiderne engasjeres.
-
Hvis noen spør om hva lønna blir, blir de bare satt av pickup-en og får
høre at det ikke er bruk for dem, sier Guillermo Touma, president i
Fenacle, Ecuadors største organisasjon for landbruksarbeidere. Selv er
han tidligere bananero, men mistet jobben da han forsøkte å starte en
fagforening.
- På de få plantasjene som har fagforening, er det gode
forhold. Lønna er på 60 til 100 dollar (500- 800 kroner) i måneden, de
har 15 dager ferie og 2 gratis sett arbeidsklær i året. Men på de store
plantasjene er det helt umulig å organisere seg, forteller han.
-
Dersom noen forsøker å starte en fagforening, vil de først miste
jobben. Så havner de på en svarteliste som gjør at de heller ikke vil
få jobb på andre plantasjer med samme eier. Folk blir redde, og ingen
tør forsøke seg igjen, forteller visepresident Jose Carrera.
Ecuador har lovbestemt fagforeningsfrihet og en i prinsippet generelt god beskyttelse for arbeidere. Men hva hjelper det, så lenge bananprodusentene har gode forbindelser i politikken? Flere av de største plantasjeeierne sitter i parlamentet, og er flinke til å finansiere de politiske partiene som ikke viser interesse for å håndheve loven på bananplantasjene. Alvaro Noboa er selv kandidat til neste presidentvalg. Han har gode sjanser, fordi mange stemmer på sin egen arbeidsgiver, og Noboa er landets største.
GIFT
Arbeidet
på bananplantasjene er ikke i utgangspunktet spesielt hardt. Men
bananproduksjon er blant de mest sprøytemiddel-intensive
landbruksindustriene i verden, og fire av de sprøytemidlene som brukes
i bananproduksjon i dag, er klassifisert av Verdens Helseorganisasjon
som "ekstremt helsefarlig". Til stadighet høres lyden av et lite,
banangult fly som sprøyter kjemikalier over plantasjene.
- Jeg får vondt i hodet, oppkast og magesmerter når plantasjene sprøytes, forteller en bananero.
Alvaro Noboa er en så mektig mann, at han ikke trenger å ta hensyn til arbeiderene sine. Og fordi bananene ikke selges under hans eget navn, trenger han heller ikke være redd for at kunder som reagerer på arbeidsforholdene, skal slutte å kjøpe produktene hans. Da er det verre for et multinasjonalt selskap som Dole, som tar hånd om de fleste bananer i Ecuador som ikke går gjennom Noboas hender. Arbeidsforholdene i Ecuador ville vært pinlige for Dole å forklare for vestlige forbrukere. Men Dole eier ingen plantasjer og har derfor ikke ansatt en eneste plantasjearbeider. I steden har de flerårige avtaler med plantasjene om lisensproduksjon, som i praksis betyr at Dole har full kontroll med produksjonen. Selskapet har også gode mulighet til å påvirke arbeidsforholdene, om de ville.
TIL NORGE
Noen
av bananene som plukkes av Kleber Vasquez, ligger kanskje i en norsk
butikk i dag. Noboa selger noe bananer fra Ecuador til Norge, men under
flere forskjellige merkenavn. Noen av bananene merket "Dole" kan også
være fra Ecuador. Plantasjeeierne - Ecuadors kapitalister - får 12-15
øre kiloet. Bananene blir forseglet i plast på plantasjen, og åpnes
ikke før esken havner i butikken. Da har kiloprisen steget til kanskje
12-15 kroner. Arbeideren som har plukket, vasket, etterbehandlet og
pakket bananene, får 0,6 øre kiloet i betaling og kan kanskje ta med en
kylling hjem til familien etter 14 timers arbeidsdag. Om han er heldig
og fikk jobb denne dagen.
Tips en venn