Siden 1976 har jeg reist tilbake sju ganger. Jeg var ikke i India mellom 1980 og 1992. Hver gang har jeg oppholdt meg der i mellom fire og tolv uker, i cirka ett år i alt. Mange måneder i Bengal, mange måneder på reise. Med tog. Bare personlig eller politisk katastrofe kunne hindre meg i å reise tilbake. Jeg ankom Calcutta først. Det var i 1976. Den gangen var Sealdah Station full av flyktninger fra Bangladesh. Da jeg så kom tilbake i 1980, var det for å oppsøke ashramer og noen av Mor Teresas mange hus. Slike erfaringer blir ikke borte.
På nittitallet ble det langt flere India-reiser, nå med kamera. Først ved vennskap, eller annen form for kjærlighet, kommer du inn i et land. I 1994 traff jeg et billedkunstnerpar i Calcutta. For dem er jeg blitt "en av dem", en annen som lager bilder. Når jeg nå fotograferer i Calcutta eller i bengalske landsbyer, er de eller vennene deres med meg. Det er ikke motstandsløst å fotografere, for eksempel i Calcutta. Mange der er, for lengst, rasende på journalister, fotografer, forfattere og filmmakere fra Vesten som kommer, tror folk i Calcutta, for å rakke ned på byen deres. Folk er sin by. Og de vil ikke ha nedlatenheten. På grunn av boken "Rekke tunge", også oversatt til bengali, av GŸnther Grass, skrevet under/etter et opphold i Calcutta, der tunga er gudinnen Kalis, blir jeg ofte spurt om jeg gjør det samme han. I så tilfelle vil de ikke ha det. Jeg vet ikke om det er rykter eller seriøs lesning som har opphisset dem slik.
I februar 2000 gjorde mine bengalske billedkunstnervenner det mulig for meg å vise et utvalg av mine indiske fotografier i Calcuttas "Academy of Fine Arts". Det var de og jeg som sammen gjorde utvalget. Det kunstneriske kriteriet var det sterkeste. Men det fantes samtidig et annet, nemlig at fotografiene ikke skulle krenke folk. Jeg tror ikke at jeg på egenhånd ville vært i stand til å skille de potensielt krenkende fra de klart ikke- renkende fotografiene. Hadde jeg krenkende fotografier i min portefolio? Ja, antagelig. I skrivende stund tenker jeg på to: ett av tempeltiggere i Tarapit og et annet av en heftig hindufundamentalist i Kenduli. Men, kunne man innvende, også dette fins. Skulle jeg da ikke vise det? Mye fins som jeg ikke har fotografert. Dessuten er ethvert fotografi et valg av vinkel, tidspunkt og utsnitt. Det er tvers igjennom personlig. Jeg har aldri hatt noen ambisjon om å fotografere alt som fins i India, og hadde heller ingen ambisjon om å vise Calcuttas publikum hvor mye jeg hadde sett. En og annen leser vil kanskje spørre seg om det kan være så skadelig å krenke. Det kunne jo tvert imot være ensbetydende med å lage nye tanker og skapende raseri i seeres bevissthet. Men en gjest bør neppe gå inn for å flytte bevisstheten hos folk på et sted hun har begrenset kunnskap om. Å flytte noens bevissthet kan jeg, muligens, gå inn for å gjøre i Norge.
Hva slags billedelementer kunne tenkes å krenke en inder? En massiv og gjentatt betoning av indiske mangler, defekter og latterligheter, for eksempel. Sårbarheten for krenkelser fra Vesten er dramatisk, og den har mer enn n historie. Den som skriver en norsk bok om Indias rarheter, slipper som oftest å få boken oversatt til et indisk språk. Mens den som viser sine indiske fotografier i India, utsetter seg for inderes umiddelbare følelser for og tolkninger av sitt, fotografens, valg av tema og synsvinkler innenfor det kolossale indiske feltet. Forut for utstillingen lå det flere valg: de mange valg som gjøres forut for fotografiets eget sekstiendels sekund da det skjer, valgene blant negativer forut for kopieringsarbeidet i mørkerommet, valgene av kontrast og mørkhetsgrad og, til slutt, utvalget til utstillingen.
Utstillingen ble kalt "My India", og bestod av 46 bilder. Disse hang i "The Academy of Fine Arts" i åtte dager. I India må kunstneren være til stede i galleriet. Dette innebærer en egen anledning til å granske publikums blikk på det du har laget. Ved et bord midt i rommet satt Ganesh Basu, min bengalske venn som er billedkunstner, og jeg, mens folk så, snakket, noterte, kom tilbake på nytt og på nytt - eller bare gled fort gjennom salen. Hva de da gled ut med, aner jeg ikke. Likegyldighet, raseri? Noen kom for å meddele meg høyst private assosiasjoner eller innvie meg i omstendelige analyser av fotografiene, presise eller kostelige. De kunne spørre etter et gitt fotografis sted og tidspunkt, etter film- og kamerabruk. De spurte om det var formiddags- eller ettermiddagslys den dagen. Noen inviterte meg til sin delstat, for eksempel Gujarat. Bengalere holder av sitt "Academy of Fine Arts", og det fins de som besøker hver eneste utstilling i dette huset, som har en historie forbundet med Bengals dikter, musiker, billedkunstner og pedagog Rabindranath Tagore. Alle som dukket opp der i februar, kom ikke for å se det jeg hadde laget. Men hundrevis så "My India". Byråkrater, forretningsmenn, lokførere, studenter, dukkemakere, billedkunstnere, musikere, turister, uteliggere. Det var gratis inngang. Vennene mine hadde gjort et grundig forarbeid: fotografiene var ventet. Calcutta har en presse som, i tillegg til mye annet, også er intelligent. Hadde jeg vist fotografier fra et annet kontinent, ville interessen antagelig vært atskillig mer laber. Her var folk berørt i utgangspunktet: jeg hadde jo så å si fotografert dem! Hva om det for eksempel hadde dreid seg om rwandiske fotografier?
Indere har et sterkt forhold til bildet. Denne sansen er gammel, og i første rekke religiøs. De fleste lever med gudebilder fra de er spebarn. Ordet for velsignelse fra guden/gudinnen eller guruen er darshana, som betyr å se og bli sett. Forestillingen om at noe "bare er et bilde" fins ikke, ikke ennå. Et bilde har ladning. I Bengal inngår svart/hvitt bilder dessuten i en egen tradisjon knyttet til filmkunsteren Satyajit Ray. Som Rabindranath Tagore, om enn mindre dominerende, er Sayajit Ray sterkt med i bengaleres kulturelle erindring og selvforståelse.
For noen av dem som så fotografiene mine i Calcutta, kan det ha vært plagsomt at gudinnen, guden, templet, den religiøse tiggeren var til stede som tematiske elementer i mange bilder. Jeg hørte ikke mishagsytringer. Men de har antagelig vært der. Vest-Bengal er en kommuniststyrt delstat fremdeles. Det er mulig jeg reddet meg fra noens raseri ved å kalle utstillingen "My India", og ikke "India". Noen kan, uansett, ha irritert seg over mangelen på politisk eller pedagogisk program. For andre ble disse fotografiene nærmest et bevis på at de, bengalerne, hadde noe som var absolutt dyrebart i sin aller nærmeste nærhet. De merket jo hengivenheten min for deres steder og stemninger. Fotografen hadde sett og valgt seg deres liv. Selv bare bodde de der. Likevel, eller nettopp derfor, hadde de aldri virkelig sett det. Til da hadde det aldri falt dem inn å se etter det, se på det, ja, se nettopp dt. De hadde gått forbi, sa de. Men nå skulle de gå tilbake og se etter det jeg hadde sett. Fotografiene fra Rajasthan eller Varanasi hadde ikke samme emosjonelle betydning. De kunne selvfølgelig bare gå og se etter det som står stille, ikke ansikter, gester, alt det flyktige og uforutsigbare som et fotografi består av. En mann ønsket seg ett av bildene til barnebarna sine. Se, slik har det vært i Calcutta, skulle han si til barnebarna. Så gammelt, og så vakkert. Kom hit, sa en annen bestemt. Se hva du har gjort! Du har fotografert slik at den som ser bildet ser etter det som ikke er der, du har nemlig fotografert en halv rickshaw!
Jeg vil nevne landsbyene. De er for bengalske byfolk enten stedet de lengter etter eller stedet de prøver å forakte. India kan bare reddes hvis landsbyene reddes. Livsgrunnlaget og livssammen-hengene er der. Jeg har fotografert fra indiske landsbyer i mange år, og har mange og sterke kjærlighetserklæringer å komme med i den anledning. Den indiske landsbyen er i stor grad ute av markedet. Slik sett er den "ute av bildet". Den er med i mitt bilde. Dette er et valg av indre så vel som politisk karakter. Med kamera inntar jeg en utvetydig posisjon: jeg vil at landsbyen skal leve, og drar dit for å bekrefte en livsform, ikke bare for å dokumentere. Dette merket folk seg under utstillingen. Noen sa: det der er så lenge siden. Men det er ikke lenge siden, bare to, fire eller åtte år.
Journalister spurte meg om uventede og spennende ting, som: betydningen for meg av det nordiske lyset; om jeg trodde jeg noen gang hadde begått en alvorlig feil ved å fotografere et gitt sted, på et gitt tidspunkt; om hvordan jeg fikk tak i Bhagavadgita første gang, i hvilket år, i hvilken utgave; om forbindelsen mellom fotografi og poesi. En mann sa: Du har skrevet at India er ditt andre hjem. Men er ikke dette en illusjon? Utstillingen i Calcutta ble, uansett muligheten av illusjon, en erfaring av meddelelse og "hjem", av å dele rom og intensjon. Å vise frem fotografier på stedet der de ble "tatt", kan være begynnelsen til en lang samtale. Fotografen sier: dette har kameraet mitt sett hos dere. Og: av og til ser jeg med kameraet det jeg selv ikke ser. Hva ser dere i det jeg har sett og fastholdt?
Det umiddelbart viktige ved en utstilling som denne er gjensidigheten og samtalen. Samtidig merket jeg en annen og uventet betydning. På nittitallet er gamle livsstrukturer og bygninger blitt rasert i Bengal, som andre steder i India. Kapitalismen er svært rå. Mye av det jeg fotograferte i 1992 og 1994 er nå nesten sporløst borte. Ikke bare er det utarmet. Kulturelle uttrykk er simpelthen blitt rasert på fem-seks år. Ikke alle vet dette. De som selv er med på raseringen, vet det antagelig ikke. Mange vet det, såvidt. Noen er skrekkslagne, andre bare sørgmodige. Og kanskje nostalgiske. Derfor er det uunngåelig at fotografen, i en forandringstid som dette, faktisk også har funksjonen som vitne. Hun fanger inn noe som ennå er, men kanskje bare såvidt. Dette gjelder helt tydelig to av mine tematiske felt i Bengal: tradisjonelt liv i landsbyene og gamle, nesten sammenraste, hus i Calcutta. Forbindelsen mellom fotografiet, døden og erindringen er omtalt i mange tekster. Filosofen Roland Barthes har skrevet om det i boken "Det lyse kammer". Fotografier blir vitner i, til eller om en forsvinningsprosess. De gjelder noe som har vært. Det er mulig, og jeg mener at det er på sin plass, å kalle tiden vi lever i for en tid for forsvinning, der noen systematisk, ideologisk og frenetisk går løs på ethvert uttrykk for mangfold av kulturell, religiøs og biologisk karakter. De vil ha det kontrollerbare samme flest mulig steder. Jeg hadde ingen bevisst filosofisk eller politisk id med min utstilling i Calcutta. I ettertid slår det meg at fotografier kan skjerpe bevaringsviljen hva uttrykksmangfold angår. Og de kan helt sikkert skjerpe erindringsevnen.
Det hender jeg tenker på Roman Vishniac, den polsk/jødiske fotografen, bosatt i Berlin, som reiste rundt i Karpatene på trettitallet og fotograferte tradisjonelt østjødisk liv før dette ble borte for godt. På underlig vis ble negativene hans reddet ut av Tyskland under Det tredje Rike. De er utgitt i bøker som "A Vanished World" og "Polish Jews". Også det tradisjonelle India er truet. Og det tradisjonelle India er ikke først og fremst, som mange i Vesten later til å tro, bizarre vaner og kas-tevold. Det tradisjonelle India er vakkert. Det som truer India er, tror jeg, ikke i første rekke indisk. Det er i hvert fall ikke bare indisk. Det er i forferdelig forstand "globalt".
Tips en venn