Ved Birecik krysser vi Eufrat. Den kurdiske byen vaker under den
høye himmelen, hvitkalkede hus klorer seg fast i skråningen. Et
kjærkomment pustehull på den veldige Harransletten. Vi følger elva
nordover i Eufratdalen, et fruktbart jordbruksområde bosatt av
titusener av mennesker. Strekker jeg ut hendene kan jeg gripe tak i
peanøttene som henger i klaser fra trærne langs veien, den store
stoltheten til bøndene i området. Hvete og bomull bøyer seg under
vindkastene. Vannet fra elva gir et langt grønnere landskap her enn i
resten av det knusktørre Kurdistan. Dalen er full av gamle ruiner, fra
hellenismen og kommagene-herredømmet i Nemrut. Her ligger vakre Zeugma,
en gang brukt av general Selefkos fra Aleksander den stores hær til
rekreasjon. I november oppdaget arkeologene byen, og boltrer seg nå i
historiske juveler.
Noen kilometer nord for Birecik kommer vi til
demningen som har fått navn etter byen. Videre oppover i dalen ligger
byer og landskap som vil ligge under vann når de siste slusene på
dammen stenges, etter planen i november. Så langt har Tyrkia fullført
tre demninger på Eufrat, Birecikdemningen kan bli den fjerde. Lengre
oppe i dalen ruver den enorme Atatürkdammen, som skaper en av verdens
største kunstige innsjøer med 48,7 milliarder kubikkmeter vann.
Birecikdammen vil til sammenligning romme 1,2 milliarder kubikkmeter.
Når samtlige demninger i utbyggingsplanen for Eufrat og Tigris -
Sørøst-Anatolia-prosjektet , eller GAP - står ferdig, skal det årlig
produseres 27 milliarder kilowatt kraft . Det vil fordoble Tyrkias
kraftproduksjon.
DRUKNES
For seks måneder
siden sto demningen i Birecik ferdig. Den gang var alle de tjue slusene
synlige. Nå er de fleste under vann. Bare seks synes fremdeles. Fire er
stadig åpne, for å slippe gjennom vann til Syria.
- For en uke siden
var det en skole der, forteller en av demningsarbeiderne. Han peker
bort på et tak som vaker i vannskorpa. Vi står ved bredden av en by
under vann. For ikke lenge siden var flere hundre mennesker bosatt her.
De fleste av dem bønder. Nå vitner noen hustak, peanøttrær og toppen av
en lyktestolpe om en typisk kurdisk landsby. En av fire som så langt
skjuler seg under vannflaten i den nye Birecikdammen. I bakgrunnen står
demningen som et grått og tungt sceneteppe.
Rundt 100 000 mennesker har fått hjemmene sine lagt under vann som følge av de tre dammene som så langt står ferdig. Hvor mange som vil bli nødt til å forlate hjemmene sine som følge av Birecikdammen er usikkert. Staten hevder at 19 landsbyer vil legges under vann. Tallet er trolig større. Evakueringen pågår i 47 landsbyer. Også landsbyer som ikke druknes fullstendig blir rammet, enten ved at deler av dem eller jorda omkring forsvinner under vann. 200 kvadratkilometer land blir oversvømt. Minst 35 000 mennesker rammes. Det nøyaktige tallet er umulig å anslå.
Uken
før vi kommer til Birecik har vannet bak demningen steget med fem
meter. Når dammen er ferdig vil vannstanden ligge 62 meter over den
opprinnelige.
- I november er det slutt, forteller en av de som
arbeider på demningen. Nå gjennomføres et siste forsøk på å overbevise
innbyggerne i de landsbyene som fremdeles ikke er evakuert, til å
flytte frivillig. Innbyggerne nekter til det siste, men staten setter
hardt mot hardt. For en måned siden måtte en hel landsby evakueres.
Folk måtte reise til storbyen Urfa noen mil øst, etter at vannet
overraskende en dag flommet inn i husene.
- De drukner landet vårt,
og det er ingenting vi kan gjøre. Staten har ikke engang tatt seg tid
til å ta et bilde av det, sier sjåføren vår. Slik peker hun på noe av
det mest absurde med hele situasjonen. Skjebnen til titusenvis av
mennesker bestemmes av entreprenører, finansfyrster og politikere som
trolig aldri har vært her. Mange av dem befinner seg i Berlin, Wien,
Paris og Brussel. Demningene i GAP finansieres med utenlandske midler.
Bak Birecikdammen står regjeringene i Tyskland, Østerrike, Frankrike og
Belgia.
NEKTER Å FLYTTE
Det er 30 grader
og sola steiker mens vi kjører opp på fjellet. I dalen under oss kommer
den døsige byen Halfeti til syne. Eufrat slynger seg smaragdgrønn
gjennom dalen. Byen klorer seg fast i fjellkanten. Oliventrær med
bugnende grener, flokker av sauer som kommer ned fra fjellet - alt blir
tydeligere og tydeligere. Gülsen Demirpolat har bodd her i gamle
Halfeti i alle sine 70 leveår. Som de fleste slektene i området var
Demirpolat bønder. Her har de i århundrer dyrket grønnsaker og frukt
til salg og eget forbruk.
- Vi har hatt alt vi trengte her. Nå har
vi snart ingenting, sier Gülsen Demirpolat. Hun nekter å flytte før
vannet står inn i huset. Men det er bare spørsmål om tid før hun må
hogge ned trærne i hagen og forlate barndomshjemmet.
- Bare det å se
Eufrat når jeg står opp om hver morgen er nok til å gjøre meg glad. Nå
er det snart slutt. Dette er vårt jordskjelv, fortsetter hun. Men til
forskjell fra jordskjelvet som rammet flere tusen i Izmit utenfor
Istanbul, er det liten oppmerksomhet om denne katastrofen. Det er bare
femten dager siden Gülsen Demirpolat fikk vite at husene i byen snart
kom til å bli oversvømt.
- Hva skal jeg gjøre nå? Hva kan jeg gjøre? Alle andre kommer til å flytte. Barna mine har allerede reist.
Vi sitter i hagen utenfor et av de evakuerte husene. Bak vinduene ligger et tomt rom. For tre dager siden sov Demirpolats sønn her, nå har han pakket sakene og flyttet til Karaotlak, en og en halv mil unna. Der har staten har bygd 220 hus som skal være kompensasjon for de som må tvangsflyttes. Ifølge Halfetis ordfører Mehmet Gokcek er dette ikke nok. 50 familier vil fremdeles være uten hus. For samtlige betyr flyttingen drastiske endringer i livet. Ny jord som ikke er like fruktbar som den ved bredden av Eufrat, må dyrkes. Husleie skal betales for kompensasjonshusene. I 1998 sa staten seg villig til å betale 4,3 milliarder tyrkiske lire for en dekar land. Nå er tilbudet redusert til 400 millioner. Rundt regnet tilsvarer det drøyt fem tusen norske kroner. Bare for de beste husene i byen får man mer. Og det er for sent å angre seg. Jorda ble ekspropriert av staten allerede for tre år siden, men først tre dager før de skulle flytte fikk noen av innbyggerne betaling for eiendommen.
For mange av innbyggerne i Halfeti og landsbyene rundt har sen betaling og mangel på hus vært en katastrofe. Noen lever uten tak over hodet. Andre bor midlertidig i militærtelt. Staten har lovet i tre år at det skal bygges hus. Men det er få tegn til byggearbeid. Derfor må innbyggerne leve uten helsevesen, infrastruktur og skoler. Drikkevann må de gå flere kilometer for å hente.
BETONGLANDSBY
Lenger oppover bredden ligger landsbyen Savasan med sine fire hundre innbyggere.
- Kom dere hit for å gi oss en løsning?
- Nei.
- Hvorfor skal vi snakke med dere da?
Myndighetene
har allerede vært i Savasan og kuttet telefon og elektrisitet. Flere
familier har flyttet på grunn av økonomiske problemer, men de fleste
nekter å flytte fra den to hundre år gamle byen. De fortsetter å dyrke
oliventrærne vel vitende om at tiden er i ferd med å renne ut.
- De sier vi skal flytte men gir oss ingen hus. Hvor skal vi da flytte? Det eneste de tilbyr oss nå er å bo i telt! Mehmet Kaplan (50) kaster slegga over skuldra. Han peker opp mot fjellet. Der oppe vil myndighetene at de skal bo. Langt fra oliventrærne og elva. Byggearbeidet er ikke ferdig, og de har ikke fått penger for tomtene sine. Ifølge Ilhan Albayrak, lederen for Urfas offentlige kontor for landsbyservice, finnes det planer for Savasan. En gang, i løpet av året, skal husene stå klare. Ti av familiene i byen skal i mellomtiden flyttes til allerede overfylte Karaotlak.
På vei tilbake fra Birecik til GAP-administrasjonens hovedsete i storbyen Urfa kjører vi forbi en betonglandsby som ligger ensom i en fjellskrent. Den ble i sin tid bygd for bosetting av familier som fikk husene sine lagt under vann på grunn av Atatürkdammen. Landsbybeboere betalte store summer for husene. Like før de skulle flytte inn sendte myndighetene ut kontrabeskjed. Betonglandsbyen skulle huse politibetjenter. Pengene ble aldri betalt tilbake.
Krigen mellom Kurdistans arbeiderparti (PKK) og den tyrkiske regjeringshæren, som har pågått i 15 år, har rammet jordbruket i området hardt. I tillegg har grensen mot Irak vært stengt siden 1991, som del av de internasjonale sanksjonene mot landet, og dette har stanset grensehandelen som tidligere var en viktig inntektskilde.
TØRST LANDBRUK
For bøndene
i regionen er situasjonen dramatisk. Vannmangel og lave priser tvinger
mange til å selge jord til storbønder i et allerede sentralisert
landbruk. Staten øker tempoet i denne prosessen, gjennom lave priser på
jordbruksproduktene. Mens det koster bøndene 357 000 tyrkiske lire å
produsere en kilo bomull, betaler staten bare 220 000 lire for samme
mengde. GAP har satt de lokale småbøndene i klemme. På den ene side
håper de at prosjektet vil gi bedre livsvilkår, på den andre siden
frykter de at inntektene ikke ville komme dem til gode. Atatürkdammen
står som eksempel på hva som kan bli realitetene. Demningen sto ferdig
i 1992 og har skapt en kunstig innsjø på 800 kvadratkilometer. Nedenfor
demningen begynte vanningen av Harransletten i 1995. Men bare elleve
prosent av irrigasjonskanalene er utbygde. Ifølge lederen for det
offentlige landbrukskontoret i Urfa, Halil Peltek, peker alt så langt
mot at GAP-prosjektet ikke vil gi den påståtte positive utviklingen for
regionen.
- Staten ser bare på det som en strømleverandør, hevder Peltek.
GAP skal gi strøm til et energisultent marked og vann til et tørst landbruk. Det ambisiøse overrislingsprosjektet omfatter 22 demninger på Eufrat og Tigris, 19 kraftverk, 7 000 kilometer vanningskanaler, to gigantiske tunneler samt en landbrukshøyskole. I tillegg håper myndighetene i Ankara på at en økonomisk styrking av den kurdiske delen av landet skal legge lokk på konflikten som har ridd landet i flere tiår.
De to elvene Eufrat og Tigris har alltid vært blant de viktigste vannkildene for store deler av det knusktørre Midtøsten. 1999 var det tørreste året i regionen de siste 30 åra. En uvanlig kort vinter og et sent og kortvarig vårregn har gjort at grønne sletter er erstattet av en tørr sprukken skorpe. Ørkenen rykker inn over de syriske slettene der skinnmagre sauer leter etter næring blant tistlene. Syria og Irak er avhengig av vannet henholdsvis fra Eufrat og Tigris, og fra Damaskus i sør og Bagdad i øst høres nå murring mot GAP. Nabolandene hevder Tyrkia drastisk reduserer vannføringen i elvene før de krysser grensen, stikk i strid med alle konvensjoner om fordeling av vannet.
SLAGMARK
Fra Birecik reiser vi
gjennom det gamle Mesopotamia. I dag er området bosatt av kurderne og
har i de siste 15 årene vært slagmark for krigen mellom den kurdiske
PKK-geriljaen og den tyrkiske hæren. Selv om geriljaen nå har lagt ned
våpnene er det tyrkiske militære nærværet stort. Landskapet preges av
de mer enn tre tusen landsbyene som er brent ned av militæret.
Unntakstilstanden råder fremdeles og trykket er hardt mot innbyggerne.
Vi
kjører fra den kurdiske storbyen Diyarbakir via oljebyen Batman ut mot
Hasankeyf. Tigris renner stille gjennom landskapet. Gjetere, kveg og
sauer finner hvile ved bredden. En eldre mann kaster et fiskesnøre ut i
det grønne vannet. Tidligere var det mange som levde av å fiske i
Tigris. I dag er det få igjen. Livsgrunnlaget i elva er sterkt svekket
etter oppdemninger lengre nord, og det har stadig blitt mindre vann.
Omfattende fiske er ikke lenger lov. Som så mye annet. Etter at det i
1958 ble vedtatt at Hasankeyf skulle demmes ned, har byen sakte men
sikkert blitt drept. Offentlige investeringer har vært fraværende i
perioden. Byggevirksomhet er forbudt. Byen skal bygges ned, ikke opp,
heter det. Hasankeyf har fem tusen innbyggere.
- Demningen henger
hele tiden over oss som en mørk trussel. Vi vet ikke når den blir bygd
eller hva som skal skje, sier borgermester Abdulvahab Kusen.
- Dette er hjemlandet vårt. Ville du kanskje ha forlatt ditt hjemland? Perihan (90) kløyver lufta med stokken.
-
Her tjener innbyggerne til livet på butikkene eller på marka. Vi vil
ikke bo noen andre steder. Vi er født her og vil dø her. Ingenting
staten gjør kan flytte oss. Nå har jeg bodd her i 90 år og skal
fortsette å bo her. Jeg vil heller bo under vannet enn å forlate byen.
Jeg blir heller drept av myndighetene framfor å forlate Hasankeyf.
Perihans
barnebarn Feyziye (11) tilbringer dagene på skolen eller i de snirklete
små gatene som snor seg rundt husene i Hasankeyf. Her ser hun for seg
framtida. Feyziye har en drøm. En gang skal hun studere for å bli
sykesøster eller lærer.
- Etterpå skal jeg reise tilbake til
Hasankeyf for å lære videre det jeg har lært til naboer og slekt. Og
til bestemor. Feyziye liker livet i Hasankeyf. Når hun blir voksen vil
hun bygge hus her. Og hun vil gjøre landskapet om mulig enda grønnere.
HISTORISK SKATTKAMMER
Feyziye
viser oss de historiske skattene som har gjort Hasankeyf til et yndet
turistmål. Hvert sted har sitt eget sagn. 5 000 huler gravd ut av
mennesker utgjør en unik arkitektur i fjellet. Gravstedet fra
mongolkeiser Timurs tid, festningen, slottet og en monumental bro har
utløst en massiv kampanje fra historikere og arkitekter for bevaring av
byen. De viser til Unescos Malta- og Granada-konvensjoner som begge
beskytter byen. Kampanjen til støtte for Hasankeyf klamrer seg til
konvensjonene, og vil bringe saken inn for internasjonale domstoler.
Men selv om Tyrkia har undertegnet konvensjonene, og Verdensbanken har erklært at de ikke vil røre prosjektet, rokker det hverken styresmaktene i Ankara eller utenlandske investorer. Ilisudemningen skal bygges, med europeiske og amerikansk kapital. I 1996 inngikk den tyrkiske regjeringa en kontrakt med det sveitsiske konsernet Sulzer Hydro & ABB Power Generation. For at Union Bank of Switzerland skulle støtte prosjektet krevde det støtte fra institusjonene for eksportkreditt i Østerrike, Tyskland, Sverige, USA, Storbritannia, Portugal og Italia. Regjeringa har sendt sine egne arkeologer til Hasankeyf for å berolige de internasjonale investorene. Ikke uventet fant de ingenting verneverdig. Ifølge innbyggerne har de isteden gjort sitt for å ødelegge mange av de arkitektoniske bevisene.
Fra
kurdisk hold mumles det om en bevisst strategi for å drukne en viktig
del av den kurdiske historien. Ifølge byens egne myndigheter vil
Hasankeyf bli reddet dersom den planlagte dammen på 525 meter blir
senket med 57 meter. Reduserte inntekter fra kraftproduksjon kan
erstattes av turistinntekter, mener de. Men fra offisielt hold heter
det at Hasankeyf allerede ligger under vann. Turistdepartementet har
laget nye kart over turistattraksjoner i Tyrkia, der eksisterer ikke
Hasankeyf.
- Fortell om Hasankeyf. Ta bilder og vis dem til verden.
Fortell at Tyrkia vil drukne området. Når vi skal forlate Hasankeyf
vinker kafverten meg inn på bakrommet. Fra bunnen av en kiste henter
han fram en brosjyre som forteller Hasankeyfs historie. Møysommelig
pakker han den inn i avispapir. Ber meg om å holde hemmeligheten tett
til brystet, for både min egen og hans sikkerhet. Et stykke nedenfor
speider politibetjentene opp mot oss. Vi bruker lang til på å
overbevise dem om at vi er besøkende turister, før de lar oss gå.
Når vi ruller over den monumentale broa som fører ut av Hasankeyf snur jeg meg tilbake. En ung jente sykler på den andre siden og virvler opp en sky av gatestøv. Det er Feyziye. En elleve år gammel kurdisk jente som skal vokse opp i et føydalt samfunn der hun vil bli nødt til å slåss for aksept for at hun er kvinne og at hun er kurder. En elleve år gammel jente som slåss for en framtid i en by som snart skal legges under vann.
Tips en venn