Aids er nå dødsårsak nummer èn i Afrika, og dreper ti ganger flere
mennesker på kontinentet enn hva krig gjør. Epidemien er i ferd med å
rasere hardt vunnede framskritt når det gjelder forventet levealder og
helsestandarder i den fattige delen av verden. Afrika sør for Sahara er
hardest rammet, og her finner vi 70 prosent av verdens anslagsvis 34
millioner smittede.
Aktivister, vitenskapsfolk og presse har de
siste månedene rast mot president Mbeki for hans manglende evne og
vilje til å håndtere den største utviklingskrisen sør for Sahara. Han
har hisset på seg verdens aids-ekspertise ved å kontakte "uortodokse"
vitenskapsmenn som hevder at HIV ikke forårsaker aids, og innlemme noen
av disse dissidentene i et nasjonalt aids-råd. Dermed ga han ny
legitimitet til en debatt som ble diskreditert av anerkjente
vitenskapsfolk for mange år siden. Mbekis uttalelser ble blant annet
møtt med et opprop fra 5000 av verdens fremste aids-forskere og leger,
som sier at HIV og aids henger uomtvistelig sammen. Mbeki mener
fattigdom og sosiale faktorer er den viktigste årsaksfaktoren til aids,
og han påpeker at aids i Afrika er en unik afrikansk katastrofe.
Løsninger på krisen må baseres på afrikansk virkelighet, og ikke ved en
automatisk overføring av vestlige erfaringer og ferdigsydde
konklusjoner, i følge Mbeki.
Mange kritikere mener denne type aids-debatt bidrar til å bagatellisere og ufarliggjøre sykdommen, og kan skape usikkerhet både blant folk i risikogrupper og ledere som skal sette premissene for tiltak mot epidemien. Mbeki har også møtt krass kritikk for å ha stoppet et pilotprosjekt med anti-aids preparatet AZT i behandlingen av HIV-positive voldtektsofre og gravide kvinner. Presidenten mener de vestlige medisinene er altfor dyre, og har også uttrykt bekymring for at de kan være ska-delige. Mbekis kritikere ser dette som en unnskyldning for ikke å øke offentlige helsebudsjetter. Medisinere mener å kunne påvise at AZT kan redusere HIV-smitte fra mor til barn med over 50 prosent, noe som er av stor betydning i et land der det anslås at 5000 barn blir født HIV-positive hver måned.
MBEKIS "GLOBALISERING AV APARTHEI "
Mbeki
har møtt krass kritikk også i pressen, men denne kritikken har gått vel
langt når de har fram stilt det som om aids-dissidentenes uttalelser om
at aids ikke er forårsaket av HIV er Mbekis egne uttalelser.
Presidentens sentrale poeng har snarere vært at fattigdommen spiller en
avgjørende rolle for utbredelsen av sykdommen. Fattigdom begrenser i
tillegg valgmuligheter i kampen mot epidemien, og det er ikke tilfeldig
at vi finner mer enn 90 prosent av alle HIV/aids-smittede nettopp i de
fattige utviklingslandene. Mbeki peker også på at fattigdommen er
sterkt betinget av hva som skjer i de rike landene. Mange anklager ham
imidlertid for å fraskrive seg sitt eget ansvar ved disse uttalelsene,
og mener han er motivert av en intellektuell stolthet og motvilje mot å
bøye av for "vestlig diktering og overformynderi".
Den uhåndterlige u-landsgjelda er med på å forsterke problemene knyttet til epidemien, noe som ble understreket av lederen for UNAIDS, Dr. Piot, under Durbankonferansen. Nettopp i de mest gjeldstyngede landene blir den mest produktive delen av befolkningen offer for sykdommen, noe som både vanskeliggjør tilbakebetalingen og fører til at økonomiske ressurser som kunne vært brukt i kampen mot epidemien overføres til de rike landene. Ofte rammes helse-og utdanningsbudsjetter hardt når gjeld skal betales. Hvert år nedbetaler afrikanske land 15 milliarder US dollar i gjeld, dvs. fire ganger mer enn hva de bruker på helse og utdanning til sammen. Verdensbanken har nylig kommet med et første positivt skritt ved å love 500 millioner dollar til bekjempelse av aids i Afrika. Men veien er lang. I følge Dr. Piot trenger Afrika alene minst 3 milliarder dollar per år for å dekke kostnader til behandling og prevensjon. Det er ti ganger mer enn hva som blir brukt i dag.
Flertallet av verdens HIV-positive har verken tilgang eller råd til livsnødvendige medisiner, og i dag blir mindre enn en prosent av alle aidsmedisiner som selges i verden, solgt i Afrika sør for Sahara. Mbeki har lenge prøvd å få vestlige farmasøytiske bedrifter til å senke prisene på behandling til de fattige landene. Mbekis talsmann, Parks Mankahlana, hevder at de store farmasøytiske bedriftene nå ser nye markeder for den dyre AZT-medisinen og dermed muligheter til å sko seg på aids-epidemien. Da Sør-Afrika forsøkte å vedta en lov om egen produksjon av blant annet denne typen medisin, ble de truet med handelssanksjoner fra USA, som forsvarte patentholdernes interesser.
AFRIKAS ANSVAR
Likevel
dreier aids-problematikken seg om mer enn internasjonale økonomiske
strukturer og fattigdom. Nettopp Sør-Afrika, som er det landet i Afrika
som har de beste politiske og materielle forutsetninger for å ta opp
kampen mot aids, har vist seg blant de minst kapable. Til tross for
stor fattigdom har for eksempel Uganda og Senegal klart å redusere
HIV-smitten gjennom omfattende kampanjer og effektivt lederskap. I
Uganda er smitteraten redusert fra 14 til 8 prosent i løpet av det
siste tiåret, i følge the Economist. Thailand og Sør-Afrika, hvor
utbredelsen av HIV i 1990 var under 1 prosent, har gått motsatt vei.
Thailand har i dag en smitterate på 2,15 prosent, mens den i Sør-Afrika
har økt til hele 19,94 prosent, i følge Washington Post.
Hvorfor aids sprer seg raskere i noen land enn i andre, er et komplekst spørsmål. Men som Gro Harlem Brundtland, leder for WHO, understreket under Durbankonferansen, er det avgjørende med et godt lederskap når man skal bekjempe sykdommen. Manglende politisk vilje og tydelighet i konfrontasjonen mot en tabubelagt og stigmatiserende epidemi, har ført til at aids har kunnet utvikle seg ufortrødent. I den mannsdominerte afrikanske kultur snakker man dessuten ugjerne om seksuelt overførbare sykdommer og kondomer offentlig. Som et direkte resultat av en slik taushet kunne UNICEF nylig framlegge en rapport der eksempelvis 74 prosent av jenter mellom 15 og 19 år i Mosambik ikke kunne nevne en eneste måte å beskytte seg selv mot HIV-smitte. Og i økende grad er det kvinner som smittes, noe som delvis kan forklares med kvinnenes lave status og en mangel på forhandlingsrett til sikker sex. Samtidig har man i økende grad innsett at kvinner spiller en helt sentral rolle i utviklings- og helsespørsmål. Skal man få bukt med aids-epidemien er det derfor helt essensielt at de afrikanske kvinnenes økonomiske, politiske og sosiale stilling i samfunnet styrkes.
Ved avslutningen av aids-konferansen i Durban understreket Sør-Afrikas tidligere president Nelson Mandela, at debatten rundt Mbeki har fått unødvendig mye oppmerksomhet, og at politisk og vitenskapelig uenighet nå må skyves til side så man kan konsentrere seg om de som lider og dør. Kampen mot aids krever et felles ansvar der de internasjonale bidragene kan komme i form av gjeldssletting, mer likeverdige og rettferdige handelsbetingelser og nyinvesteringer. De nasjonale tiltakene må være et forpliktende og aktivt lederskap som "bryter stillheten", styrker kvinnenes stilling og sørger for at penger blir allokert til produktive utviklingstiltak som setter menneskets helse i sentrum. Helse er en grunnleggende forutsetning for ethvert samfunns sosiale og økonomiske utvikling.
Tips en venn