- Myndighetene er mot denne prosessen, derfor prøver de å kvele den
økonomisk, sier Ray Hooker Taylor fra Nicaragua. Han er tidligere
sandinistpolitiker, nå autonomiaktivist og arbeider samtidig med
flerkulturell utdanning på Atlanterhavskysten.
- De nekter regionen midler til infrastruktur, helse og utdanning, forklarer han.
-
President Arnoldo Aleman er besatt av behovet for å sentralisere makten
og kontrollere alt i landet; fisk, skog og naturressurser.
Atlanterhavsregionen skiller seg på svært mange måter fra den andre,
den spanskinfluerte, delen av Nicaragua. Regionen var under britisk
herredømme fram til 1860. Deretter fulgte en periode som uavhengig
stat, før Nicaragua etter en avtale med USA invaderte området og
innlemmet det i Nicaragua i 1894. Med innlemmelsen kom de store
nordamerikanske selskapane til Atlanterhavskysten; storeksportører av
bananer, mahogny og gull. På 1940- og -50-tallet var området blant
verdens 10 største gulleksportører. For befolkningen i området brakte
de rike naturressursene imidlertid ingen velstand. De fikk ikke del i
utbyttet, men ble isteden rammet av epidemier og fattigdom. Tuberkulose
utslettet hele landsbyer.
URFOLKSORGANISERING
Befolkningen
i Atlanterhavsregionen er sammensatt av flere etniske grupper, med
miskitu som den største ved siden av spansktalende mestiser. Regionen
utgjør halvparten av Nicaraguas areal, og har rundt 10 prosent av
befolkningen. Rike naturressurser gjør at regionen på midten av
1990-tallet sto for 30 prosent av landets eksportinntekter, samtidig
mottok de bare 0,5 prosent av statsbudsjettet.
Med revolusjonen i Nicaragua i 1979 viste staten for første gang egentlig interesse for situasjonen i landsdelen, og marginale befolkningsgrupper ble oppfordret til å organisere seg. Miskituorganisasjonen ble imidlertid raskt stemplet som en separatistbevegelse. Forfølgelse av ledere var med på å gjøre den til en væpnet eksilbevegelse, som drev destruktiv geriljakrig i 1980-årene. Kravet om autonomi ble på en måte innvilget i bytte mot fred. I 1987 godkjente parlamentet i Nicaragua autonomiloven, og deretter valg av de første sjølstyremyndighetene i 1990. Loven gir Atlanterhavs-regionen rett til sjølstyre, og samtidig anerkjennes de etniske gruppenes kulturelle rettigheter og landsbyjord etableres som en lovlig eiendomsform. Det er imidlertid fortsatt både uenighet og uklarheter om hva dette sjølstyret reelt skal inneholde.
ØKT STØTTE
-
Støtten til autonomiprosessen er økende blant folk generelt i
Nicaragua, mener Ray Hooker Taylor. - Utviklingen har til nå ikke
kommet dem til gode, og selv de som stemte på politikere som er mot
autonomiprosessen, er nå mer positive. Han understreker at dette ikke
dreier seg om et krav om uavhengighet, men at det er "et program for
likeverd". Befolkningen har dessuten en historisk rett til disse
områdene, mener han.
- For Aleman og regjeringen er folk fra Atlanterhavsregionen bare støy. De gjør alt de kan for å ta alle ressurser fra regionen.
-
Selv om vi har mer å si over egen utvikling enn andre regioner, er det
sterke begrensninger på sjølstyret når det gjelder utnytting av
naturressurser. Slike konsesjoner kan ikke gis uten samtykke fra både
sentrale og regionale myndigheter. Samtidig finnes det i dette systemet
utbredt korrupsjon.
Ray Hooker Talyor har tidligere representert sandinistene i Parlamentet, men har i dag lite til overs for politikerne på toppen:
-
Nicaragua har aldri hatt ærlige politikere, sier han. - de har alltid
vært korrupte. De på toppen har hatt som mål å bedre forholdene for
sine egne. Landet deler de mellom ministrene og deres venner. Når
Sandinistene nå har inngåtte en politisk pakt med President Aleman,
betegner han det som "en avtale for å institusjonalisere korrupsjon".
KULTURELLE RETTIGHETER
Aller mest brenner autonomiforkjemperen for viktigheten av kultur, og kulturelle rettigheter.
-
Undertrykkingen av kulturelle rettigheter vil si undertrykkelse av noen
av de mest grunnleggende rettigheter som finnes. De er knyttet til
folks selvforståelse og selvrespekt. Der kulturelle rettigheter kommer
til uttrykk har folk selvrespekt. Der de blir trampet på, lider folk av
mindreverdighetskomplekser.
Sjølstyremyndighetene i
Atlanterhavs-regionen består av råd og utvalg på flere nivåer, som
velges demokratisk. Samtidig skal de ulike etniske gruppenes
rettigheter ivaretas, og alle minoriteter må være representert.
Utdanning er regionenes ansvar, og barn har nå rett til undervisning på
morsmålet.
- Dette er et svært viktig virkemiddel for å få til en reell autonomiprosess, sier Ray Hooker Talyor.
-
Før var det bare spansk som gjaldt. Det var en psykologisk beskjed til
barna: dere som ikke snakker spansk er mindreverdige; Dine foreldre
snakker ikke spansk; de er mindreverdige.
Men ikke engang de kulturelle rettighetene som er oppnådd gjennom en fortsatt mangelfull autonomiprosess, er trygge;
- Hvis President Alemans parti vinner lokalvalgene som skal holdes senere i år, er det fare for at han også vinner presidentvalget neste år. Han vil da gjøre alt for å ødelegge autonomiprosessen - men den lar seg ikke stanse, legger han raskt til.
Tips en venn