"Vi ønsker ikke en stat i staten". Det sier Luís Macas, tidligere leder for CONAIE (Konføderasjon for urfolksnasjoner i Ecuador). Organisasjonen betegner de ulike indianergruppene i Ecuador som nasjoner med rett til selvbestemmelse, men understreker at de ikke ønsker å splitte opp statens territorium. CONAIE definerer en flernasjonal stat som en politisk og administrativt desentralisert stat som gir alle landets sektorer og grupper mulighet for deltakelse. I dag består den politiske og økonomiske eliten nesten utelukkende av hvite og mestiser, mens indianerne og afroecuadorianerne er marginalisert. Den politiske elitens retorikk om at alle er like står dermed i sterk kontrast til sosial praksis som viser at noen er mer like enn andre.
NASJONSBYGGING SOM HOMOGENISERING
Sterke
stater som skal overleve politisk og økonomisk bør ifølge nasjonalismen
være nasjonalstater. Der hvor politiske og etniskkulturelle grenser
ikke faller sammen blir det den politiske elitens oppgave å drive aktiv
nasjonsbygging. I Ecuador har den dominerende nasjonsbyggende
ideologien i dette århundret vært meztisaje, som betyr blanding. Målet
har vært at Ecuador skulle bli en kulturelt enhetlig nasjon gjennom
kulturell og "rasemessig" blanding. Problemet er at det er de hvite
etterkommerne etter spanjolene som har satt premissene for hvordan
denne blandingen skulle foregå. Det var først og fremst indianerne og
afro-ecuadorianerne som skulle gjøres "hvitere" gjennom å bli mer
kristne, mer urbane, og mer siviliserte. Dette betydde samtidig mindre
"bondsk", mindre sort, og mindre indiansk. Frem til i dag har kun de
hvite og de som er blitt "blandet" blitt sett på som legitime borgere
av den ecuadorianske nasjonen. De som forble "ublandet", først og
fremst indianerne, er blitt ekskludert og usynliggjort.
"Ecuador er så fattig fordi vi har så mange indianere". Dette er et argument som går igjen i Ecuador. Det er en utbredt oppfatning blant overklassen at indianerne holder landet tilbake. Samtidig som Inkaene glorifiseres som en del av den nasjonale historien, blir dagens indianere sett på som udugelige og ignorante. På den ene siden er de blitt besudlet av vestlige materialistiske verdier, men på den andre siden er de ute av stand til å løfte seg ut av fattigdommen og oppføre seg som skikkelige folk. Anklagen er grotesk i et land hvor urbefolkningen er blitt systematisk utbyttet og undertrykt. En antropologisk undersøkelse konkluderte i 1981 med at rasisme i Ecuador er institusjonalisert i en slik grad at det ville sjokkere undertrykte folk i andre deler av verden.
RASISME
Indianere ble på
1960-tallet jaget vekk fra offentlige parker, og fikk sjelden hjelp ved
offentlige kontorer. Selv i dag er det mange som nektes adgang til
restauranter og butikker. I et intervju gjennomført i 1995 fortalte en
lokal organisasjonsleder følgende: "Før når jeg tok bussen gikk jeg
alltid bakerst fordi jeg følte meg tryggere der. Jeg trodde oppriktig
at de første setene var reservert for hvite, så jeg gikk alltid
bakerst."
Selv om slike apartheid-lignende regler aldri har blitt nedfelt i noe lovverk, har dette vært omfattende sosial praksis. Rasismen har også blitt tildekket av at indianere som tok utdanning og lærte seg å mestre de dominerende kulturelle kodene ikke lenger ble sett på som indianere, men som mestiser. I motsetning til Sør-Afrika er det ikke hudfarge alene som avgjør tilhørighet, men en rekke kjennetegn som økonomi, klesdrakt og beherskelse av spansk. Skillet mellom hvite og mestiser på den ene siden og indianere på den andre siden er derfor både et sosio-økonomisk og et kulturelt skille. En konsekvens av dette er at indio (indianer) av mange oppfattes som et nedsettende begrep som ikke bør brukes fordi det er synonymt med fattig og tjener. En annen konsekvens er at de indianerne med høyere utdanning som har stått i spissen for den etniske mobiliseringen de siste 20 årene ofte ikke blir sett på som ekte indianere.
ETNISK MOBILISERING
Det
var først på 1970-tallet at indianerne begynte å organisere seg på
bakgrunn av etnisitet. Mange høylandsindianere hadde tidligere deltatt
i klassebaserte organisasjoner og partier, men var frustrerte over at
lederne for disse organisasjonene i likhet med den politiske eliten
forventet at kulturelle forskjeller ville forsvinne etter hvert som
Ecuador ble mer moderne. Den politiske eliten ønsket å skape en
enhetlig nasjon, de sosialistiske lederne en enhetlig arbeiderklasse.
Etnisk mobilisering i Ecuador dreier seg om at indianerne vil
inkluderes i det flernasjonale fellesskap på sine egne premisser.
Indianere som ønsker å bevare sin kultur og sin identitet skal ha
mulighet til dette, og samtidig kunne delta i staten. Ifølge CONAIE
sikres dette best ved at Ecuador anerkjennes som en flernasjonal stat.
CONAIE ble dannet i 1986 og er en sammenslutning av en rekke organisasjoner for Amazonas-indianere og organisasjoner for høylandsindianere. Viktige årsaker til organiseringen var økt press på indianernes landområder, økt kontakt mellom de ulike gruppene som følge av urbanisering og forbedret infrastruktur, og økt utdanning blant indianerne. Selv om Amazonasgruppene og høylandsgruppene i en del tilfeller har motstridende interesser, har de gjennom CONAIE klart å samarbeide om felles krav, slik som retten til land, retten til tospråklig utdannelse og retten til politisk deltakelse. Samarbeidet mellom de ulike gruppene har økt indianerbevegelsens gjennomslagskraft. En rekke politiske aksjoner på 1990-tallet bidro til å synliggjøre indianernes problemer, og til å bevisstgjøre folk om at Ecuador består av flere kulturer.
IKKE LENGRE USYNLIGE
Det
var opprøret i 1990 som etablerte indianerbevegelsen som en viktig
aktør på den politiske arena. Opprøret startet med at 160 aktivister
okkuperte katedralen i hovedstaden Quito for å kreve en løsning på
landkonflikter i seks av landets provinser. De påfølgende dagene
marsjerte tusenvis av indianere mot Quito, i tillegg til at en rekke
aksjoner ble gjennomført i distriktene. Indianerne blokkerte veier,
stengte vanntilførselen til flere byer og nektet å selge sine
jordbruksprodukter på markedet. Flere gods ble okkupert, og landeierne
hevdet at indianerne truet landets enhet. Ecuador ble paralysert i over
en uke, og overalt var kravet det samme: "Gi oss tilbake jorda som
tilhører oss".
Den politiske eliten ble fullstendig tatt på senga, og svarte med politi, tåregass, og militærstyrker. Mange hadde også vanskelig for å forstå at de tradisjonelt sett politisk passive og ydmyke indianerne faktisk sto bak dette. Daværende president Rodrigo Borja ga følgende kommentar: "I en tid hvor vi virkelig trenger nasjonal enhet er uansvarlige agitatorer i ferd med å manipulere indianerne til voldelige aksjoner som hindrer Ecuadors økonomiske utvikling". Kommentaren illustrerer den paternalistiske holdningen mange politikere har til indianerne, de blir oppfattet som ignorante og ute av stand til å utvikle selvstendige politiske forslag. Uten at myndighetene hadde fått det med seg, hadde de bygget opp en velorganisert og landsomfattende organisasjon som var i stand til å mobilisere flere tusen i løpet av en natt. Til slutt ble presidenten tvunget til å forhandle med CONAIE, med Quitos erkebiskop som megler.
TI ÅR MED AKSJONER
Det
er færre i dag enn for ti år siden som våger å si at indianerne er ute
etter å splitte opp Ecuador. Aksjonene de siste åra har først og fremst
vist at indianerne krever å få delta i politiske beslutninger som angår
dem, og de får massiv støtte fra venstreorienterte ecuadorianske
bevegelser så vel som fra internasjonalt hold. 500 årsjubileet for
Columbus oppdagelse av Amerika ble markert med massive demonstrasjoner
under parolen "500 års motstand", og regjeringen lovet deretter å
arbeide for innføringen av tospråklig utdanning. I 1994 klarte
indianerbevegelsen etter langvarige demonstrasjoner å stoppe en
jordreform som innebar at kollektivt eid jord kunne deles opp og selges
individuelt, noe som ville true indianske lokalsamfunn.
Indianerbevegelsen har først og fremst fungert som en pressgruppe utenfor de etablerte politiske kanalene, men i 1996 besluttet CONAIE å stille kandidater til valg. De fikk inn 8 representanter i nasjonalforsamlingen, og forårsaket med dette store diskusjoner innad i organisasjonen. Det er en utbredt oppfatning i Ecuador at politikere er gjennomført korrupte og kun tenker på å berike seg selv og sin egen familie, og at en derfor bør holde seg unne partipolitikk. Statskuppet i samarbeid med militæret i januar i år må sees på bakgrunn av denne holdningen.
I den nye konstitusjonen fra 1998 ble Ecuador anerkjent som en multietnisk og flerkulturell stat. CONAIE fikk ikke gjennomslag for kravet om at Ecuador skal anerkjennes som en flernasjonal stat, men organisasjonen mener de har vunnet en foreløpig seier. Styresmaktene i Ecuador har erfart at de ikke kan ta beslutninger over hodet på indianerne uten å provosere frem omfattende aksjoner.
Tips en venn