Området fyller landbroen mellom Svartehavet og Det kaspiske havet, og er delt på langs av den høye fjellkjeden som gir det sitt navn: Kaukasus (se kart). Den nordlige siden av fjellkjeden, hvor blant annet Tsjetsjenia ligger, er fremdeles en del av Russland - så lenge det varer. Den sydlige siden utgjør tre nylig uavhengige og brokete republikker: Georgia, Armenia og Aserbajdsjan - så lenge de varer.
KULTURELL SMELTEDIGEL
Kaukasus
har til alle tider vært en korsvei: Mellom nord og sør, mellom øst og
vest, både for handelsmenn og for konkurrerende imperier. Området er en
smeltedigel hvor religioner, språkgrupper og levesett har sameksistert
i århundrer.
I Kaukasus finner man en rekke tyrkiske språk som nomader fra nordøst har brakt med seg; indoeuropeiske språk som armensk, russisk og persisk, og språk som klassifiseres som kaukasiske, som tsjerkessisk og ingusjisk. Gjentatte bølger med nykommere har presset lokale folkegrupper stadig lenger opp i de bratte fjellene, hvor språk og kulturer er blitt isolert i små lommer. I dag kan man finne små landsbyer som ligger bare få kilometer fra hverandre, hvor det snakkes språk som er gjensidig uforståelige. Det kan virke som om det eneste som er felles for områdene i Kaukasus er heterogeniteten. Samtidig har mange grupper med forskjel-lige navn og identiteter språk som er veldig like. Det er blitt sagt om de tyrkiske språkene i området at å klassifisere dem er som å forsøke å skjære suppe med kniv.
ARVEN FRA SOVJETTIDEN
Etter
den russiske revolusjonen i 1917 fikk de nye kommunistiske
styresmaktene den multietniske arven fra det russiske imperiet rett i
fanget. Over hundre offisielle folkeslag og hundrevis av undergrupper
skulle administreres, mange av dem i Kaukasus. Dette ansvaret ga Lenin
til Stalin, som ble utnevnt til "Folkekommissær for nasjonaliteter".
Som kommissær utviklet Stalin en egen nasjonalitetspolitikk for
kommunistregimet. På den ene siden skulle alle folkeslagene gradvis
smelte sammen til et stort sovjetisk folk hvor etniske forskjeller ikke
lenger ga grunnlag for politisk mobilisering og splittelse av
arbeiderklassen. På den andre siden måtte alle sovjetborgere velge
enten faren eller morens nasjonalitet og få det innskrevet i passet
sitt. Dermed oppstod det på tross av tanken om etnisk sammensmelting en
sterk binding mellom etnisk identitet, territorium og makt, og ikke
minst en krystallisering av etniske identiteter.
I tillegg ble det opprettet egne administrative områder som tilhørte bestemte grupper. Forskjellige grupper fikk republikker, fylker eller kommuner oppkalt i sitt navn. Etter at Sovjetunionen kollapset ble noen av disse uavhengige stater, mens andre forble innenfor grensene til det nye Russland. De administrative områdene som ble opp-rettet stemte ofte ikke overens med de his-toriske bosetningsområdene til de forskjellige gruppene. I mange tilfeller ble det ført en "splitt og hersk- politikk", hvor en gruppe ble delt mellom flere administrative enheter. Som en del av denne politikken deporterte Stalin enkelte grupper til helt andre deler av Sovjetunionen, deriblant tsjetsjenere og ingusjer.
I andre tilfeller ble det ført en "foren og hersk" politikk. Det kanskje mest kjente eksempelet er tsjetsjenerne og det beslektede nabofolket ingusjerne. De ble slått sammen til Den tsjetsjensk-ingusjiske republikken, men delte seg raskt igjen etter Sovjetunionens sammenbrudd.
Der hvor det ble gjort forsøk på å lage administrative områder som svarte til folks etniske identitet fikk man ofte komplekse grenser som var tunge å administrere. Et eksempel er Nakhitsjevan, et landområde bortenfor Armenia med hovedsakelig aserbajdsjansk befolkning, som ble føyd til Aserbajdsjan. Dette gjorde man altså på tross av at Nakhitsjevan ikke grenser til Aserbajdsjan, men ligger helt på andre siden av Armenia. Til gjengjeld fikk Nagorno-Karabakh, som lå midt inne i Aserbajdsjan, men hadde armensk flertall, et slags indre selvstyre. Da Sovjetunionen kollapset økte spenningen mellom armenere og aserbajdsjanere. Armenere ble drept i opptøyer i Aserbajdsjan, og dermed løsrev armenerne i Nagorno-Karabakh seg med armensk og russisk hjelp.
Den administrative inndelingen og de etniske identitetene som Sovjetunionen etterlot seg er så kompliserte at det er vanskelig å skille mellom generelle etniske konflikter, krav om internt selvstyre, borgerkriger og separatistbevegelser i ordets rette forstand.
EKSTERNE AKTØRER
I
tillegg til den allerede komplekse situasjonen er det en rekke stater
utenfor som har sterke interesser i regionen. Den viktigste er
Russland, som har bitt seg fast på nordsiden av Kaukasus-fjellene.
Først og fremst strever russerne med å få kontroll over tsjetsjenernes
separatistbevegelse. Samtidig har Russland oppmuntret folkegrupper i
områder som Ossetia og Abkhasia i Georgia og NagornoKarabakh i
Aserbajdsjan til å løsrive seg, og har gått inn med militær støtte til
dem under påskudd av å drive med fredsbevaring.
Georgia grenser til urolige områder i det sydlige Russland, inkludert Tsjetsjenia. Dermed fungerer politisk ustabilitet i Georgia som en unnskyldning for fortsatt russisk overstyring. Det er altså en motsigelse mellom Russlands hevdelse av egen suverenitet, og forsøk på å undergrave suvereniteten til nabolandene. Dette paradokset kommer kanskje best frem ved at noen av de viktigste tsjetsjenske geriljasoldatene fikk sin kamptrening da de kjempet for å løsrive Abkhasia fra Georgia, sannsynligvis med våpen og støtte fra Russland.
En annen viktig stat med sterke interesser i området er USA. Bortsett fra å hindre en styrking av posisjonen til Russland, er USA og andre vestlige land opptatt av Kaukasus på grunn av de store olje- og gass-ressursene som finnes der. Ironisk nok strever også USA med paradokser i forhold til suverenitet og separatisme. På den ene siden er USA raskt ute med å fordømme russisk innblanding i stater som er blitt uavhengige som følge av separatisme, som for eksempel i Georgia. På den andre siden motsatte ikke USA seg disse statenes løsrivelse fra Sovjetunionen, og har i praksis også selv endt opp med å forsvare separatisme i Kosovo ved sin bombing av Serbia.
Tyrkia og Iran er også viktige aktører i området. Tyrkia er i en spesiell situasjon fordi det er tyrkiske grupper spredt over hele regionen. Etter Sovjetunionens fall var det enkelte som ventet at Tyrkia ville forsøke å bygge et stort pan-tyrkisk område, spesielt hvis EU fortsatte å avvise Tyrkia. Disse forventningene har ikke slått helt til, men Tyrkia har spilt en aktiv rolle i regionen, ikke minst som støttespiller for Aser-bajdsjan.
Iran på sin side har en stor tyrkisk-talende "aserbajdsjansk" befolkning nord i landet. Iranerne har alltid vært urolige for at denne minoriteten skulle søke mot Aserbajdsjan. I 1989 rev aserbajdsjanske nasjonalister ned gjerdene mellom Iran og Aserbajdsjan i håp om at deres etniske brødre i Iran ville slutte seg til dem. Dette forsøket var mislykket, men Iran fortsetter å frykte den store minoriteten i nord. I tillegg har Iran i århundrer konkurrert med Russland om å dominere regionen, og har derfor et behov for å markere sin tilstedeværelse. For øyeblikket har Iran og Russland en felles interesse i å svekke Aserbajdsjan, som ligger kilt inn mellom dem langs Kaspihavet. Russland har kanskje bidratt mest til dette, først og fremst gjennom sin støtte til Armenia i krigen om Nagorno-Karabakh. Dessuten har Russland oppmuntret lesginerne i Aserbajdsjan til å løsrive seg slik at de kan forenes med lesginerne på andre siden av grensen i Russland.
Sist, men ikke minst har Afghanistan og enkelte andre muslimske land ønsket å fremme islam i regionen, og har derfor støttet den tsjetsjenske frigjøringsbevegelsen med både kamptrening og våpen. Den tsjetsjenske krigshelten Khattab har sannsynligvis jordansk bakgrunn, og har tidli-gere kjempet for mujahedin i Afghanistan. I Tsjetsjenia er han blitt adoptert av faren til den tsjetsjenske lederen Shamil Basajev for at de to soldatene skulle bli blodsbrødre og kjempe sammen mot russerne.
ELLE-MELLE
Med
krigene mellom russere (kristne) og tsjetsjenere (muslimer), og mellom
armenere (kristne) og aserbajdsjanere (muslimer) på begynnelsen av
1990-tallet, var det mange som mente at Kaukasus var et eksempel på at
religiøse konflikter hadde erstattet konflikten mellom kapitalisme og
kommunisme. Imidlertid har de mange konfliktene i Kaukasus vist at
istedet for å følge brede religiøse skillelinjer, er det de strategiske
interessene til hvert enkelt land som er avgjørende.
Russerne har forsøkt å undergrave både muslimske land som Aserbajdsjan og kristne land som Georgia. Dette har de gjort uten hensyn til religion, men med utgangspunkt i det faktum at både Georgia og Aserbajdsjan grenser til Russland og dermed blir sett på som trusler. Samtidig har kristne Georgia og muslimske Aserbajdsjan samarbeidet fordi de har felles sak mot Russland og Armenia, som de begge grenser til. Muslimske Iran har endt opp med å samarbei-de med kristne Russland og Armenia, mot muslimske Aserbajdsjan og Tyrkia. Tyrkia og Russland har alltid vært konkurrenter, spesielt fordi Tyrkia kontrollerer Russlands adgang til Middelhavet. USA og Vesten forøvrig har etter hvert begynt å støtte muslimske Aserbajdsjan fordi de vil ha adgang til landets oljeressurser og demme opp for iransk og russisk innflytelse.
Med en viss forenkling kan man si at hvis man vil forstå politikken i Kaukasus skal man telle "elle-melle-deg-fortelle..." annen hvert land bortover. Alle landene forsøker å kontrollere sine egne minoriteter, men støtter gjerne separatistsbevegelsene i nabolandene, samtidig som de støtter forsøkene til naboenes naboer på å kontrollere sine minoriteter. Resultatet er det som kalles matrjosjka-nasjonalisme. Matrjosjka er de russiske tredukkene som inneholder flere små dukker inni hverandre. På samme måte har åpningen av Sovjetunionen sluppet frem mindre etniske grupper, som i sin tur kan brytes opp i enda mindre grupper. Resultatet er flere separatistkonflikter enn noe annet område i verden.
Tips en venn