Asiakrisen rammet Indonesia i oktober 1997, og presset frem voldsomme demonstrasjoner. Studenter og intellektuelle ledet an i folketog med tusener som krevde reformasi, eller reformer, og en slutt på korrupsjon og nepotisme. Den autoritære president Suharto ble til slutt tvunget til å overlate makten til visepresident og protégé B. J. Habibie. Suharto hadde da styrt Indonesia med jernhånd i 32 år.
REFORMASI OG SEPARATISME
Under
sterkt press tillot Habibie omfattende politiske forandringer, og
markerte med det overgangen fra autoritært til demokratisk styre. Med
hensyn til krav om selvstyre åpnet den nye presidenten mange dører for
undertrykte folkegrupper. Reformasi-prosessen førte dermed til økt
separatisme. Det viktigste var at Habibie tok initiativet til
folkeavstemningen på Øst-Timor 30. august 1999. Den nyinnsatte
presidenten hadde nok et oppriktig ønske om å kvitte seg med et av
Indonesias problemområder, men regjeringen bestod fremdeles av Suhartos
menn, og Habibie manglet kontroll over det indonesiske sikkerhets- og
militærapparatet. Til tross for trusler og vold fra militsen og
indonesiske myndigheter, stemte 78,5 prosent for et selvstendig
Øst-Timor. Det er flere årsaker til at militæret og politiet trosset
Habibies instruksjoner og isteden støttet lokale militsgrupper som
angrep den østtimoresiske befolkningen. Den viktigste er at
myndighetene fryktet at hendelsene på Øst-Timor ville få en
dominoeffekt i resten av Indonesia. Styresmaktene hadde i mange år møtt
opprør og motstand fra grupper som arbeidet for selvstendighet for
Irian-Jaya, Ambon og Aceh, og sysselsatte stadig flere tropper for å
stagge dem.
PLURALISME OG SENTRAL STYRING
Med
over 220 millioner innbyggere, 13000 øyer, et titalls språk og etniske
grupper, og flere hundre lokale dialekter og trossamfunn, er Indonesia
en av verdens mest heterogene stater. Men til tross for, eller kanskje
på grunn av, de store forskjellene i befolkningen, har Indonesia siden
uavhengigheten i 1949 blitt styrt fra Jakarta, som en sentralisert stat
der "enhet i mang- fold" har vært slagordet i nasjonsbyggingen.
Obligatorisk skolegang har gjort at alle har fått opplæring i det
nasjonale språket indonesisk. Eliten på Java bestemte at landets 26
provinser skulle ha lik offentlig administrasjon, utdanningssystem og
militærtjeneste. I tillegg blir over 90 prosent av verdiskapningen i
hver enkelt provins overført til hovedstaden på Java. Det er med andre
ord javanesere som har styrt Indonesia, og det er denne etniske gruppen
som har fått lov til å bestemme utviklingen i resten av øyriket.
Etter frigjøringen prøvde flere regioner å løsrive seg fra det nye Indonesia (bl.a. Vest-Java, Irian-Jaya, Sør-Sulawesi og Aceh), men under landets første president, Sukarno ble forsøkene brutalt stanset. Militæret (ABRI) hadde gjennom kampene mot nederlenderne skaffet seg en sentral posisjon i den nye staten, og ABRIs makt ble konsolidert da Suharto grunnlovsfestet militærets dobbeltrolle (dwi fungsi) da han overtok som president i 1966. Militæret ble ansvarlig både for den sosiale og politiske utviklingen, og for å forsvare landet mot ytre finder. Det anslås at da Suharto kom til makten mellom 1965 og 1967, ble mer enn én million mennesker drept, anklaget for å være kommunister. Dette brutale folkemordet signaliserte hvordan opposisjonelle ville bli behandlet, og skremte de fleste fra å heve sine røster. Frihetsforkjempere på Irian-Jaya og muslimske separatister i Aceh derimot, fortsatte å kjempe mot sentralmakten, men opprørene ble slått hardt ned på av Suharto.
Suharto markerte også styrke ved å annektere Øst-Timor i 1975, området hadde inntil da vært en portugisisk koloni. Da kolonimakten trakk seg ut, invaderte indonesiske tropper regionen. Overfor sin egen befolkning legitimerte Suharto den illegale okkupasjonen og de påfølgende massakrene ved å hevde at Øst-Timor var "en naturlig del av Indonesia" og at det var nødvendig å kvitte seg med "en del forstyrrende elementer" i det østtimoresiske samfunnet. Internasjonalt legitimerte Suharto okkupasjonen ved å argumentere for at det var et nødvendig trekk for å hindre et kommunistisk statskupp. Selv om ikke FN formelt anerkjente Øst-Timor som en del av Indonesia, gjorde det internasjonale samfunn ingenting for å hindre dem i å overta regionen.
ULIKE MOTIVER
For
noen grupper handler separatisme om økonomi og religion, som for
eksempel i den oljerike Aceh-provinsen nord på Sumatra. Der krever
muslimske separatister folkeavstemning om autonomi slik Øst-Timor fikk.
Andre grupper ønsker en mer rettferdig fordeling. Øst-Timors krav om
egen stat kom som en konsekvens av at befolk- ningen aldri har vært
eller følt seg som en del av Indonesia, og fordi de har blitt utnyttet
og undertrykt i 24 år.
Indonesisa første frie valg siden 1955 ble avviklet på fredelig vis 7. juni 1999. Valgets vinner ble 'reformasi-dronningen' Megawati Sukarnoputri (Sukarnos datter) og PDI-P, men fordi hun ikke i tide klarte ikke å danne koalisjon med andre parteier ble frontfiguren til det nasjonale oppvåkningspartiet PKB, Abdurrahman Wahid (Gus Dur) valgt til president. Han ble valgt av nasjonalforsamlingen i oktober 1999. Selv om han også er leder for landets største muslimske organisasjon, Nahdatul Ulama (NU), med over 30 millioner medlemmer, har han advart mot framveksten av politisk islam. Wahid forsøker å sette de væpnede styrkene på sidelinja, og sier at det er slutt på at de væpnede styrkene spiller en politisk rolle. Men ifølge presidenten er det ingen grupper verken i Irian-Jaya, Aceh eller Molukkene som ønsker uavhengighet. "Det vi trenger, er en form for fornyelse," sier presidenten.
Kravene om lokal autonomi eller selvstendighet fra regionene har vokst i takt med den demokratiske utviklingen, og mange spør seg om det i det hele tatt er mulig å holde et så sammensatt land samlet med demokratiske midler. For å forstå Sukarno og Suhartos sentraliseringspolitikk og dagens økte krav om selvstyre, er avkoloniseringen av stor betydning.
AVKOLONISERING
Indonesia
erklærte seg selvstendig i 1945, men måtte kjempe i fire år før de fikk
sin uavhengighet fra Nederland i 1949. Nederlenderne hadde den siste
tiden styrt Indonesia som en føderasjon, og foreslo derfor at en
uavhengig indonesisk stat burde bli en føderalstat. For nasjonalistene
og president Sukarno, som var opptatt av å samle folket og bygge landet
opp igjen, var idéen om en føderasjon helt uakseptabel. 'Føderalisme'
ble som en følge av kampen mot kolonimakten et skjellsord, og
javanesernes fokus på sentralisert makt og enhet har dominert den
politiske tenkningen siden.
Det er en reell mulighet for at dagens krav om selvstyre kan føre til at den indonesiske staten pulveriseres. Etter flere tiår med undertrykkelse er det ikke lenger mulig å overhøre disse kravene. Desentralisering og etableringen av Indonesia som en føderasjon eller konføderasjon må trolig til for å holde Indonesia sammen. Videre må en større del av inntektene komme befolkningen til gode, og de ulike provinsene må få være med å bestemme hvordan provinsens inntekter skal fordeles. Hvis den nye regjeringen ikke tillater dette, må de trolig belage seg på å bruke alle ressursene de har på å unngå full borgerkrig.
Tips en venn