Sri Lanka er et land med stort kulturelt mangfold. Dette mangfoldet reduseres imidlertid nå parallelt med at konflikten forsterkes. I dag sier man gjerne at Sri Lanka har en befolkning bestående av 74 prosent sinhalesere, de fleste av dem buddhister, 18 prosent tamiler, de fleste av dem hinduer, og 7 prosent muslimer, de fleste av disse tamilsktalende. Ved å angi befolkningen på denne måten indikerer man at disse skillelinjene er viktigere enn andre. Slik har det ikke alltid vært.
FRA KULTURELT MANGFOLD TIL ETNISK KONFLIKT
Fra
slutten av 1700-tallet til midten av 1900-tallet, under den britiske
koloniperioden, utgjorde en liten etnisk blandet elite de lokale
deltakere i offentlig styre og stell. Utenfor denne gruppen var kaste-
og lokal stedstilhørighet viktigst. Framveksten av etnisitet som den
dominerende identiteten var i første rekke et resultat av
mobiliseringen mot det britiske kolonistyret fra siste del av
1900-tallet. På sinhalesisk side førte denne prosessen til at
buddhismen ble viktig som et offentlig symbol på lokal egenverdi og
kollektiv vilje. Fra 1931, da det ble innført allmenn stemmerett, kunne
denne viljen omsettes i parlamentarisk politikk, inntil videre med de
begrensninger som lå i landets status som britisk koloni.
SELVSTENDIGHET OG MARGINALISERING
1976,
året da den tamilske frigjøringsbevegelsen LTTE ble startet av
ungdommer med tilknytning til universitetsmiljøet i Jaffna, er en
milepæl i Sri Lankas politiske utvikling. Dette året vedtok det største
demokratiske tamilske partiet, Tamil United Front, målsettingen om
tamilsk selvstendighet som del av sin politiske plattform. Samtidig
skiftet de navn til Tamil United Liberation Front (TULF). Dette var
partiet som etter Sri Lankas selvstendighet i 1948 hadde fremmet den
tamilske middelklassens interesser gjennom parlamentarisk politikk.
Vedtaket om å arbeide for tamilsk selvstendighet innebar en erkjennelse
av at den tamilske folkegruppens framtid ikke kunne sikres gjennom
stemmerett og flertallsstyre innenfor nasjonalstaten Sri Lanka. TULFs
vedtak ga samtidig legitimitet til grupper som var bedre rustet enn dem
selv til å arbeide for dette mål med andre, mindre demokratiske midler.
TULFs vedtak og framveksten av den tamilske separatismen mer generelt
var resultatet av en utvikling som marginaliserte den tamilske
folkegruppen. Forutsetningene ble lagt under det britiske kolonistyret,
men prosessen skjøt fart først etter selvstendigheten. Særlig var
innføringen av "the Sinhala Only Act" i 1956 viktig. Loven innebar at
sinhalesisk ble det eneste offisielle språket, og skapte dermed store
problemer for den tamilske minoriteten som inntil da hadde hatt en
sterk posisjon i offentlig sektor. Andre vedtak som mange tamiler
oppfattet som diskriminerende, var tildelingen av en spesiell status
til den buddhistiske religionen og innføringen av den såkalte
standardiseringen av poengberegning for inntak til universitetene på
begynnelsen av 1970-tallet. Den siste endringen gjorde at det ble
vanskeligere for tamiler å ta høyere utdanning.
MOT KRIG
Utviklingen
på slutten av 1970-tallet og første del av 1980-tallet gjorde at tanken
om selvstendighet framsto som rimelig for tamiler flest. I 1977 brøt
det ut uroligheter i flere deler av landet. Mer enn hundre mennesker
ble drept, de fleste tamiler. LTTEs drap på fire politimenn i 1979
førte til at unntakstilstand ble innført i Jaffna, og
sikkerhetsstyrkenes brutalitet førte til at de militante tamilske
gruppene fikk allmen tilslutning. Det var i denne perioden de fikk sitt
kjælenavn The Boys.
I 1983 kom så massakrene på tamiler i Colombo, tidsskillet framfor noe på landets vei mot borgerkrig. I løpet av noen få dager i slutten av juli ble trolig mellom to og tre tusen sivile slaktet ned av sinhalesiske gjenger. Den direkte foranledningen for hendelsene var et bakholdsangrep fra en tamilsk geriljagruppe på en militærpatrulje i Jaffna. Da de 13 døde soldatene skulle fraktes til Colombo for å bli begravet, oppsto det forsinkelser og den ventende mengden gikk til angrep på tamilske forretninger og bolighus. Nøytrale observatører har hevdet at mengden ble ledet an av personer med tilknytning til partiet som den gang hadde regjeringsmakten, UNP, uten at detaljene omkring denne organiseringen noen gang er blitt klarlagt.
Siden 1983 har konflikten på Sri Lanka gått gjennom mange faser. De indiske "freds- styrkenes" mislykkede forsøk på å avvæpne LTTE i perioden 1987-1990, LTTEs kontroll over Jaffna i perioden 1990-1995 og de voldsomme kampene om Vanni, den nordlige delen av fastlandet, fra 1996 er de viktigste.
FRIGJØRINGSTIGRENE
En
forklaring på frigjøringstigrenes innsatsvilje, er en nasjonalisme hvor
martyrdyrkelsen står i sentrum. Denne dyrkelsen er mer enn politisk
retorikk, ikke bare fordi LTTEs soldater faktisk dør på slagmarken, men
også fordi bevegelsen har utviklet et sett av begreper og ritualer
omkring ofringen av eget liv. Det endelige målet for bevegelsen er
cutantiram, "uavhengighet", forstått som en endelig løsning ikke bare i
forhold til staten Sri Lanka, men på den evige kampen mellom den ariske
(sinhalesiske) og den dravidiske (tamilske) rase. Det er for denne
uavhengigheten soldatene gir sine liv.
LTTEs forståelse av hva en martyr (tiyaki) er, adskiller seg imidlertid fra den vestlige. Mens det innenfor kristen tradisjon er nærliggende å tenke på en martyr som en person som passivt utholder lidelser for sin tro, er martyren i LTTEs forståelse et individ som aktivt søker døden i forsøket på å rette opp urettferdighet. LTTE søker bevisst en revitalisering av gamle krigerverdier, verdier de ser på som korrumpert av kolonimaktene. Tiyaki-konseptet er en del av denne revitaliseringsprosessen. Tilslut- ningen til disse verdiene viser seg konkret i cyanid-kapselen som alle LTTE-soldater bærer rundt halsen til bruk i tilfelle de blir tatt til fange, og i rekrutteringen til organisasjonens selvmordsavdeling "Black Tigers". Bare i løpet av siste vinter har LTTE-soldater utført tre spektakulære selvmordsaksjoner i Colombo, hvorav de i den ene var nær ved å lykkes i å ta livet av president Kumaratunga. I tillegg har flere hundre frigjøringssoldater ofret seg i regulære kamper. Etter at offerhandlingen er utført, tildeles den døde tittelen virar, "helt", eller mavirar, "store helt". I motsetning til tamiler flest, kremeres soldatene ikke, men begraves for å bli en del av den jorda de døde for å forsvare. Mavirar Nal, "de store helters dag", feires av tamiler på alle kontinenter i slutten av november.
Hva medlemmer angår, er LTTE en organisasjon med en svært lav gjennomsnittsalder. Mens lederne i organisasjonen er i midten av 40-årene, er de fleste av soldatene i alderen 15-20, mange av dem kvinner. Mange er fra de lavere sosiale lag av sam- funnet, eller ungdommer som har fått sine nære slektninger drept i krigen. Med de lidelser som det tamilske samfunnet har gjennomgått i de siste 20 årene, har de fleste som har hatt mulighet til det allerede forlatt Sri Lanka. Kampen for frigjøring utkjempes i første rekke av dem som ikke har andre alternativer.
EN TRANSNASJONAL NASJON
Enkelte
overslag tyder på at ca. 700 000 tamiler, om lag en tredjedel av den
tamilske førkrigsbefolkningen, har flyktet til utlandet som følge av
krigen. Til tross for motstand fra vestlige lands
innvandringsmyndigheter, har de i mangel på alternativer klart å bite
seg fast. I dag framstår tamilene som en diaspora, en nasjon spredt på
alle kontinenter. Det som forener dem er visjonen om en gang å vende
tilbake til et fritt Eelam. To forhold bidrar til å holde denne
visjonen levende: Det ene er at LTTE i dag også er en internasjonal
organisasjon med avdelinger og representanter i alle land hvor
flyktningene er bosatt. Det andre er tamilenes aktive bruk av
internett, som gir en mulighet for å holde kontakt og spre nyheter på
tvers av landegrenser.
Tips en venn