Retten til selvbestemmelse slås fast som en grunnleggende rettighet for "alle folk" i internasjonal lovgivning. I artikkel 1(2) i FN-charteret legges respekten for prinsippet om "the self-determination of peoples" til grunn for organisasjonens aktivitet. Prinsippet gjentas i flere resolusjoner og deklarasjoner, slik som The Declaration on the Granting of Independence to Colonial Countries and Peoples og The Declaration on Friendly Relations. I menneskerettighetskonvensjonenes felles første artikkel heter det at "All peoples have the right of self-determination". Hva denne formuleringen betyr, er avhengig av hvordan man definerer et folk, "selvet" som skal utøve bestemmelsen. Tradisjonelt har det internasjonale samfunn definert folk som en stats befolkning, ikke en etnisk gruppe. Retten til selvbestemmelse er da ikke en rett til å bestemme sin egen styringsenhet og dermed splitte eksisterende stater, med unntak av dekolonisering. I et samfunn av stater har disse felles interesse i å forbli enhetlige og suverene. Tolkningen av internasjonal rett har derfor vært å tillate selvstendighet bare for oversjøiske kolonier.
DEN STERKESTES RETT?
I
de seinere år har imidlertid denne tolkningen av internasjonal rett
blitt utvannet. Det internasjonale samfunn har anerkjent nye stater,
enten som resultat av en bor- gerkrig som i tilfellet Eritrea, eller av
oppløsning av større føderalstater som Sovjetunionen og Jugoslavia. Det
internasjonale samfunn har havnet i en posisjon der man reagerer i
etterkant av en hendelse, og hvor det militære styrkeforholdet mellom
to parter i en borgerkrig kan bli avgjørende for hvorvidt det
internasjonale samfunn støtter en statsdannelse. Dette er bidrar ikke
til rettferdighet og fred, men gir signal om at etniske grupper kan
oppnå løsrivelse fra moderstaten ved å vinne en frigjøringskrig. Slik
internasjonal rett praktiseres i dag, kan den dermed være med på å øke
tallet og intensiteten på separatistkonflikter.
Det internasjonale samfunnet har vist stadig større vilje til å gripe inn i konflikter for å skape fred, i særlig grad fra og med Golfkrigen. Vi har også sett en ny tendens til å gripe inn i indre konflikter, slik som i Kosovo. Siden internasjonal rett i utgangspunktet er et middel til å regulere konflikter mellom stater, ikke grupper innad i en stat, er et slikt engasjement problematisk, så lenge man ikke har klare retningslinjer for hvordan man skal vurdere en slik konflikt. Et problem er at å engasjere seg i en indre konflikt strider mot det grunnleggende ikke-intervensjonsprinsippet. Langt viktigere er at man mangler standarder for hvilke parter i slike konflikter som "fortjener" støtte. Når bør det internasjonale samfunn støtte sentralstaten for å hindre at staten brytes opp, og når bør en gruppe støttes i sin kamp for å danne en egen stat? Internasjonal lovgivning bør endres for å møte disse utfordringene. Dersom internasjonal rett gjøres klarere, slik at det internasjonale samfunns respons i en konfliktsituasjon er forutsigbar, kan det virke konfliktregulerende og forebyggende.
REVISJON AV INTERNASJONAL LOVGIVNING
Internasjonal
lovgivning kan klargjøres på to måter. Enten ved å inkludere en rett
til løsrivelse, med gitte kriteria for hvilke grupper som kvalifiserer
for å utøve rettigheten, eller ved å lovfeste et forbud mot løsrivelse.
De etniske gruppene som ønsker å danne egen stat, viser ofte til
nasjonalistiske argumenter om at de nasjonale eller etniske grensene og
de politiske grensene bør stemme overens. Ifølge liberal tenkning bør
ethvert individ stå fritt til å velge sin politiske tilhørighet. Dersom
man trekker slike argumenter til det ytterste, vil man kunne si at alle
som ønsker det bør få danne en ny stat eller slutte seg til en annen,
dersom de ikke er fornøyd med den eksisterende. I praksis kan man
vanskelig forsvare et slikt prinsipp fordi det ville føre til anarki og
rettsløshet for alle.
Det finnes tusener av potensielle grupper som ved å legge vekt på etniske og kulturelle forskjeller kan mobilisere for et krav om å danne en egen stat for "sine". Dersom en rett til løsrivelse skal nedfelles i internasjonal lovgivning, må det være en begrenset rett som bare kan utøves under gitte forutsetninger. I utgangspunktet kan de fleste gruppers problemer løses innen den eksisterende staten. Reell medbestemmelse gjennom kulturelt selvstyre, eller gjennom opprettelsen av en føderalstat, kan sikre grupper den innflytelsen over egne kår som er nødvendig i en stabil flernasjonal stat. En rett til løsrivelse i internasjonal lovgivning bør betraktes som en siste utveg der løsninger på konflikten ikke kan finnes innen rammene av den eksisterende staten.
I minst to situasjoner kan løsrivelse likevel være det beste alternativet for å løse en konflikt. I konflikter der en etnisk gruppe utsettes for massive brudd på fundamentale menneskerettigheter fra statens side, eller der staten bevisst går inn for å ødelegge den kulturelle forankringen til en gruppe, kan dannelse av en ny stat være det eneste alternativ for å sikre fred, menneskerettighetene og gruppens overlevelse.
Det finnes imidlertid sterke argumenter mot en rett til løsrivelse nedfelt i internasjonal lovgivning. Kanskje den største innvendingen er at en statsdannelse forutsetter at en del av moderstatens territorium skilles ut for å danne grunnlag for den nye staten. Dette forutsetter at den etniske gruppen som ønsker løsrivelse er geografisk konsentrert, og deling bør bare skje med støtte fra et stort flertall av befolk- ningen i territoriet. For å unngå nye krav om løsrivelse innenfor den nyopprettede staten, bør man kreve garantier om beskyttelse og rettigheter for nye minoriteter fra denne nye staten. Videre bør det stilles krav til den nye statens adferd, så som medlemsskap i internasjonale organisasjoner og forpliktelse i forhold til internasjonal rett.
Et lovfestet forbud mot løsrivelse er ikke nødvendig for å tilfredsstille innvendingene mot en rett til løsrivelse i internasjonal lovgivning. Et slikt forbud kunne også stille autoritære styrer fritt til å behandle sine minoritetsgrupper som de vil. En begrenset rett til løsrivelse formulert så eksplisitt som mulig er et bedre alternativ for å oppnå et internasjonalt lovverk som kan praktiseres med fred og sikkerhet for øyet.
LØSRIVELSE SOM KONFLIKT-REGULERENDE VIRKEMIDDEL
For
å gjøre internasjonal rett til et funksjonelt virkemiddel for å sikre
fred og sikkerhet, bør lovgivningen om retten til selvbestemmelse
gjøres klarere. Dette bør gjøres ved å inkludere en begrenset, men
eksplisitt rett til løsrivelse i internasjonal lovgivning. Å sette
definitive kriterier vil være en vanskelig oppgave, men dette kan ikke
være et argument for å la være å prøve. Retten bør omfatte konflikter
der en etnisk gruppe utsettes for massive brudd på fundamentale
menneskerettigheter fra statens side, eller der medlemmer av en etnisk
gruppe forfølges av myndighetene på grunn av sin etniske tilhørighet.
Videre betingelser bør imidlertid oppfylles før dannelsen av en ny stat
er den beste løsningen på en separatistkonflikt. Gruppen må ha en
territorial base, gi omfattende garantier om minoritetsrettigheter og
beskyttelse av menneskerettighetene, og forplikte seg til å følge
internasjonale standarder for statlig adferd. En rett til løsrivelse i
internasjonal lovgivning kan ikke være et alternativ for alle som måtte
ønske det, men internasjonal lovgivning bør inkludere en begrenset rett
til løsrivelse for å møte utfordringen det internasjonale samfunn står
overfor i form av mange og blodige interne konflikter.
Tips en venn