Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

En rekke steder i verden kjemper ulike grupper med politiske og militære midler for lokalt selvstyre eller opprettelsen av en uavhengig stat. Samtidig hevder mange kommentatorer og forskere at nasjonale grenser får stadig mindre betydning ettersom både politikk og økonomi i økende grad globaliseres. Eventuelle sammenhenger mellom disse prosessene er kompliserte og ikke entydige, og en diskusjon av slike sammenhenger krever først en avklaring av hva vi faktisk snakker om når vi bruker begreper som etnisk separatisme, nasjonalisme og globalisering i samme setning.

ETNISK SEPARATISME - NASJONALISME SOM POLITISK PRINSIPP
Nasjonalisme er et politisk prinsipp som sier at det skal være samsvar mellom den politiske og den nasjonale enhet. Vi kan dermed definere nasjonalisme som en teori om politisk legitimitet som krever at etniske grenser ikke skal krysses av politiske grenser. Det er en lang, lang rekke av ulike muligheter for brudd på det nasjonalistiske prinsipp i dets strenge forstand. Det er dermed viktig å holde fast ved to ting når vi diskuterer nasjonalisme og etnisk separatisme. For det første finnes det neppe et eneste land i verden hvor dette prinsippet er helt og fullt oppfylt. For det andre vil brudd på dette prinsippet fortone seg helt uproblematisk for de aller fleste mennesker. I de tilfeller hvor brudd på det nasjonalistiske prinsipp fører til alvorlige politiske konflikter har dette ofte utspring i et av følgende tilfeller:

1) Den politiske grensen til en gitt nasjonalstat kan være trukket på en slik måte at den ikke inkluderer alle medlemmer av den etniske gruppen som utgjør hovedtyngden av nasjonalstaten. Et eksempel på dette er Somalia, som før landet brøt totalt sammen i 1991 gjorde krav på de deler av Etiopia og Kenya som var befolket av somaliere.

2) En stat kan inkludere alle medlemmer av den dominerende etniske gruppen, men innenfor grensen finnes det også en kompakt etnisk minoritet. Sri Lanka og Tamil-problematikken som Øyvind Fuglerud behandler i en annen artikkel i denne utgaven av X er et eksempel på dette.

3) En stat kan også eksistere i en situasjon som er en kombinasjon av (1) og (2) i den forstand at en betydelig del av den dominerende etniske gruppen befinner seg utenfor landets grenser, mens det samtidig befinner seg en kompakt etnisk minoritet innenfor landets grenser. Slike tilfeller kan lett skape en meget eksplosiv situasjon, spesielt hvis det finnes tilsvarende mønstre i nabostater. Situasjonen på Balkan illustrerer hvilken voldsdynamikk slike tilfeller kan utløse.

4) En etnisk gruppe kan leve i et grenseområde mellom en rekke stater slik at det er umulig for den gitte gruppen å hevde at en av de eksisterende statene er deres nasjonalstat. Situasjonen til kurderne illustrerer hvilke problemer dette kan skape for en folkegruppe.

Alle disse fire tilfellene kan legge grunnlaget for etnisk separatisme, enten i form av sterke krav om lokal autonomi eller i form av krav om reell politisk uavhengighet. Den politiske drivkraften bak etnisk separatisme er dermed nasjonalisme. Nasjonalismens gjennombrudd som politisk program for en gruppe kan imidlertid være knyttet til en rekke forhold. For eksempel kan gruppen ha en oppfatning (reell eller ikke) av å være utsatt for systematisk politisk eller kulturell undertrykkelse eller økonomiske utbytting. Det er her, under spørsmålet om bakgrunnen for at nasjonalismen blir det bærende politiske program for en gruppe mennesker, at globaliseringens konsekvenser eventuelt kommer inn. Spørsmålet er da hva vi egentlig snakker om når vi tar globaliseringsbegrepet i vår munn.

GLOBALISERING OG ETNISK SEPARATISME
De siste tiårene før tusenårsskiftet vokste de direkte utenlandsinvesteringene flere ganger raskere enn den samlede verdenshandelen. I den samme perioden opplevde vi også en enorm vekst i allianser og strategiske avtaler mellom selskaper og andre ikke-statlige aktører på tvers av nasjonale grenser. Dette har skapt det vi kan karakterisere som en global nettverksøkonomi. Globalisering i økonomisk forstand kan bredt defineres som prosesser som åpner nasjonale økonomier mot det internasjonale marked og gjør ulike nasjonale økonomier makroøkonomisk sett mer homogene. Dette kan skyldes at nasjonal politikk endres under press fra det globale markedet, eller det kan være resultat av forhandlinger for eksempel i Verdens handelsorganisasjon. Økonomisk globalisering fører til fremveksten av et glo- balt marked innenfor visse sektorer. Økonomisk globalisering utgjør likevel kun et element av den totale globaliseringsprosess verden nå gjennomlever. Vel så viktig er andre aspekter, som globalisering av ideer og identitet. Dette fører til sosiale prosesser som leder til både likhet og forskjell samtidig. Begrenset plass gjør det umulig å trekke inn disse dimensjonene ved globaliseringen her, og jeg viser til min artikkel "Den postmoderne staten" i Samtiden, nr. 5/6 1998, for flere detaljer.

Om de ikke allerede er det, så er våre samfunn altså i ferd med å bli globaliserte. Globaliseringen av produksjon, liberalisering av markeder og generell deregulering av offentlig kontroll over økonomien representerer store utfordringer både for offentlige myndigheter, og for sosiale og økonomiske aktører. Handlingsrommet til nasjonale myndigheter innsnevres. I mye større grad enn hva vi har vært vant til i etterkrigsperioden dannes nasjonal politikk i skjæringsflaten mellom internt og eksternt trykk, og det tidligere veletablerte skillet mellom en utside preget av utenrikspolitikk og en innside preget av innenrikspolitikk er i ferd med å forsvinne. Utenrikspolitikk blir innenrikspolitikk og omvendt. Dette er situasjonen for relativt sterke og stabile stater som for eksempel de nordiske landene, og i enda større grad for mer uferdige stater i andre deler av verden.

SVEKKET NASJONALSTAT
Globaliseringen av økonomien går altså hand i hand med en svekkelse av den klassiske nasjonalstatsmodellen. En svekkelse av nasjonalstatsmodellen og sentral hierarkisk autoritet kan føre til at den politiske situasjonen kommer ut av kontroll, noe som igjen kan legge grunnlaget for etnisk separatisme. Teoretisk kan etnisk separatisme med bakgrunn i globalisering utspille seg på en rekke måter, men det er først og fremst to hovedtyper som vil gjøre seg gjeldende.

For det første kan det være lettere for en folkegruppe å vinne frem både i en politisk og militær kamp for selvstyre mot et svekket sentrum. Dette forutsetter imidlertid at det allerede eksisterer en politisk situasjon som har gitt grobunn for etnisk separatisme. Denne type situasjon er relativt lik den vi kan finne når imperier eller store sammensatte stater går i oppløsning, og det mest nærliggende eksempelet er hendelsene som fant sted etter sammenbruddet til Sovjetunionen og Jugoslavia. Her er det ikke globaliseringen i seg selv som leder frem til krav om etnisk separatisme. Dette kravet er allerede til stede, men globaliseringens konsekvenser for statlig autoritet kan gjøre det lettere for slike bevegelser å vinne fram med sine krav.

For det andre kan utfordringene globaliseringen medfører for statlig autoritet i seg selv gi opphav til nasjonalistiske stemninger, og påfølgende krav om etnisk separatisme. Dersom en gruppe mennesker føler at staten ikke lenger er i stand til å reagere tilfredsstillende på de problemer (reelle eller ikke) de står overfor, kan det føre til nasjonalisme. Dette kan igjen lede til et ønske om å bryte ut av den eksisterende statsdannel- sen for å slutte seg til en annen stat eller for å danne sin egen. De krav som har kommet om utstrakt lokalt autonomi fra folkegrupper i de mest oljerike deler av Nigeria kan være et eksempel på en slik situasjon.

YTRE TRYKK OG INDRE SPENNING
Nasjonalisme og krav om etnisk separatisme representerer ikke noe nytt i menneskets historie. Det gjør heller ikke globalisering. Politiske og sosioøkonomiske endringsprosesser har til alle tider i større eller mindre grad vært sammenvevd over landegrensene. Det som er nytt er de teknologiske komponentene i disse prosessene, som øker globaliseringstakten og sammenvevningen over landegrensene. Mens det tidligere var lettere å avgjøre hvorvidt interne politiske spenninger ble utløst av ytre trykk (som for eksempel globalisering) eller av rent interne forhold i staten (som krav om etnisk separatisme), må vi nå søke forklaringer på sosiale endringsprosesser på flere nivåer samtidig. Det er umulig å peke på en entydig sammenheng mellom globalisering og etnisk separatisme. Hvis sammenhengen er tilstede vil den være fokusert gjennom svekkelsen av statlig autoritet. Separatisme kan da forklares enten ved at en svakere statlig autoritet gjør det lettere for å vinne frem med krav, eller at globaliseringens svekkelse av statlig autoritet i seg selv skaper grobunn for separatisme.