Internasjonale kreditorer og statlige lånere har lagt til seg
tøylesløse utlåns- og opplåningsvaner, henholdsvis for å skaffe rask
profitt og for å finansiere utvikling. Dette har alvorlige langsiktige
konsekvenser for mange fattige, gjeldstyngede land. Storstilt opplåning
fra uansvarlige eliters side fører til gjeldsbyrder som gradvis
underminerer den økonomiske helsen til landene. Landene blir avhengige
av kreditorer i Washington, noe som igjen underminerer egne politiske
beslutninger og gjør at demokratiske, ansvarlige institusjoner
forvitrer. I tillegg leder de lukkede forhandlingene mellom de
avhengige og deres "dealere" til korrupsjon. Men de som gir lånene er
likevel lite interessert i å få lånerne til å slutte å låne. Tvert mot
tjener de på å skape økt avhengighet.
Det nå bred konsensus om at
den økonomiske medisinen som de gjeldstyngede landene får foreskrevet
av "dealerne" (representert ved den såkalte Washington-konsensus), ikke
gir noen varig løsning. Jubilee 2000 mener at den snarere forverrer
symptomene.
BETINGELSER INNENFRA
Jubilee
2000, innkludert kampanjer i Afrika, Latin-Amerika og Asia, krever
større rettferdighet i forholdet mellom internasjonale kreditorer og
fattige debitorer. Politikere i Nord oppfordres til å føre en
utlånspolitikk ovenfor utviklingsland som sikrer at lånene ikke fremmer
korrupsjon eller luksusgoder til eliten. Det må stilles tøffe interne
krav for gjeldsslette, for å sikre at det ikke oppstår en ny
gjeldskrise og slik at prosessen styrker lokale demokratiske
institusjoner og øker den økonomiske kompetansen. Jubilee 2000 i Zambia
sier det slik: - Både giverne og innbyggerne i de forgjeldete landene
må være sikre på at de nylig tilgjengelige pengene ikke går til kjøp av
Mercedes Benz for partitopper, finansiering av gjenvalgskampanjer eller
til prosjekter som bare kommer et fåtall til gode. Dette kan man bare
oppnå ved tiltak for fattigdomsbekjempelse basert på utvikling som
setter mennesket i sentrum. Dette igjen vil bare kunne skje med
kondisjonalitet innenfra, ikke kondisjonalitet utenfra.
Kondisjonalitet innenfra betyr først og fremst ansvarlighet og åpenhet, understreker Zambias Jubilee 2000. Man må si et klart nei til enhver ny gjeldsordning, uansett hvor god den måtte synes, hvis den ikke helt og holdent står ansvarlig overfor debitorlandets innbyggere, så vel som giverne. Åpenhetens lys, debattens intensitet, følelsen av samhold, partnerskapsstrukturene; alt dette må være garantert i gjeldssletteordningene. Ingen avgjørelser må skje bak lukkede dører, og viktige partnere må ikke eksluderes.
Dette vil si at kravene for å møte behovene til de fattige må settes av mennesker lokalt og institusjoner i debitorlandet, ikke være oppskrifter utenfra som kreditorene trer ned over hodet på landene. Kreditorer bør kun ha rett til å sette ett krav til debitorlandene: Opprett en gjeldsstyringsmekanisme som omfatter et fond for avskaffelse av fattigdom.
STRUKTUR FOR GJELDSSLETTE
Jubilee
2000 har foreslått en mulig ny struktur for gjennomføring av
gjeldsslette, der en uavhengig enhet - en "Debt Review Body" (DRB ) -
skal gjennomgå gjeldssituasjonen til de enkelte land med utgangspunkt i
det etablerte meglingsbegrepet. Strukturen skal garantere åpenhet og
deltakelse fra det sivile samfunnet, og være koblet til en avtale om
hvordan pengene som frigjøres fra gjeldsslette skal brukes.
Videre skal et land med gjeldsproblemer kunne søke FN eller en internasjonal domstol om en uavhengig gjennomgang av gjelden og om gjeldsslette. Gjeldsbetjeningen vil da fryses delvis eller totalt og landet kan med en gang flytte hele eller deler av de midler de skulle bruke på til å betjene gjeld inn i et FN- eller domstolstyrt spesialfond. FN eller domstolen vil utnevne, med godkjenning fra både debitor og kreditorene, en uavhengig megler til å styre en DRB. Denne skal fungere som en bindende meglingsinstans, som respekterer suvereniteten til debitorlandet og samtidig er rettferdig overfor kreditorene.
En DRB skal ha tre eller fem medlemmer, et likt antall utnevnt av debitor og kreditorer, og én som de utnevnte enes om. Representanter fra det sivile samfunn innenfor det forgjeldete landet, og eventuelt fra kreditorene, vil utnevnes til DRB som observatører med rett til å stille og tale på alle møter, samt til å gjennomgå alle dokumenter. Dokumentene, diskusjonene og avgjørelsene tatt av DRB vil offentliggjøres.
DEMOKRATI BETYR IKKE UTSETTELSE
Det
vanligste argumentet mot denne tilnærmingen er at den vil ta for lang
tid å opprette. Demokratisering er en langsom prosess, mens Jubilee
2000 krever gjeldsslette nå og vil ha frigjort penger for å hjelpe de
fattige snarest mulig. Kreditorene har imidlertid ikke selv vist noe
tegn til hast. Det er 18 år siden gjeldskrisen først brøt ut i Mexico i
1982, og det tok 4 år før Verdensbankens og IMFs ordning for
gjeldsslette, den såkalte HIPC-prosessen, lettet situasjonen for noen.
Likevel, innvendingen er der og må besvares.
Gjeldsslette er en engangshandling, men virkningene varer i tiår. Penger som ville blitt brukt til gjeldsbetjening kan nyttes til andre ting fram til den datoen da gjelden skulle vært tilbakebetalt. Det er derfor nok tid til å få på plass demokratiske mekanismer, som sikrer at frigjorte midler i framtiden vil bli brukt riktig og at framtidige utlån vil bli overvåket. Men behovene til de fattige er påtrengende, derfor må det opprettes en overgangsordning som kan inkorporere frysing av gjeldsbetjening, et fattigdoms- eller gjeldsfond der gjeldsbetjening kan gå inn og en gjeldskomité, som i en overgangsperiode kan autorisere frigjøring av midler i dette fondet.
ALLEREDE IGANG
Mange
av disse mekanismene eksisterer allerede. Frossing av gjeldsbetjening
har blitt gjennomført overfor land i ekstraordinære tilfeller (for
eksempel Honduras og Nicaragua etter Mitch), Uganda har et gjeldsfond
som fungerer utmerket og Zambias sivile samfunn har utført detaljert
forskning på gjeldskomiteer. Alt som trengs for å føre dette videre er
politisk vilje.
Vestlige politikere og representanter fra finansinstitusjoner legger til grunn at fordi lederne i den tredje verden har misbrukt lånene, kan ikke dagens generasjon bli betrodd å bruke de frigjorte pengene fra gjeldsslette. Men skal dette argumentet være gyldig må vi også anta at fordi givere tidligere ga politisk motiverte lån og fremmet korrupsjon, kan vi heller ikke stole på dem som i dag administrerer gjeldsslettepengene. Dette fører ned i en helt unødvendig blindvei. Vi kan ikke la oss lamme av historien, men må bevege oss framover.
Urettferdig paternalisme må bli erstattet av et nytt partnerskap. De sivile samfunn i Sør har tatt opp emnet korrupsjon; de vet at de som blir rammet er de aller fattigste. Det er derfor de er mot den urettferdige overstyringen fra Nord som påfører feilslått politikk utformet i London, Paris eller Washington. Politikere og bistandsbyråkrater i de rike landene og høyt betalte byråkrater i de internasjonale finansinstitusjonene, motivert av arrogant paternalisme og delvis av et ønske om å beholde sine egne jobber, overser demokratiseringen i Sør. De fortsetter å sette nye krav for å gi bistand og gjeldsslette. Korrupsjon i låntakerlandene er et viktig aspekt, men det samme er feilslått politikk og krav fra utlånere. Også den skjulte historien om tidligere tiders politisk motiverte utlån må fram i lyset.
Det er på tide med en ny start. Utlånerne, som støttet Mobutu, Suharto og latinamerikanske diktatorer, kan ikke påberope seg en moralsk autoritet til å kreve tilbake gjeld, ei heller fortelle de fattige i landene hvordan de skal bruke pengene sine. Reell demokratisering og kontroll med korrupsjon og sløsing kan fremmes dersom vi overfører kontrollen over utlån- og gjeldssletteprosessen til dem som blir direkte berørt. Bare da vil kreditorer og debitorer kunne stoppe den endeløse syklusen med utlån og opplåning som fører til korrupsjon, sløsing og framtidige kriser. Bare da kan gjeldsslette og nye lån tjene de fattige.
Artikkelen er oversatt av Petter Hveem.
Tips en venn