Vi står bak flystripa i byen Cúcuta, nær grensa til Venezuela, og
har nettopp diskutert hvor mye det vil koste å få planert ut enda et
stykke av de krattbevokste sand- og leirehaugene for å bygge hus der.
Jeg spør om de eier jorda, og det ristes på hoder. Jeg titter på den
siste stolpen i ledningen til e-verket, og forlengelsen av den,
definitivt ikke utført av e-verket.
- Får dere strøm, vil jeg vite.
- Bare hvis vi tar det først, svares det.
FLYTT ELLER DØ
Vi
snur oss og ser på hundrevis av små plankeskur spredd utover området.
Krattskogen er hogd ned for å gi plass til små kjøkkenhager, men det
stadige regnet de siste månedene har gjort stiene rundt i den nye
bydelen til gjørmeelver. Erosjonen skaper store problemer - jorda sklir
rett og slett ut og forsvinner med vannet.
- For ett år siden var det ingen her, sier presten.
-
Nå har alle de som er blitt fordrevet fra La Gabarra, og ikke hadde noe
annet sted å reise, slått seg ned her. Det er mange tusen mennesker, og
det blir flere hver dag. Og få av dem forteller fremmede hvor de kommer
fra. Den gamle mannen er et typisk eksempel.
- Han kommer fra
Filogringo, sier presten megetsigende. Landsbyen Filogringo er akkurat
blitt kjent i Colombia fordi hele befolkningen har flyttet etter ordre
fra både geriljaen og paramilitære. Flytt eller dø.
Provinshovedstaden Cúcuta er viktigste mottakssted for mer enn femti tusen mennesker som er blitt fordrevet fra den nordlige delen av provinsen Norte de Santander. Siden mai 1999 har den paramilitære organisasjonen Autodefensas Unidas de Colombia (AUC) hatt en av sine største offensiver i dette området, for å overta kontrollen med det som i tiår har vært et av kjerneområdene til geriljagrupperingen Ejercito de Liberación Nacional (ELN). Den andre store geriljaorganisasjonen i landet, FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia), har også i det siste gjort seg sterkt gjeldende i regionen, som ligger tett opp mot grensa til Venezuela. Det siste året har vært preget av omfattende angrep på sivilbefolkningen. Mer enn tusen er blitt drept, og titusener har flyktet.
PARAMILITÆRE TAR OVER
I
Catatumbo og La Gabarra vet alle at de væpnede gruppene ikke bare
kjemper om den politiske dagsorden. En av de viktigste oljeledningene i
landet går gjennom området. Området har lenge vært kjent for omfattende
smugling mellom Colombia og Venezuela. Det er også et viktig område for
kokadyrking. I følge hæren er det 300 000 mål kokaplanter i området.
Kokaen, råmarialet for kokain, sysselsetter 30 000 mennesker her. Den
som kontrollerer Catatumbo militært, kontrollerer også inntektene fra
kokaen, og har mulighet for å kreve beskyttelsespenger fra de som
sender olje gjennom oljeledningen. Begge deler gjøres i stor stil.
Siden mai har det vært klart at det er de paramilitære som har overtatt handelen med koka. Og for første gang tømmer de ikke alle områder de har tatt over for folk: For her trengs arbeidskraft! Siden AUC tok over Catatumbo, er det blitt forbudt for kokabønder å selge til andre enn AUC. Bøndene får nå betalt med "gjeldsbrev", som så vidt dekker kostnader til ny produksjon. De får ikke lov å dyrke andre ting, annet enn det de trenger for å spise sjøl. Folk som blir tatt med mye penger på seg - et tegn på at de har solgt kokaen til andre - blir skutt på stedet. Det er heller ikke fritt fram for å stikke av. Alle veier ut av området er kontrollert av de paramilitære, og alle kjøretøy kontrolleres. Har du med deg litt for mye matvarer eller penger, slik at det kan se ut som du har tenkt å være borte lenge, har du trøbbel. De paramilitære vil ikke miste arbeidskraften sin.
Enkelte steder kjempes det fortsatt om. I Tibú sitter tusenvis av mennesker og venter fortvilet på hjelp fra noen som kan redde dem. De sitter som gisler mellom geriljaen og de paramilitære, og har ingen steder å dra.
UMULIG SITUASJON
En
representant for myndighetene i Norte de Santander innrømmer at
provinsen har et stort problem: Alle de væpnede gruppene opererer i
området.
- Ingen vet hvor mange som er blitt fordrevet fra
kokaområdene. De som har flyktet, er redde og tør ikke å registrere seg
her i Cúcuta. De gjemmer seg heller bort ute i de marginale bydelene.
Sivilbefolkningen er i en helt umulig situasjon, klemt inne mellom alle
de stridende grupperingene. Flere borgermestre er truet på livet, og
guvernøren har ingen mulighet til å garantere deres sikkerhet. Det fins
heller ikke penger til å hjelpe de som har kommet seg til Cúcuta med
mer enn litt mattilskudd de første ukene.
Det sosiale
solidaritetsnettverket (RSS) er den statlige etaten som har ansvaret
for å gi hjelp til internt fordrevne. En RSS-ansatt i provinsen
forteller at de fleste av fordrivelsene som har skjedd, er blitt
varslet på forhånd. Når dette skjer, er det for å tømme et område slik
at det blir lettere å gå til kamp. Etter en stund kan folk reise
tilbake, men da må de underlegge seg den nye gruppens regime. Folkene i
nettverket har arbeidet hardt for å finne løsninger for de som ikke vil
vende tilbake, men det er lite penger, og budsjettene styres fra
Bogotá. I tillegg er mange steder ikke tilgjengelige på grunn av
kamphandlinger. De mange tusen som ikke har risikert å stikke hodet opp
for å registrere seg offisielt med RSS, vet nettverket ingenting om.
- Vi antar at seks tusen av dem har flyttet til de fattigere bydelene, får vi fortalt. Bak flystripa, altså. Gjørmehaugen.
FRED VANSKELIG
Cúcuta
og Norte de Santander er dessverre langt fra enestående i den
colombianske konflikten. Kokaen gir enorme inntekter til de væpnede
gruppene mange steder i landet, og er ofte en delforklaring på hvorfor
et område blir gjenstand for kamphandlinger. I Magdalena Medio,
elvedalen midt i landet, slåss AUC og ELN om kontrollen over San
Lucas-fjellene. Her finnes landets største gullgruve, i tillegg til at
flere viktige oljeinstallasjoner befinner seg i området, og det dyrkes
koka. I Putumayo, sør mot grensen til Ecuador, slåss AUC og FARC om
kontrollen over samme næring. I Chocós jungelelver ved Stillehavskysten
og grensen til Panamá gjelder kampen bananplantasjer, smuglerruter over
grensa og kokaområder.
Med alle de lokale tilleggsgrunnene de væpnede gruppene har til å fortsette krigen, kan det se ut som en umulig oppgave å få slutt på terroren. De paramilitære gruppene er blitt en svært viktig faktor i krigen på bakken. De teller i dag mellom fem og åtte tusen velutstyrte menn, men vokser stadig. FARC har atten tusen under våpen, mens ELN opererer med rundt fem tusen. Hver av disse grupperingene er i stand til å slå til nesten hvor som helst i Colombia på kort varsel. I mange områder har de tatt over statens rolle, og utøver lov og rett etter egen ideologi eller forgodtbefinnende. Hæren kan, etter eget utsagn, ikke være alle steder. Effektene har vært enorme - mer enn halvannen million mennesker er tvangsfordrevet de siste ti åra, flesteparten siden 1996.
TOPPSTYRT FREDSPROSESS
Presidenten
i Colombia og FARC-geriljaen ønsker å kontrollere de begynnende
fredsforhandlingene fra toppen. Det er derfor stengt for lokale
initiativer. Kampene om Catatumbo bare hardner til i stedet for å bli
trappet ned gjennom lokal megling. Guvernøren i Norte de Santander har
en plan for å få bøndene til å bytte ut kokaen med andre produkter. Men
det trengs penger, og her håpes det på den såkalte Plan Colombia, et
samarbeid mellom Colombias og USAs regjeringer, muligens også med
deltakelse fra europeiske land. Mer enn halvannen milliard dollar skal
USA bruke for å skape fred i landet. Etter de siste rundene i
Washington ser det ut til at det meste blir militærhjelp, og det er
usikkert hvor mye som kommer til Norte de Santander.
President Pastrana og alle som forsøker å støtte opp om den begynnende fredsprosessen i Colombia står overfor en tredelt utfordring: For det første aksepterer ikke geriljaorganisasjonene de paramilitære grupperingene som uavhengig politisk aktør, og vil aldri godta at de inkluderes i noen form for forhandling om fred. Etter geriljaens mening er de paramilitære bare den skitne armen til hæren, og dermed allerede representert ved forhandlingsbordet ved regjeringens representanter. Flere nylige rapporter fra FN og Human Rights Watch bekrefter at deler av hæren på lokalt nivå har koplinger med de paramilitære, selv om regjeringen ikke har dette som strategi. Dersom de paramilitære inkluderes i forhandlingene, vil FARC umiddelbart bryte kontakten med myndighetene.
For det andre står disse gruppene for tre fjerdedeler av alle brudd på menneskerettighetene, og er den alvorligste militære motstanderen til geriljaen akkurat nå. De vil ikke stoppe sin terrorvirksomhet før de enten har nedkjempet geriljaen militært eller i det minste har oppnådd en eller annen form for anerkjennelse ved forhandlingsbordet. For det tredje gir inntektene fra koka militær handlefrihet i de områdene gruppene kontrollerer, og gjør dem i stand til å slåss videre selv om støtten fra myndigheter eller lokalbefolkning er liten. Å overbevise de væpnede grupperingene om egeninteresse i å legge ned våpnene blir ikke lett, sett i dette lyset.
Og før våpnene legges ned, vil muligheten til økonomisk gevinst
på bekostning av en annen væpnet gruppe sikre at voldsspiralen
fortsetter å snurre. Sivilbefolkningen rundt Cúcuta og andre steder i
Colombia må være forberedt på å flytte ut til plankeskurene og gjørma.
-
Folkene fra La Gabarra har mistet alt, enten de hadde noe eller ikke,
sier presten til meg mens vi kjører vekk fra flystripa. Hvis de er
heldige, forstår jeg. De kunne jo også bli holdt igjen for å dyrke koka.
Bidragsyter er anonymisert på grunn av den spente situasjonen i landet.
Tips en venn