Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

For Hadisa og Basira er hverdagen tung. Jentene gikk i åttende klasse på en skole i Ghazni by sørøst i Afghanistan, da Taliban i begynnelsen av 1998 truet dem til å slutte. Jentene lot seg imidlertid ikke skremme . Hver dag banket de på døren til lærerene sine og ba dem lage en hjemmeskole for seg. Da lærerne gikk med på det, og de hadde fått tak i en kvinnelig lærer, lærebøker og et lokale, gikk det likevel ikke slik de hadde tenkt. Ryktene spredte seg til feil personer.
- Vi vil også være en del av samfunnet. Vi vil ikke være stengt inne i huset og bare gjøre husarbeid. Alle her i landsbyen prøver så godt de kan med å få til en skole for oss. Vi skal få til en hjemmeskole, sier jentene.
Mange steder i Afghanistan holdes det hjemmeskoler. Jenter i alle aldre får undervisning av kvinnelige lærere som har måttet slutte i den vanlige skolen. Andre igjen har funnet andre muligheter. I en landsby en times kjøring fra Ghazni by, får jenter opp til 12 år undervisning i en moske.
- Vi forteller de lokale myndighetene at disse jentene går i tredje klasse, forteller læreren som viser oss rundt.
- Jeg tror Taliban vet hva vi gjør, legger han til. Læreren er tydelig stolt av å vise frem skolen. Det ser ikke ut til at han er redd for sin egen sikkerhet. - Med meg er det ikke så farlig, jeg er for gammel til å være redd. Mine tre døtre er henholdsvis doktor, ingeniør og lærer. Disse jentene skal få samme mulighet som mine døtre, sier han.

Lokale ledere kan til en viss grad bestemme jentenes skjebne i sitt område. I talibankontrollerte områder kan man se jenter opp til tredje klasse gå på skolen. På landsbygda i Afghanistan har barn tradisjonelt hatt liten tilgang til utdanning, spesielt jentene. I byene derimot, innebærer talibans maktovertakelse stor forandring. Universitetet i Kabul, som i sin tid utdannet like mange kvinnelige leger som mannlige, er nå stengt for kvinner. Taliban har alltid hevdet at kvinner skal få adgang til utdanning og arbeidsliv når sikkerheten er god nok, men uten at det til nå har skjedd i praksis.

MANGFOLDIGE FORBUD
Taliban lanserte seg selv som garantister for fred da de i 1994 inntok Kandahar i sørøst. Taliban, som direkte oversatt betyr religiøse studenter, har sine røtter i Deobandisekten (en religiøs bevegelse). Sammen med en del av presteskapet i Afghanistan, noen av dem mujahedinkommandanter, utgjør afghanske studenter fra religiøse skoler i Pakistan og Afghanistan kjernen til Taliban. Studentene ble møtt med hurrarop da de avvæpnet kommandanter og soldater på veien til Kandahar. Da hadde lokale kommandanter herjet fritt på landsbygda siden Sovjet ble presset ut av Afghanistan i 1989, og skapt frykt gjennom plyndring, voldtekter og annen vold. Med våpen fra krigen mot Sovjet kontrollerte de sine områder, og Kabulregjeringen var for langt unna til å gjøre noe med situasjonen. Forandringen var stor etter talibans inntog, byen ble tømt for våpen, stjålne verdisaker og penger ble gitt tilbake.

I dag er det påbud og restriksjoner fra Taliban som gjør at mang en afghanere føler seg ydmyket og terrorisert. Reglene om hvordan befolkningen skal leve har myknet noe, men innebærer fortsatt store restriksjoner for både kvinner og menn. Selv om forbudet mot å leke med drager ikke ser ut til å stoppe småguttene i Kabul som igjen sender dem opp mot himmelen fra hustakene.

Forbudet mot barbering har man funnet andre løsninger på. I Pakistan kan man kjøpe løsskjegg, som man tar på seg når man krysser grensen til Afghanistan. Forøvrig har menn som har liten skjeggvekst fått dispensasjon fra Taliban.

Musikken er svært viktig for mange afghanere og de har liten forståelse for forbudet mot musikk. Muligheter for å gjemme kassetter er mange og et av de bedre stedene er under burkaen til kvinnene, der taliban-representantene ikke sjekker.

IKKE STØTTE
Taliban kan ikke lenger sies å ha støtte hos den vanlige afghaner. En av grunnene er tvangsrekrutteringen av unge menn til talibanstyrkene. All utdanning og driften av helsevesen gjennomføres av nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Ved Ministry of Health i Kabul sitter ti personer som knapt har erfaring med administrasjon og ennå mindre med hvordan man styrer et lands helsevesen. Afghanerne flest har liten eller ingen tro på disse mennene med svarte turbaner - som selv har jentene sine på kostskoler i England eller Australia.

For Haseeb, en mann på 30 år har talibans inntog betydd store forandringer. Han viser identitetskortet fra den gang han var lærer ved Universitetet i Kabul.
- Jeg har blitt 10 år eldre på bare noen få år, sier han.
- Nå er vi alle like i klesdrakten. Før gikk jeg i olabukse og skjorte, og kunne aldri tenke meg å anlegge skjegg. Det vokser jo ikke ordentlig skjegg på meg. Men det verste med talibanstyret er at jeg er redd for å invitere med folk hjem til meg. Afghanerne er kjente for sin gjestfrihet, men vi tør ikke lenger.

Haseeb er en av de utdannede som er igjen i Afgha-nistan. Blant 2 millioner flyktninger som er i eksil, har Afghanistan mistet mange av dem som trengs for å bygge opp landet. De største flyktningestrømmene kom under de 10 årene med Sovjets okkupasjon. Men fortsatte da freden og forsoningen mellom de ulike fraksjonene som sammen hadde kjempet mot Sovjet, ikke kom. Najibullah, som hadde støtte fra de tidligere okkupantene, ble sittende ved makten i Kabul til april 1992. Da rykket mujahedinstyrkene inn i Kabul og dannet en ny regjering. Straks etter ble Rabbani valgt som president og 250 medlemmer til parlamentet ble utpekt. Splittelse mellom alliansepartnerne viste seg snart og nye kamphandlinger var igang, noe byen fortsatt bærer preg av.

KJØNNSDELT
Dr. Shabiba utdannet seg til lege ved universitet i Kabul, men jobber nå som lege på et sykehus på landsbygda.
- Min situasjon har ikke forandret seg mye etter Taliban kom til makten, sier hun.
-Jeg jobber som lege og bruker min burka. Den brukte jeg også før Taliban kom. Shabiba har jobbet i Pakistan og Saudi Arabia før hun valgte å reise hjem til Afghanistan.

Talibans segregeringspolitikk medfører at kvinners tilgang til helsetjenester blir begrenset.
- Vi er alt for få kvinnelige leger og sykepleiere her ved sykehuset. Vi tar bare kvinnelige pasienter som må kle av seg for undersøkelser. Alle andre undersøkelser tar de mannlige legene seg av, fortsetter Shabiba. Men utenom segregeringen har Talibans ingen innflytelse på sykehusdriften.
- De kommer innom en gang eller to i året, drikker litt te og reiser igjen, sier hun.
- Kvinnene har det vanskelig her, men forskjellen er liten fra de makthaverne som har vært her før. Livet går sin vante gang, og befolkningen på landsbygda er aller mest opptatt av å samle sammen det de trenger for å overleve den kalde vinteren.

NORDALLIANSEN
I Badakhshan, nordøst i Afghanistan, har vinteren allerede kommet. Denne delen av landet blir kontrollert av nordalliansen under ledelse av forhenværende statsminister Rabbani og frigjøringshelten Masoud. Nordalliansens Massoud ble en legende da hans geriljasoldater drev russerene ut fra Afghanistan i 1989. Nå handler kampen om å hindre at Taliban tar hele Afghanistan Det er Nordalliansen som har Afghanistans sete ved FNs hovedkontor i New York, selv om de i dag bare kontrollerer 10 prosent av landet. Taliban ønsker å bli internasjonalt anerkjent, men FN-sanksjonene som ble satt i verk 14 november i fjor tyder på dette knapt vil skje i nær framtid. Målet med sanksjonene er å få Taliban til å utvise Osama Bin Laden, som er utpekt som ansvarlig for bombingen av amerikanske ambassader i Tanzania og Kenya.

Faisabad er provinshovedstad i Badakhshan. Et lite bysenter som ligger vanskelig tilgjengelig oppe i fjellene. Området har vært hardt rammet av jordskjelv, sist i fjor sommer. Fausia kom til denne delen av landet etter flere måneder på flukt fra Kabul. Hun og mannen har bodd her i snart to år nå. Hennes andre datter ble født noen måneder for tidlig og er en dag gammel når jeg treffer henne. Den lykkelige faren sitter utenfor mens kvinnene ler og pusler inne på soverommet. Familierådet har bestemt å gi datteren navnet Sahara, som betyr den berømte. Tradisjonen er at mor og datter skal holde seg hjemme i 40 dager i forbindelse med fødselen. Fausia forteller at hun vil være hjemme to dager til, da må hun tilbake til jobben igjen for å forsørge familien.

Fausia ble født 3 år før sovjet okkuperte Afghanistan.
- Jeg var to år gammel da Mujahedin drepte min far og to brødre. Flere av min fars koner giftet seg igjen. Min mor tok meg, mine søsken og stesøsken og reiste til Kabul. Men hun døde mens jeg fortsatt var ung. Vi hadde det bra i Kabul, min bror jobbet for Rabbani og jeg studerte medisin og tok engelskundervisning på kveldstid.Hun smiler og fortsetter.
- Det var på vei til universite-tet jeg traff min mann. Det var planlagt at jeg skulle gifte meg med en mann som jobbet for regjeringen.

Fausia bodde 5 år under mujahedinstyret i Kabul. Når Taliban kom ble hun med broren som var nødt til å flykte. Hun klarte å overtale broren til å la henne giftesegmed studievennen.
- Jeg reiste tilbake til Kabul der hans familie bodde. Det var tøft, jeg kunne ikke studere og heller ikke jobbe. Under bryllupsfesten kom Taliban og mannen hennes ble satt i fengsel. Grunnen var at han har giftet seg med en generals søster. Mannen satt fengslet i 3 måneder.
- Jeg fikk se ham hver fredag. Etter at han slapp ut hadde vi ikke noe annet valg enn å rømme fra Kabul. Jeg ventet barn og kunne ikke la det vokse opp i Kabul slik situasjonen var. Vi forlot alt vi eide og kom oss over fjellene til Faisabad.

Her fødte hun sin datter og begynte å gi undervisning i engelsk. Samtidig tok hun på seg oversettelsesjobber for internasjonale delegasjoner. Slik forsørger hun familien, mens mannen som er utdannet ingeniør ikke har klart å finne en betalt jobb. Fausias ønske er å få fortsette sin utdannelse.
- Jeg lengter tilbake til byen og den tiden hvor jeg kunne bevege meg fritt, sier hun . - Men jeg flytter ikke tilbake til Kabul før jeg har alle mine rettigheter og mine barn kan vokse opp uten frykt.