Betegnelsen "maquila" viser egentlig bare til "sammensetting", men
er i Mellom- Amerika sterkt knyttet til konfeksjonsindustrien. I El
Salvador utgjør konfeksjon over 80 prosent av maquilaindustrien, i
hovedsak dreier det seg om å sy stoffet som importeres fra
oppdragsgiverne, til ferdige klesplagg. Råvarene kommer fra
oppdragsgiveren selv, og etterspørselen etter salvadoranske produkter
er minimal. Maquilabedriftene er lokalisert i skattefrie soner, og
betaler ikke skatt verken for import, eksport eller overskudd. Det
eneste bidraget til El Salvadors økonomi er de sparsomme lønningene til
arbeiderne ved maquilafabrikkene. Salvadoranske og asiatiske
"maquileros" (maquilaeiere) tjener utvilsomt på virksomhetren, men
vinnerne av denne måten å organisere produksjonen på er de
flernasjonale klesprodusentene og varehuskjedene som kan sette
betingelsene ved at de både er eiere, skaffer innsatsfaktorer og er
"oppkjøpere".
I USA blir maquilaindustrien kalt "sweatshops",
fordi eierne av fabrikkene "svetter" fortjenesten ut av arbeiderne.
Profitten kan gjøres større ved å forlenge arbeidsdagen uten
lønnskompensasjon, tvinge arbeiderne til å oppfylle strenge
produksjonskvoter, nekte lege- eller til og med toalettbesøk i
arbeidstida, begrense lunsjpausen til et minimum, eller la være å
investere i skikkelige produksjonsforhold. Alt dette er det dokumentert
mange eksempler på i El Salvador.
POLITISK KJEPPHEST
"El
Salvadors skal bli en eneste stor maquilasone i løpet av min
presidentperiode". Uttalelsen stammer fra El Salvadors forrige
president Armando Calderón Sól, og dette var blant de få løftene som
var nær ved å bli innfridd i hans regjeringsperiode. Dagens president,
Francisco Flores, uttalte høsten 1999 at de 75 000 arbeidsplassene i
maquilasektoren vil fordobles i løpet av en femårsperiode.
Forutsetningen er at Kongressen i USA godkjenner en avtale som vil
gjøre eksporten av maquilaprodukter fra El Salvador lettere. Samtlige
regjeringer utgått fra ARENA, det største høyrepartiet i El Salvador,
har siden partiet fikk makten i 1989 frem-met maquilasektoren som
nøkkelen til arbeid og velstand i El Salvador. Den første regjeringen
innledet et omfattende samarbeid med USAID (USAs offentlige
utviklingshjelp) for å bygge opp en omfattende maquilasektor.
For å tiltrekke investorer til maquilasektoren har store arealer blitt lagt ut og tilrettelagt for industriell virksomhet, investorene har foruten tilgang på rimelige og etablerte produksjonsområder og billig arbeidskraft. De kan fritt føre overskuddet ut av landet. Betingelsen er at produktene ikke selges på det salvadoranske markedet og at eierne sørger for lønn til arbeiderne og trygdeinnbetalinger og følger landets arbeidslov. Ikke alle maquilafabrikker finner det nødvendig å oppfylle betingelsene.
75 000 ARBEIDSPLASSER
El
Salvadors maquilastrategi har vært vellykket når det gjelder å skaffe
arbeidsplasser. De er kanskje lite utviklende og underbetalte, men dog
arbeidsplasser. I et land der den uformelle økonomien sammen med den
offisielle arbeidsledigheten omfatter over 60 prosent av den
arbeidsaktive befolkningen, er ikke det å kimse av.
- Forskjellen på
å være uten jobb eller være avhengig av inntekter fra uformell sektor
og ha en dårlig, men dog betalt jobb i en maquila er utrolig stor for
mange familier. I tillegg har simpelthen ikke regjeringen noen annen
politikk for å skape arbeidsplasser, sier Jose Angel Palentino, økonom
fra forskningsinstitusjonen Fundación nacional para el desarollo
(FUNDES).
En mekaniker jeg nylig traff hadde likevel bestemt seg for å slutte i jobben ved en koreanskeid maquilafabrikk.
-
For en fast månedslønn på 900 colones (i overkant av 100 USD), samt å
bli behandlet som en tredjerangs person av de overordnede, er det ikke
verdt å bli, mente han.
- Jeg har en gammel pickup og med den kan
jeg forsøke å skaffe meg fraktoppdrag. Det er stor konkurranse på
fraktmarkedet, dårlig betaling og i det hele tatt stor usikkerhet.
Likevel tar jeg sjansen.
Men ikke alle er så heldige å eie en pickup. Særlig er det få kjøretøy å finne blant den kvinnelige andelen av arbeidskraften, som utgjør over 80 prosent. Arbeidsgiverne søker først og fremst etter ung, ufaglært, kvinnelig arbeidskraft. Ung, fordi det skal krefter til å jobbe ti-timers arbeidsdager seks dager i uka under et enormt produksjonspress. Ufaglært fordi det er relativt enkle, men manuelle arbeidsprosesser som dominerer i maquilasektoren. Kvinnelig, trolig fordi kvinner betraktes som lydigere og mindre tilbøyelige til å protestere mot dårlige arbeidsforhold og til å organisere seg.
SISTE VOGN PÅ INDUSTRIALISERINGSTOGET
Økonomen Palentino vil ikke kalle fremveksten av maquilaindustrien for en virkelig industrialisering.
-
I så fall dreier det seg om siste vogn på industrialiseringstoget, sier
han. Maquilaindustrien slik den fremstår i El Salvador gir ingen bidrag
til utviklingen av menneskelig kapital, maquilaindustrien tilbyr så og
si ingen profesjonelle utviklingsmuligheter og det teknologiske
bidraget til El Salvador er ingen ting å snakke om. Palentino mener at
fraværet av teknologioverføring og profesjonell utvikling har
sammenheng med at konfeksjonsindustrien dominerer maquila-sektoren i El
Salvador. Med andre industriprodukter, som elektronikk og
datakomponenter, kunne både teknologi- og kunnskapsoverføringen vært
langt større. Palentino mener Costa Rica har klart å kvalitetsheve
maquilaindustrien, ved å tiltrekke seg blant annet telekommunikasjons-
industri. Konkurransefortrinnene i Costa Rica er ikke lenger bare
billig, men vel så mye utdannet og kompetent arbeidskraft. Men Costa
Rica er et unntak, ellers i Mellom-Amerika dominerer de
arbeidsintensive tekstilmaquilaene.
HARD KONKURRANSE
I
tillegg til gunstige skatteordninger, billig arbeidskraft og
infrastruktur er nærheten til det store markedet USA en viktig
forklaring på fremveksten av maquilasektoren i Mellom-Amerika.
Konkurransen om arbeidsplassene er sterk, og mulighetene for å flytte
produksjonen på kort varsel større enn i annen industri. Den
salvadoranske regjeringen bruker dette som argument når de lukker
øynene for at arbeidslovgivningen i mange tilfeller ikke respekteres.
Palentino
mener det hersker en overdreven frykt for at høyere lønninger i El
Salvador enn i Honduras og Nicaragua skal føre til flukt av
arbeidsplasser.
- Like viktig som lønnsnivået er de gunstige
lokaliseringsbetingelsene i El Salvador, slik som relativt god
infrastruktur og korte avstander til inn- og utskipningshavn. Jeg tror
antall maquilaarbeids-plasser vil fortsette å øke i årene framover,
uavhengig av lønnsnivået, sier han.
Heller ikke direktøren for tekstilmaquilaen Mandarin, Pedro Mancillo, venter flukt av arbeidsplasser.
-
Selv om enkelte arbeidsplasser har forsvunnet i løpet av de to siste
årene dreier dette seg stort sett om små maquilabedrifter som har gått
konkurs. Han mener bildet av maquilasektoren som "måkeindustrien", som
kan fly av gårde til et nytt land når det passer den, er overdrevet.
-
Det dreier seg tross alt om investeringer i millionklassen. Selv om
lønningene i El Salvador er høyere enn i Nicaragua, Honduras og
Guatemala, har arbeidskraften i El Salvador et godt renommé som dyktig
og innsatsvillig, sier han.
Tips en venn