Folkeaksjonen mot Narmadautbyggingene (NBA) gikk til rettssak mot
staten India og de berørte delstatene, for å stanse et stort
damprosjekt i Narmadadalen. NBA anklaget staten for å overse de
berørtes grunnleggende rettigheter til liv og helse, som er lovfestet i
den Indiske grunnloven. Rettssaken har fått betydelig oppmerksomhet
både i og utenfor India, og høyesterett nedla forbud mot å fortsette
arbeidet på dammen i flere år. Rettssaken ga dermed NBA verdifull tid
til å mobilisere mot dammen.
Narmada er imidlertid ikke det eneste
stedet i verden hvor motstandere har gått til rettssak for å stanse
store damprosjekter. I Norge gikk for eksempel motstandere i sin tid
til retten for å stanse Alta kraftverket. Spørsmålet er imidlertid hvor
strategisk lurt det er å benytte rettslige virkemidler. Foreningen for
Internasjonale Vann- og Skogstudier (FIVAS) har utgitt en rapport som
ser nærmere på hvilke erfaringer man kan trekke av denne type
rettssaker, med eksempler fra Norge, India, Malaysia og Indonesia.
FARE FOR "LEGALISERING"
For
lokalsamfunn og organisasjoner med små ressurser kan det være et
kjempeløft å "kjøre" en rettssak mot dambyggere eller myndigheter.
Utbyggerne på sin side har økonomiske ressurser til både å benytte de
beste advokater, og til å jobbe for sine interesser gjennom andre
kanaler.
FIVAS-rapporten tar, for uten rettssaken om Alta, for seg Sardar Sarovar-prosjektet i India, Kedung Ombo i Indonesia og Pergau i Malaysia. Damprosjektene er svært forskjellige, og det er også store forskjeller i hva de forskjellige rettssakene er basert på.
Blant problemstillingene som tas opp er hvordan rettssaker erfaringsmessig kan svekke motstanden mot et prosjekt, ved at den politiske prosessen institusjonaliseres, konflikten mellom utbyggere og motstandere "legaliseres", og gjøres til en juridisk konflikt. Det vil si at konfliktens natur endres til å handle om "tørre" juridiske spørsmål, istedenfor å handle om menneskers kamp for sitt livsgrunnlag, naturvern, etikk og politikk. En konflikt som tidligere blir utkjempet på flere arenaer på en gang (gjennom politiske systemer, internasjonale kontekster, sivil ulydighet, konfrontasjon i utbyggingsområdet, etc), blir avgrenset til rettsalen.
JUS OG MORAL ER IKKE DET SAMME
FIVAS
rapporten konkluderer blant annet med at Alta saken etter hvert
utviklet seg i denne retning. I en periode ble spørsmålet om urfolks
rettigheter og miljøvern i offentlighetens øyne nærmest redusert til et
spørsmål om hvorvidt prosjektet var lovlig vedtatt eller ikke. Dette
ble underbygd av den norske befolkningens generelle tillit til
rettssystemet, mener rapportforfatteren. "Legal optimisme" kan være et
problem for grasrotbevegelser. Man antar at man har en etisk god sak,
og overser motstanderens juridisk holdbare argumenter.
Rapporten mener grasrotbevegelser ofte likestiller jus og moral. Logikken er at dersom man har en moralsk riktig sak, vil man også vinne fram i retten. Men "man kan tape juridisk selv om man har moralsk rett i følge generelt aksepterte moralske normer", slik sosiologen Thomas Mathisen uttrykker det. Grasrotbevegelsene undervurderer dessuten hvor stor betydning et nederlag i retten kan ha, hevdes det i rapporten. Et juridisk nederlag vil kunne overskygge bevegelsens ellers gyldige argumenter, slik at man taper terreng i opinionen og i den politiske prosessen. Effekten forsterkes i land hvor opinionen har stor tillit til rettssystemet og der befolkningen i for stor grad kobler jus med moral. I Alta saken spilte eksempelvis den juridiske prosessen en stor rolle. Da retten konkluderte med at vedtaket om å bygge ut Altakraftverket var lovlig fattet, gikk luften ut av motstanden. Men retten sa selvfølgelig ikke noe om det var et etisk "riktig" vedtak. Selv om vedtaket var lovlig fattet hadde motstanderne en rekke andre vektige innsigelser mot prosjektet. Politiske spørsmål knytte til urfolks rettigheter, etikk og miljøvern kom i skyggen av den juridiske tvisten.
RETTSAK MOT BISTANDSMYNDIGHETENE
Det
finnes imidlertid flere eksempler på rettssaker som fører fram.
Motstanderne av Pergau-prosjektet i Malaysia reiste i 1991 en spesiell
sak mot Storbritannias bistandsmyndigheter. De hevdet prosjektet ikke
kunne regnes som et utviklingsprosjekt, og at støtten til prosjektet
dermed stred mot bistandsorganet sitt mandat. (Det samme argumentet
kunne antakelig blitt brukt mot NORAD f.eks i Pangueprosjektet på
Biobio-elva). Saken ble vunnet, og selv om det ikke hadde noen
betydning for det aktuelle damprosjektet, var det viktig for britisk
bistandspolitikk, og førte til at pengene brukt til prosjektet ble
tilbakeført til bistandsbudsjettet. Også i Biobioutbyggingene i Chile
og i Urra prosjektet i Colombia, har rettssaker ført til delvis fram,
forsinket utbyggingene og gitt motstanderne verdifulle ekstraomganger.
Det er imidlertid få som på alvor tror at prosjektene vil stanses helt
av retten.
Rettssaker mot damprosjekter er altså en risikabel og svært ressurskrevende prosess, som like fullt kan vise seg å være effektiv. Rapporten konkluderer bare med en anbefaling om å vurdere saken nøye før man går til dette skrittet, og gir en "sjekkliste" for forskjellige aspekter.
Rapporten er skrevet på engelsk og tilgjengelig på FIVAS sine sider.
Tips en venn