Byggearbeidet på de store kontroversielle dammene i Narmadadalen har en stund ligget nede, etter ordre fra indisk Høyesterett. Retten kritiserer den mangelfulle rehabiliteringen av de flere hundre tusen menneskene som tvangsflyttes. Nå er arbeidet igjen igangsatt, og folkebevegelsen mot utbyggingene mobiliserer.
OKKUPERTE DAMMEN
I
januar gikk 4000 mennesker som er berørt av prosjektet til direkte
aksjon mot den påbegynte Maheshwar-dammen. Dammen bygges over
hovedløpet til Narmadaelva, i delstaten Madhya Pradesh. Dersom dammen
realiseres vil 61 landsbyer med 40 000 mennesker bli berørt, 10 000 mål
jord vil oversvømmes, det samme vil en rekke forhistoriske monumenter.
Likevel er dette bare en liten del av utviklingseksperimentet som er på
gang i Narmadadalen. Totalt er det planlagt mer enn 3000 demninger på
hovedløpet og sideelvene, og Maheshwar er på langt nær den største av
disse.
Arbeidet med den største dammen, Narmada Sagar, er såvidt startet. Den nest største, Sardar Sarovar, er halvferdig og har stått i fokus for protestene mot den planlagte gigantiske elvereguleringen i over et tiår. Som følge av Sardar Sarovar må 300 000 mennesker tvangsflyttes. Disse får mangelfull eller ingen erstatning for tap av jordbruksland og andre ressurser. Svært mange nekter å flytte. Realiseres alle de planlagte utbyggingene på Narmada vil over en million mennesker få lagt sine hjem under vann.
VERDENSBANKEN TRAKK SEG
Folkelige
protester mot tvangsflytting og negative miljøkonsekvenser førte til at
Verdensbanken i 1994 trakk seg fra hele prosjektet. Bankens egne
granskinger kom med flengende kritikk av Narmada. "Tekniske og
økonomiske krav har ført til at prosjektet har blitt gjennomført uten
hensyn til men- nesker og miljø" slo rapporten fast. Videre sto det å
lese: "derfor har gevinstene (av en utbygging) blitt overvurdert, mens
de sosiale og miljømessige kostnadene som regel er blitt undervurdert.
Påstander har erstattet analyser."
Verdensbanken hadde stilt til
rådighet midler som var viktige for igangsettingen av
Narmadaprosjektet, men etter at Banken trakk seg ut valgte indiske
myndigheter å fortsette utbyggingen med egne midler. Man forsøker i
større grad å skaffe midler fra private kilder, og enkelte prosjekter
ble privatisert. Maheshwar var en av disse, og 74 prosent av prosjektet
skal etter planen finansieres med penger fra andre land. Siemens og ABB
vil ha betydelige andeler.
Okkupasjonen av Maheshwar-demningen i januar var ikke den første. Et år tidligere marsjerte over 10 000 bønder, arbeidere og fiskere til byggeplassen i Narmadadalen, og okkuperte Maheshwar i over tjue dager. Delstatsmyndighetene ga til slutt etter for kravene fra de berørte, og nedsatte en arbeidsgruppe som gjennomgikk prosjektet på nytt. Videre arbeid med dammen ble stanset i påvente av gruppas resultater. Etter åtte måneder var rapporten klar, og den var kritisk til prosjektet. Det fikk likevel små konsekvenser. I følge folkeaksjonen mot Narmadautbyggingen, Narmada Bachao Andolan (NBA), gjorde det nær forestående valget og delstatsregjeringens avhengighet av støtte fra industrien, at de på ny igangsette arbeidet med Maheshwar.
LIVSGRUNNLAGET TRUET
For
folk i Narmada dreier utbyggingssaken seg om muligheten til å overleve.
Mange av dem som allerede er tvangsflyttet - eller har flyttet
frivillig - på grunn av Sardar Sarovar-dammen, har opplevd at de tilbys
lite og dårlig jord i erstatning for den de hadde. I tillegg mister de
tilgang til ressurser fra skogen, som ved, bygningsmateriale og
medisinplanter, og de opplever mangel på vann som de tidligere hadde
rikelig av fra elva. Ressurser de før hentet fra skogen og elva må de
nå kjøpe, men uten penger å betale med står de tomhendte tilbake. I
følge NBA har mange mottatt kompensasjon som ligger langt under det som
er minstestandard etter loven.
Også den kjente indiske forfatteren Arundhati Roy, forfatter av "Guden for små ting", har engasjert seg i Narmadasaken. Hennes engasjement skaper storm i India, der hennes essay om damprosjekter sommeren 1999 ble brent på bokbål av folk fra det mektige kongresspartiet. Selv har hun donert hele summen fra Booker-prisen til NBA, og deltok også selv under demonstrasjonene nå i januar.
Det er ingen som vet hvor mange som er tvangsflyttet som følge av damutbygginger i India. Roy anslår tallet til 33 millioner, og refererer til fagfolk som mener tallet er enda høyere. De fleste av de tvangsflyttede har vært stammefolk eller Dalitfolk(" kasteløse"), det Roy omtaler som etniske "andre", som ikke har anledning til å gjøre sin stemme hørt. Skjebnen for mange av disse er ukjent men sannsynligheten er stor for at de fleste av dem er absorbert av slummen i de store byene.
TILBAKE FOR Å DRUKNE
Nå
er Narmadas befolkning utsatt for den samme trusselen, men gir seg ikke
uten kamp. Mange tvangsflyttede som har gitt opp å leve av den
erstantingsjorda de er tibudt flytter tilbake til sine gamle landsbyer
selv om de trues av oversvømmelse. Hvis landsbyene allerede er
forsvunnet i vannmassene slår befolkningen seg ned langs åssidene langs
reservoaret. I tillegg til mangel på jord, vann, beiteland og brensel
til å lage mat, har det flere steder oppstått konflikter med
befolkningen som bodde i erstatningsområdene fra før mener de blir
fratatt land eller andre ressurser. En studie gjennomført på oppdrag
fra myndighetene selv, bekreftet påstandene om at erstatningsjorda ofte
var umulig å dyrke. Likevel har det ikke skjedd forbedringer.
I august lot 62 mennesker seg innhente av vannmassene bak den halvferdige Sardar Sarovar. De sa de ikke hadde annet valg enn å la vannet innhente dem. Politiet forsøkte å få dem til å underskrive på at de ikke ville begå selvmord ved å la seg oversvømme. Aksjonistene hevdet at det ikke var et selvmord, snarere et massemord, så lenge det var myndighetene som sto bak beslutningene som gjorde at landsbyene deres ble oversvømmet. Da vannet nådde dem til hoftene grep politiet inn og hentet demonstrantene med makt, slik at ingen skulle la seg drukne av prosjektet. Blant de arresterte var Medha Patkar, frontfigur i NBA og en av tolv medlemmer i Verdenskommisjonen for dammer (WCD).
DAMKOMMISJONEN NEKTET INNREISE
WCD
er et uavhengig organ etablert under Verdensbanken og IUCN. Kommisjonen
skal vurdere erfaringer fra verdens store vannkraftprosjekt, se på
alternativer og komme med anbefalinger for hva slags kriterier som kan
legges til grunn for slike prosjekter. De 12 medlemmene inkluderer
representanter for damindustrien, regjeringer, akademikere og
miljø-organisasjoner. I 1998 planla kommisjonen et større møte i New
Delhi. Landsbybeboerne i Narmada hadde allerede forberedt seg på å møte
kommisjonen.
Nyheten hadde spredt seg fra landsby til landsby i et område med få veier og ende færre telefoner. En av landsbyene som er truet av oversvømmelse hadde til og med begynt arbeidet med en ny veg, slik at kommisjonsmedlemmene kunne besøke landsbyen med Jeep og høre innbyggernes argumenter mot en utbygging. Like før møtet skulle avholdes ble imidlertid kommisjonen nektet innreisetillatelse til India. Kommisjonenes planer om en studietur til det kontroversielle Sardar Sarovar prosjektet falt i svært dårlig jord hos delstaten Gujarats presidenten Mr. Khesubhai Patel. Han beskyldte hele kommisjonen for å være et organisert komplott mot Narmadaprosjektet, og truet med å arrestere kommisjonens medlemmer hvis de besøkte prosjektet. Delstatens "Narmada- minister", Mr. Jaynarayan Vyas, karakteriserte kommisjonene som "en bunsj med aktivister, som representerer noen såkalte ikke statlige organisasjoner og andre kapitalinteresser."
GIKK TIL RETTSSAK
I
1994 gikk NBA til rettssak for å få stanset Sardar Sarovar-dammen. NBA
dokumenterte at det ikke fantes rehabiliteringsplaner for de
tvangsflyttede, og at myndighetene ikke engang hadde oversikt over hvor
mange som måtte flyttes som følge av prosjektet. NBA mente dette var
brudd på de berørtes grunnleggende rettigheter, og brøt med den indiske
grunnloven som understrekker retten til liv og at alle innbyggere skal
være like for loven. NBA fikk medhold i indisk høyesterett i at
arbeidet med dammen måtte stanses på grunn av den mangelfulle
reha-biliteringen av ofrene for prosjektet. I over fire år ble utbygger
nektet å fortsette byggingen av dem påbegynte damveggen for Sardar
Sarovar. I februar 1999 ble imidlertid arbeidet med dammen igjen
påbegynt, da de fikk tillatelse til å øke damhøyden fra 80 til 88
meter. Mer enn 12 000 mennesker i 60 landsbyer risikerer å miste sine
hjem som følge av denne påbyggingen. Det er ikke avklart om
myndighetene vil tillate videreføring til de planlagte 163 meterne.
Det er også uvisst hvordan det går med resten av de planlagte Narmadautbyggingene, og om indiske myndigheter vil greie å skaffe finansiering til hele prosjektet. NBA mener de gigantiske Narmadautbyggingene er basert på overvurdering av nytteeffekten av dammene, som irrigasjon, vannforsyning og strøm, og undervurdering av kostnadene ved tvangsflytting og miljøødeleggelser. De betegner prosjek-tene som prestisjeprosjekter som vil komme utbyggingsselskaper og allerede velstående deler av befolkningen til gode, mens de fattige må betale prisen.
NBA fortsetter kampen mot det de anser for ødeleggende "utviklingsprosjekter". At de har en solid folkelig base viser ikke minstt den enorme mobiliseringen av 4000 motstandere nå i januar. Politiet hadde så mange å arrestere at de ikke hadde plass til flere enn halvparten i fengselet. "Vi spør om vi bare er til for utviklingen av markeder for de mektige utstyrsleverandørene og de multinasjonale selskapene som Siemens og ABB?" sier NBA i en pressemelding i etterkant av aksjonene mot Maheshwar." Vi må bestemme oss om staten skal tilhøre folket eller selskapene.
Tips en venn