Verden fortoner seg enkel fra Norsk Hydros badehus på en landtunge
utenfor Luanda. Havet er blått, salt og vakkert. Luandas lave skyline
er skjult bak den røde åsen der det luandiske establishment bygger
småhus som for en blodpris skal leies ut til utlendinger. Men dypt
under de varme bølgene ligger noen av verdens rikeste oljereserver, og
bakenfor åsene rundt Luanda noen av verdens reneste diamantforekomster.
Naturressursene er ikke årsaken til at Angola er i krig, men de
finansierer den.
Sett fra badehusets perspektiv er krigen fjern.
Hydro-ingeniører, konene deres og sjefene deres diskuterer hverdagens
problemer. En dansk ansatt har fått malaria, et barn nærmer seg den
alderen da det internasjonale skoletilbudet ikke lenger er godt nok, en
medfølgende ektefelle begynner å merke behovet for å få gjort ferdig
studiene og skaffe seg en skikkelig jobb, en far klager over mangelen
på nyheter fra Norge. Alle er spente på om Hydro vil klare å hale i
land den gullkantede kontrakten på Blokk 34 som de forhandler om.
SOM OSS
Store,
norske Hydro er et bitte lite oljeselskap i internasjonal sammenheng.
Det har ikke råd til å betale de skyhøye inngangsbillettene angolanske
myndigheter krever for å få tilgang til de lovende dyptvannsbrønnene.
Derfor forsøker Hydro å gjøre det til et konkurransefortrinn å inngå et
langsiktig samarbeid med det angolanske oljeselskapet Sonangol.
Hensikten er selvfølgelig å tjene mest mulig penger. Men selskapet
understreker også at det ønsker å bidra til at Angola skal kunne gjøre
noe av det samme Norge klarte da vi fant olje, nemlig å sikre mest
mulig deltakende nasjonal kontroll over ressursene. Angolanerne er
dyktige forhandlere, men mangler ekspertise til selv å vÊre operatør og
leverandører av den høyteknologi som trengs for å nå de nye og ekstremt
dyptliggende oljefeltene.
Hydro (ca 44 prosent statseid) er ikke den eneste norske aktøren på dette markedet. Statoil (100 pro- sent statseid) jobber med å konsolidere sin posisjon i landet etter at deres strategiske samarbeid med British Petroleum opphørte. BP fusjonerte for et års tid siden med Amoco og to giganter ble en såkalt "supermajor". Også KvÊrner og andre mindre selskaper jobber med å skaffe seg underleverandørkontrakter i Angola. Oljebransjen lever sin egen krig, og den handler lite om politiske stridigheter i tilfeldige nasjonalstater. Oljeselskapene fusjonerer, spiser hverandre og skyver hverandre ut av konkurransen. De forbereder seg på en framtid der oljeprisene høyst sannsynlig vil synke, der nye funn vil bli sjeldnere og sjeldnere og der effektiv utnyttelse av det man har funnet vil bli viktigere. Samtidig forsøker de å tilpasse seg en virkelighet der oljeselskapenes rykte på miljø- og menneskerettighetssiden får stadig større innflytelse. ÿkende konsumentmakt omtales i oljebransjens fagblader som en risiko man må ta alvorlig. Dette er en av årsakene til at oljeselskapene legger stadig større vekt på å engasjere seg i sosiale prosjekter i landene de jobber i. Sosiale prosjekter kan vÊre så mangt. Hydro planlegger for eksempel å sponse elektrisitet til metodistkirkens skoler i Luanda, mens Statoil støtter et kombinert barnehjem og skole for gategutter. Slike prosjekter har liten kraft til å endre den sosiale urettferdigheten i land som Angola, men skaper godvilje både blant nasjonale myndigheter og ikke minst på hjemmemarkedet.
Angola er politisk ustabilt, og både olje- og diamantindustrien profitterer på at de stridende parter trenger raske penger. Delvis til kjøp av nye våpen, og, for regjeringens del, også for å nedbetale gammel krigsgjeld. Angolas økonomi styres først og fremst av krigens logikk. MPLA - som sitter med regjeringsmakten - kontrollerer oljeinntektene, mens fienden UNITA sitter på de største diamantressursene. Sivilbefolkningen har ingen økonomiske ressurser. SvÊrt mye av Angolas rike jordbruksland er minelagt, et ukjent antall er drept i krigen og regjeringen oppgir at 3,7 millioner mennesker lever som internflyktninger. MPLA vant det FN-godkjente valget i 1992 og har bred internasjonal støtte for sin krigføring. UNITAs leder Jonas Savimbi beskrives som en drivende kraft i krigen. Han omtales som en strateg fra helvete, og må blant annet bÊre hovedskylda for at alle 90-tallets forsøk på fredsavtaler gikk i vasken. Men også MPLA må svare for økende kritikk fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner når det gjelder maktmisbruk, korrupsjon og brudd på menneskerettighetene. Også FN er sterkt kritisert for sin rolle i de strandete fredsforsøkene.
KRAV OM ÅPENHET
Som
i resten av verden fordrer oljevirksomhet at selskapene integreres i
den lokale makteliten. Dermed opererer oljeindustrien også indirekte på
MPLAs side i krigen. Norske oljeselskaper er lite kritiske til
regjeringens disponering av oljeinntektene. Inntektene er anslått å
ligge på en 3,5 milliarder dollar årlig, men mesteparten av dem vises
aldri i de offisielle budsjettene. Menneskerettighetsorganisasjonen
Global Witness - som tidligere har kritisert den internasjonale
diamanthandelen for med åpne øyne å finansiere UNITAs krigføring -
publiserte sist høst en rapport om olje som dokumenterer det de kaller
krigens "plyndring av statlig eiendom".
Konklusjonen deres faller sammen med fem år gamle krav fra Det internasjonale pengefondet - nemlig behovet for større åpenhet i regjeringens økonomiske disposisjoner. Svenske diplomater i Luanda støtter kravet, og hevder at åpenhet ikke ville hindret regjeringen i å drive det verdenssamfunnet - inkludert norske og svenske myndigheter - oppfatter som en legitim krig. Derimot ville det styrket regjeringens troverdighet som en beskytter av landets befolkning med demokratiske ambisjoner. Men Angolas regjering tar ikke nådig på slike krav. I januar varslet den rettsforfølgelse av Global Witness og alle som publiserer deres rapport. Og lite tyder på at Hydro, Statoil eller noen av de andre oljeselskapene vil gå i front for å presse fram demokratiske endringer i Angolas regjering. Den norske krigen i Angola handler om våte gullgruver, ikke politikk.


Tips en venn