Oppholdet i Angola nærmer seg slutten, og det er vår tur til å gi
noe tilbake til gateguttene som i to uker har vært våre veivisere i et
fremmed landskap. På sitt vis har de adoptert oss, forstått vår
mangelfulle portugisisk og oppmuntret oss til å lære mer - og vist oss
de siste dansene. De har sluppet oss inn på seg og fortalt oss
historier om hva det vil si å leve i et land hvor det ifølge
diplomatiske kilder råder en strukturell katastrofesituasjon. Noen
netter har vi våknet av skudd og skrik, og sett unggutter jage
inntrengere bort fra sitt territorium. Det er krig i Angola, det kreves
både styrke og intelligens for å overleve. Disse ungene har klart seg
lenge på egen hånd, de beskytter hverandre, tukter hverandre, og har
klare regler for hva som er bra og dårlig. Straffemetodene er tøffe,
men så lenge du er innenfor, er du beskyttet. Den som har noe, deler
med de andre. Med sin blanding av humor og sårbarhet, har de sjarmert
oss i senk.
Vi finner fram T-trøyer og skrivebøker for at
fordelingen skal bli rettferdig. Løsningen blir loddtrekning, og
guttene ber Gud innstendig om vinnerlykke. Vinneren gir straks taperen
den fineste T-trøya og den fineste skriveboka. Dermed er konflikten
løst, og vi kan dra tilbake til Oslo mens guttene vender tilbake til
livet på gatene i Luanda.
I SKRÅNINGEN
Den
myldrer av gatebarn i Luanda, unger som har kommet bort fra familien
sin på grunn av en krig som aldri tar slutt. Krigen, kombinert med
vanstyre og overgrep, har ført til at et land med enorme forekomster av
olje og diamanter idag er et av de fattigste land i verden.
Mange
av guttene har en slektning ett eller annet sted, men den desperate
fattigdommen og usikkerheten gjør at få kan ta inn et ekstra
familiemedlem. Når mor er borte, forsvinner den nære omsorgen. Fedre
eller andre slektninger som guttene har kontakt med, kan være raske til
å slå når noe går galt. Mange foretrekker livet på gata.
- Det er ikke noe galt med disse guttene, sier biskop Emilio Carvalho i den Angolanske Metodistkirken.
-
De har mistet foreldrene sine, og har rømt fra landsbygda på grunn av
krigen. Mange har kommet til Luanda med World Food Programmeflyene som
frakter mat til områder hvor sulten herjer som verst. Politikerne er
mer opptatt av penger og makt enn av unger. Det ser ikke hvordan folket
i Angola lider. Hvis krigen slutter, ville vi ikke få flere gatebarn.
Den afrikanske familien tar seg av ungene sine, men familiene er
ødelagt av krigen.
Metodistkirken tar seg av 50 gutter mellom 7 og 20 år. De yngste sover innenfor gjerdene til kirken, mens de store sover i skråningen rett over gata. Alle vasker seg og klærne sine inne på området, og det de måtte ha av eiendeler blir oppbevart i en container. Sniffer du eller røyker dop må du ut, er du syk eller har blitt banket opp, får du ekstra tilsyn. Politiet farer hardt fram mot guttene, de blir alltid mistenkt først når noe har blitt stjålet.
- Ungene må få utdanning. Gatebarn er jo ikke mindre intelligente enn andre, understreker biskopen.
-
Vi sørger for at de kommer seg på skolen hver dag, og at de får mat og
klær. Guttene er spredt på forskjellige skoler i byen. Vi legger vekt
på at de ikke skal stikke seg ut som gatebarn, men se ut som vanlige
unger. De får ikke lov til å tigge. Den langvarige krigen har redusert
folk til passive mottakere. Folk må lære noe, de må aktiviseres. Det
nytter ikke bare å gi folk mat for å overleve, sier han.
OLJEPENGER
-
Jeg har ikke noe imot at oljeselskapene tjener penger på oljen, men vi
angolanere må få vår del av profitten, sier biskop Carvalho.
-
Oljeinntektene må brukes til å utvikle landet, til å bygge skoler og
sykehus, til å få bukt med fattigdommen. Chevron gir oss litt penger
til guttene her, men pengene rekker ikke langt. Når det gjelder
korrupsjon, har vi alle et ansvar å få slutt på den. Også dere
utlendinger må bidra for å bli kvitt korrupsjonen. Det viktigste er
likevel at krigen tar slutt. Jeg skulle ønske at olje-selskapene kunne
legge større press på myndighetene, avslutter han.
Metodistkirken ligger på en høyde midt i Luanda. For 10 år siden besøkte jeg et kvinneprosjekt i lokalene her. Aparheidregimets South African Defence Force hadde nettopp tapt et avgjørende slag i det de selv anså som krigen mot verdenskommunismen i Angola, og apartheid-regimet holdt på å rakne. De siste kubanske soldatene som lojalt hadde støttet sine brødre i MPLA (Movimento Popular de Libertacao de Angola) siden uavhengigheten fra Portugal i 1975, var på vei hjem til Cuba. USA støttet fortsatt Jonas Savimbi og UNITA (Uniao Nacional para a Independencia Total de Angola), men nå når den kalde krigen var slutt skulle det definitivt bli demokrati og fred i landet.
Men det ble aldri fred i Angola. I 1991 fikk landet ny grunnlov, presse- og ytringsfrihet ble lovfestet, det vokste fram et sivilt samfunn, og markedsøkonomi ble innført. En kort periode var landet preget av optimisme og pågangsmot. MPLA og UNITA undertegnet en fredsavtale i Bicesse i Portugal, og USA, Russland og Portugal skulle overvåke fredsprosessen med hjelp fra 300 ubevæpnede FN-observatører.
I september 1992 deltok 91prosent av befolkningen i de første demokratiske valgene. President dos Santos fra MPLA vant, men Jonas Savimbi nektet å anerkjenne valgresultatene. Få uker etter gikk Savimbi og UNITA til nytt angrep på MPLA. Nok engang ble tusener av sivile drept, flere byer ble ødelagt og folk drevet på flukt.
En ny fredavtale fra 1994 ble også kortlivet. I desember 1998 angrep UNITA på nytt den lovlig valgte regjeringen, og det er fortsatt full krig i deler av Angola. Ifølge fredsavtalen fra 1991 skulle UNITAs soldater integreres i landets hær, men det har aldri skjedd. På tross av internasjonale sanksjoner har det vært mulig for Jonas Savimbi å ruste opp sine styrker med inntekter fra ulovlig diamant-salg.
FN LUKKET ØYNENENE
Ifølge en
rapport fra Human Rights Watchfra september 1999 må FN ta en stor del
av skylden for at fred i Angola aldri varer lenge. FN har lukket øynene
for overgrep og brudd på menneskerettighetene fra begge parter, og de
har latt UNITA ruste opp. De har valgt å overse at våpnene som UNITA
leverte inn var ubrukelige, og at det stort sett bare var soldater som
ikek var stridsdyktige som ble demobilisert. Altså sitter Jonas Savimbi
fortsatt med en topptrenet hær og moderne våpen.
Tilliten til regjeringen er også blitt svekket de siste årene. Etter uavhengigheten i 1975 var det en viss sosial mobilitet i Angola. Folk fikk utdanning, og det var mulig å gjøre karriere. Idag er eliten en lukket klubb som du blir født inn i, og den politiske, militære og økonomiske makten er samlet på få hender.
Angolas første president Agostinho Neto pleide å si at målet til MPLA var å løse folks problemer. Etter at demokratiet ble innført i 1992 fikk ministere tillatelse til å være forretningsmenn og politikere på samme tid. Dermed overtok jakten på profitt for de politiske målene, og moralske verdier ble erstattet av materielle verdier.
Angolanere er lei av krig, og folk er lei
av å se en liten maktelite som lever i luksus mens de selv kjemper for
å overleve. Ledelsen i MPLA og generalene har fått mer makt og penger.
Angolanere med eiendom leier ut hus og leiligheter i Luanda til
oljeselskaper og andre internasjonale aktører for 7000 - 10 000
amerikanske dollar i måneden, mens de selv lever trygt langt fra krig
og nød i Portugal og Sør-Afrika.
- Det finnes 3.7 millioner
internflyktninger i Angola idag. I Luanda alene har vi fått 470 000 nye
flyktninger den siste tiden. Den sosiale nøden øker og øker. Det sier
Albino Malungo, Minister of Social Assistance and Rehabilitation.
LURES TIL Å FORTSETTE KRIGEN
Noen
av de store veiene ut av Luanda er nå farbare, og det er mulig å kjøre
bil til flere byer. Det betyr at internt fordrevne kan vende tilbake
til landsbygda. Men spørsmålet er om de har noe å vende tilbake til.
Selv om krigen tar slutt, vil det ta lang tid å normalisere livet på
landsbygda. Det meste er ødelagt, og alle minene gjør det ekstra farlig
å dyrke jorda.
- Det er en viktig menneskerett å ha kontakt med den
landsbyen du kommer fra. Inntektene fra olje og diamanter burde brukes
til å utvikle landsbygda, til å bygge boliger og til miljøtiltak. Folk
må få utdanning, og barn må sikres trygge oppvekstkår.
UNITA-tilhengerne kommer fra landsbygda, og de har ingen utdanning.
Derfor blir de lurt til å fortsette krigen, fortsetter Albino Malungo.
Folk er redde for å diskutere politikk. Mange føler seg overvåket og er redde for å bli angitt til overvåkningspolitiet. Er du negativ og kritisk kan kan du lett få stempel som UNITA-tilhenger. Myndightene har strammet inn på ytringsfriheten, pressen får ikke lov til å skrive kritisk om det som foregår, og i 1999 ble flere journalister fengslet. Representanter fra det sivile samfunn har lansert kritiske opprop for fred og mot MPLAs bruk av oljepenger til våpen og egen berikelse. Samtidig er det bred enighet om at Jonas Savimbi er krigshisseren, og at det nesten vil være umulig å skape fred uten å bli kvitt han.
Alberto Tunga, leder for Forum for NGOer i Angola, er likevel åpent kritsik til myndighetene:
-
Den humanitære situasjonen i landet er verre enn noengang. Regjeringen
gjør ikke noe for å hjelpe. Myndighetene skaper bare flere internt
fordrevne når de "frigjør" et område. Når regjeringstropper går inn,
foregår det overgrep og brudd på menneskerettigheter. Folk rømmer til
nærmeste by for å komme i sikkerhet, forteller han.
- Jeg tror ikke at krig for å skape fred fører fram. Tradisjonelt har konflikten blit sett på som en kamp mellom UNITA som representant for den afrikanske kulturen, og MPLA som representant for blandingen mellom portugisere og afrikanere, det vil si mestiser. Men det er mest ytre krefter som holder krigen igang, for at de uforstyrret skal kunne forsyne seg av landets rikdommer. Det er profitten som er angolanernes egentlige forbannelse, sier Alberto Tunga.
KANSKJE I 2000
På
avstand er Luanda fortsatt en vakker by, men krigs-handlingene har ført
til store ødeleggelser. Byen er fullstendig sprengt, folk har slått seg
ned på den minste lille flekk. De mangler vann og strøm. Søppelstanken
brer seg raskt i den fuktige varmen.
Rett over gaten skyter den nye bygningen til de Beers diamantselskap raskt i været. Lenger nede ligger BP-bygningen hvor Statoil har sitt kontor. Den gamle rosa bygningen til Nasjonalbanken ser fortsatt ut til å være uberørt av krigen, mens ingen har forsøkt å reparere det utbombede Hotel Turismo som var UNITAs hovedkvarter under kampene i 1992.
På den andre siden av bukta strekker Ilhaen seg ut i Atlanterhavet. Kafeer og restauranter med hummer og kjølig hvitvin på menyen ligger tett i tett utover den idylliske landtungen. På det gamle Panorama hotell har Wimpy-kjeden åpnet ham-burger og milkshake-bar. En fredelig oase for internasjonale hjelpere, oljefolk og den angolanske eliten. Midt på Ilhaen ligger et område hvor folk på flukt fra krigen har slått seg til. De overlever på et minimum fra dag til dag.
Rett under oss ligger Cirkus Cirkus, et spillekasino drevet av unge bulgarere med bostedsadresse Cape Town. Ved siden av står FN-bygningen hvor unge eksperter fra vest rapporterer om overgrep og brudd på menneskerettighetene.
Motebutikker selger siste nytt i merkevarer fra Europa. Calvin Klein og Lacoste-butikkene har væpnede vakter som holder uønskede kunder borte.
Angola må importere mat fra utlandet. Hver fredag kommer det et fly fraParis fylt med friske grønnsaker og salat som blir solgt fra Elfs butikk for de utvalg-e, sammen med champagne og gåseleverpostei.
I Malange dør folk mens de venter på neste flylast med nødhjelp fra det internasjonale samfunnet. Kanskje slutter krigen i år 2000.
Tips en venn