Mitt mål er å bidra å bidra til å få eldre mennesker til å fortsette å leke - gjerne helt frem til dødsleiet.
Det er vanlig å drive med spill meget lenge, men det er mellom lek og spill en fundamental forskjell: Et spill har mer eller mindre strenge regler som må overholdes. Lek kan varieres i det uendelig. Når jeg ser små barn er det sjelden jeg ikke spontant begynner å leke med dem - på deres premisser, ikke som voksen.
Min erfaring er at nåtidens ungdom ikke ser på oss gamle som dumme og jålete hvis vi blander oss inn i lek. Hvis vi tydeligvis helt aksepterer tenåringenes rammebetingelser kan vi gjerne bli med på leken.
Min konklusjon er altså: gi plass til mye mer lek, ha selvrespekt nok til å oppløse situasjoner hvor det hersker hensiktsløs alvor i lek - lange kjedelige samtaler, matt sitting i dype stoler. Plutselig kan situasjonen endres: fullt alvor må øyeblikkelig avløse leken.
I fullt alvor: lek mer.
Alle
kjenner betegnelsen "de olympiske leker". Få foretagender har mindre
karakter av lek! Den norske olympiaden hadde riktig nok et innslag av
lek da noen hoppere for moro skyld hoppet med et norsk flagg. Kanskje
var det også enkelte som presterte noe "lekende lett", men jeg tviler:
det var vel meget alvorlig å få det til. Akrobatikk på ski begynte som
lek. Men det "utartet" snart ved å bli gjenstand for alvorlig trening.
Hva er holdningen idag til lek på Norges idrettshøgskole? Forbausende positiv -men ut fra svært alvorlige målsettinger. Man mener det er gunstig, ja kanskje nødvendig, for toppidrettsfolk å gi plass til lek. Rigid, trangt formålsrettet, trening av spesielle ferdigheter er ikke bare svært trettende, men uheldig i forsøk på å nå toppnivå i en bestemt øvelse. Bevegeligheten generelt har mye å si, og da er nettopp den lekende holdning noe å ta vare på. Når jeg i sin tid ble utnevnt til æresdoktor på NIH så var det fordi jeg stadig priste bevegelighet og selv hadde en klar positiv muskel-fornemmelse ved selve de frie bevegelsene. Hensiktsløse bevegelser, kanskje litt unød- vendig buet bevegelse når du setter noen kopper på bordet, eller litt besynderlige bevegelser ned en trapp. Jeg glemmer ikke at allerede i tredveårsalderen viste mine venner tendens til å sitte i stoler når vi kom sammen. Sitte, sitte, sitte!
Den naturligste, og mest radikale måte å bekjempe slikt er å skape lek. Det omfatter også "gandhistisk boksing" med tykke treningshansker. "Slag", eller "støt", uten tyngde. Et hovedpunkt i boksing er aldri å være nøyaktig der hvor din partner tror du er. Bevegelsene bør være så fullstendig uregelmessige at han treffer "luften" noen centimeter for langt til høyre eller venstre eller for høyt. "Gandhistisk" er et bra adjektiv fordi slik lek med boksehansker er klart ikkevoldelig. Mye latter, men uten helt å åpne munnen for høyt, skjønt faren er liten for at du skal få partnerens hanske helt inn.
Men hva med tittelen "det lekende menneske"? Det er ingen rosende tittel. Menneskelivet er ingen lek. Bør ikke forsøkes sett på som en (langvarig) lek. "Ikke ta det så høytidelig!" kan ofte være en meget nyttig bemerkning. Men en omvendt type bemerkning er like ofte på sin plass. "Du bare vitset med noe som for ham (henne) var dypt alvorlig! Fy!", "Du må skjønne at hennes (hans) spørsmål er dypt alvorlig ment!", "Nå krenket du henne, skjønner du ikke det?" På studentsamfunnets møte i Oslo ble plutselig en begivenhet kunngjort som antydet en ny og mer alvorlig fase i den kalde krigen - dette var i 60- årene. En av møtets debattanter som på podiet var opptatt av å si noe vittig gjorde den fatale feil å fortsette litt i samme dur. Voldsom protestbølge i salen! Enstemmig indignasjon! Overgang til dypt alvor ble krevet unisont. Nåde den som ikke skjønte det. Livet er ingen spøk! Og det gjelder også det politiske livet.
Tips en venn