Foran VM fikk Nigeria en ny militær leder etter det betimelige dødsfallet til general Sani Abacha. Likevel var tre presidenter på fem år ikke noe mot utskiftningene blant landslagssjefene til The Super Eagles som Nigerias landslag blir kalt, men langt fra klarte å leve opp til i Frankrike. Fire landslagssjefer på fire år var status, da jugoslaven Bora Milutonvic fikk i oppdrag å snekre sammen et lag før VM. Troussier kunne bare riste på hodet, pakke kofferten og sette seg på flyet fra Lagos med sine tanker og erfaringer. - Situasjonen i Nigeria var svært vanskelig, sa franskmannen som ble snytt for VM på hjemmebane, i ettertid til tidsskriftet New African. Etter å ha fått tre måneders lønn på forskudd, uteble ganske enkelt utbetalingene fra Nigerias fotballforbund (NFA). Men pengene var bare en side av saka.
Det var andre forhold som fikk Troussi-er - og andre før ham - til å dra. NFA forlangte nemlig at han skulle forelegge sine laguttak for en "teknisk komite" i NFA. Med andre ord en variant av hvordan presidentkandidatene og partiene ble gransket og vurdert av generalene i militærregimet. - Jeg visste da at jeg ikke kom til å bli særlig lenge, sa Trousier til tidsskriftet så understatement lyste i trykksverten. Det er nemlig en kjent sak at det fins en klar rivalisering innad i landslaget mellom spillere fra det muslimske nord, og spillere fra Lagos og united. Med så mange toppspillere som Nigeria kan skilte med, krever det ikke bare en god administrasjon og den cowboyen som Troussier etterlyste. Fotballforbundet og landslagstroppen blir også del av den politiske rivaliseringa og korrupsjonen i landet. Da Milutonvic dro til Frankrike med The Super Eagles hadde han med seg NFAs generalsekretær Abdulmumuni Aminu, oberst av rang, og en eksponent for the Nigerian way of running football. Med andre ord i klar offsideposisjon.
NED SOM EN SKINNFELL
Men
intet lag beskriver Afrikas fotballsituasjon bedre enn Kameruns
Indomitable Lions (De uovervinnelige løvene). Fotballforbundet er
herjet av maktsjuke politikere helt inn på president Paul Biyas kontor.
Talentene har overlevd, de er bedre enn forstanderen, men ingen glemmer
hvor slukøret løvene var i VM i USA i 1994 etter å ha malt seg inn i
alles hjerter fire år tidligere i Italia. Og resultatene i Frankrike
var heller ikke mer enn å riste på skinnfellen. Etter VM i USA ble "De
uovervinnelige løvene" spikret til veggen som jakt-trofeer. To år etter
ble de slått ut i første runde i det afrikanske mesterskapet, African
Nations Cup.
Kameruns lag framsto som skrekkeksemplet på hvordan personlige laguttak på ordre fra presidenten, bortskusla midler og spillerflukt ødelegger de nasjonale mulighetene for afrikansk fotball. Også foran VM i Frankrike ville Biya og idretts-departementet i Yaoundé ha flere ord med i laget, bokstavelig talt. Kamerun viste igjen at afrikansk fotball kan være så talentfull den bare vil, men uten skikkelige forberedelser er sjansene for å falle gjennom i en krevende VM-turnering store. Et suksessrikt landslag tiltrekker seg politikere og deres slektninger og venner, og presidenter opptrer som de er ansvarlig for laget for å høste applaus fra tribunene. Det er ikke bare spillerne som får tildelt plasser på laget; rundt fotballen fins det mange lukrative posisjoner å fylle, hvor den berømte spisskompetansen ikke nødvendigvis er det viktigste kriteriet. "Agenter og fiksere av alle sorter kryper fram fra trevirket, de mest utrolige personene blir umiddelbart eksperter og kontraktører, lokale og utenlandske. De dukker opp og lover formuer til alle i sikte," skriver kommentatoren Anver Versi i tidsskriftet New African.
Alle aktørene rundt banene gjør arbeidssituasjonen umulig for lagledere og trenere og ofte for spillerne selv. Etter VM i Italia 1990 fikk Kamerun tolv millioner franc til å utvikle fotballen i landet. Men hvor ble det av pengene? Spørsmålet er fremdeles ubesvart. selv om de fleste vet svaret. Den gamle stjernespilleren Roger Milla stilte opp med en appell om å redde The Indomitable Lions som om de skulle være en truet dyreart alle fotballinteresserte og ikke fullt så interessert skjønte adressen for.
Fotball er statsanliggende i Yaoundé. Fotball er en av regjeringas viktigste prioriteringer for å holde opposisjonen stangen. Det ligger derfor mer enn bare innbilske tanker i Millas uttalelse foran VM i 1994 at uten han på laget "vil det bli borgerkrig". Biya har blandet seg så ofte i uttaket av spillere at flere av dem har truet med å forlate landet og landslaget for godt. Det var på Biyas ordre at Milla, da 42 år, ble med i troppen til USA.
AFRICANNESS
"Uten
Africanness er afrikansk fotball bare en tredjerangs kopi av europeisk
fotball - og ingen ønsker å se tredjerangs fotball. Jeg håper at de
mange europeiske trenerne som konsentrerer seg så mye om ikke å tape,
vil huske dette for framtida," skrev Versi etter det afrikanske
mesterskapet i Senegal i 1992, da Elfenbenskysten slo Ghanas Black
Stars i finalen. I samme tidsskrift skrev Peter Law at "Afrika blir nå
ansett som "den tredje kraft" i fotballverden, etter Latin-Amerika og
Europa. Mange eksperter er overbevist om at den afrikanske fotballen er
den mest underholdende av dem alle."
Men i all underholdningen avslører svakhetene seg, slik de gjorde i Brasil. Svakhetene ligger i organseringa av spillet og i andre forhold. For midt under vekst-perioden setter forfallet inn. Slunkne stats- og klubbkasser gjør at tradisjonelle cuper og mesterskap står i fare. Stadioanlegg forfaller i en rekke hovdestader og byer. I Kinshasa er Kongo-Zaïres landskamparena som et jorde i en betongruin. Det fins dessuten en organisatorisk røre som hemmer utviklinga. Verst stilt er det i Confederation of East and Central Africa Football Association (CeCaFa) som er i ferd med å falle fra hverandre på grunn av maktmisbruk og organisasjonskaos - som har blitt fullkomment med borgerkrigen i Kongo i etterdønningene av folkemordet i Rwanda i 1994. Det fikk Malawi til å trekke seg fra CeCaFa og i stedet slutte seg til Confederation of Southern Africa Football Association (CeSaFa) hvor jo laget geografisk sett opprinnelig hører hjemme, og hvor det er potensielt større muligheter som følge av oppsvinget med Sør-Afrika og deres landslag Bafana Bafana (Gutta på zulu).
NY KOLONIVARE
Men
afrikansk fotball er ikke løsrevet fra den øvrige utviklinga på
kontinentet. Mange svarte tegn gjenspeiler kontinentets to økonomiske
tapte tiår (1980-99). Et tilbakeblikk viser at Afrika hadde resultater
å skilte med i VM-sammenheng som skulle tilsi et langt høyere nivå enn
det som ble vist i VM i USA. De som spådde afrikanske framganger i
Frankrike, til og med med Nigeria som mestere, skjøt høyt over mål. Den
gjennomsnittlige poenghøsten til de afrikanske lagene i VM-sammenheng
har gått litt ned de siste tjue åra, og det var først på tampen av
fjoråret at potente Sør-Afrika fikk sin første seier på hjemmebane mot
et europeisk lag: 1-0 mot Sverige.
Samtidig med at Afrikas prestisje stiger på fotballbanen, både gjennom landslag og stjerner i europeiske storklubber, står noen grunnpilarer i fare for å råtne i afrikansk fotball på hjemmebane. Mange serier er i ferd med å forvitre fordi organisasjonen bryter sammen og fordi spillerne forsvinner til Europa før de får etablert seg i hjemlandet. Flere land har måttet trekke seg fra turneringer av mangel på penger eller har vært nødt til å spille sine hjemmekamper ute på grunn av uroligheter.
Fotball er fortsatt en politisk arena for flere enn Biya som har styrt Kamerun siden 1982. Nigeria trakk seg fra Afrika-mesterskapet i Sør-Afrika i 1997 fordi daværende president Nelson Mandela kritiserte Abacha-regimet - og dermed ble Nigeria utelukket fra mesterskapet året etter. Politikk hindret Nigeria fra å avholde VM for spillere under 20 år i 1995 og Kenya fra å arrangere African Nations Cup i 1996. Sør-Afrika har offisielt tatt mål av seg å bli modell og forbilde for Afrikas fotballnasjoner, og kan sjøl bli en idrettsstormakt om noen tiår. Sør-Afrika har brukt idretten som et politisk og m e l l o m f o l k e l i g instrument for forsoning, med en idrettsglad president i sin midte, den gamle bokseren Mandela. Han så umiddelbart idrettensbetydning for den nye nasjonsbygginga etter apartheidregimets fall og mangeårig idretts- og kulturboikott. Sør-Afrika legger langpasningene for afrikansk fotball med sine prioriteringer: Bedre nasjonale serier, bedre infrastruktur, kompetent administrasjon, pool for yngre spillere og "offsidesoner" i regjeringskvartalene.
Tips en venn