I mannshuset hos ikpengindianerne satt jeg sammen med høvdingen Melôbo. Jenter og kvinner, som ofte er helt eller delvis nakne i og utenfor de store husene, løp omkring i fargerike fotballdrakter. Noen menn fulgte litt avslappet med i spillet. Ingen viste den minste tegn til forbauselse over at jentene spilte fotball. Etter kampen invaderte fotballsparkerne mannshuset. De sank sammen for å hvile svette, slitne kropper, uten at mennene forsøkte å protestere mot okkupasjonen.
JENTEFOTBALL VED MANNSHUSET
I
Xingu, et reservat på Finnmarks størrelse i delstaten Mato Grosso, bor
omlag 4000 indianere. I den sørlige delen av reservatet er de fleste
samfunn svært kjønnssegregerte. Landsbyene er organisert omkring en
stor sirkel. Husene som er bygget utenfor sirkelen er kvinnenes domene,
mens området inne i sirkelen har vært mennenes. Nå har mannshusene
måttet dele sirkelens indre med noe vel så hellig - fotballbanen. Hos
alle de 15 indianergruppene spilles det fotball med stor engasjement.
Det er 160 ikpengindianere, som alle bor i samme landsby. Hos dem er jentefotball en dagligdags hendelse, og de har skaffet to sett drakter med nummer og navn på landsbyen. Kampen inngår i jentenes landsbyliga. Laginndelingen var gitt på forhånd og fulgte ikpenglandsbyens tradisjonelle todeling, venstre side mot høyre side i forhold til ankomstveien til landsbyen. Jentene spilte fotball i 2 x 45 minutter midt i solsteiken med stort pågangsmot og engasjement. Det røde laget, venstre landsbyside, ledet etter første omgang, men det blå laget, høyre landsbyside, vant fortjent 2-1. De mannlige ikpengene trakk på skuldrene og syntes det var greit at jentene sparket fotball, og det var jo menn som organiserte det hele. Noen var likevel imot, men de hadde ikke noe de skulle ha sagt. Kvinnene hørte ikke på dem.
Dette er eneste sted i disse kjønnssegregerte indianske samfunnene i denne delen av Brasil jeg har sett jentefotball. I Xingu er det bare ikpengjenter som sparker. I de omkringliggende gruppene i øvre Xingu som også har mannshus, ønsker ikke mennene jentefotball. Der synes de ikpeng-mennene har sluppet kvinnene alt for langt inn på deres domene. Dette forklarer de med at ikpeng nylig har flyttet inn i Xingu og er dermed kulturelt sett litt forskjellig fra de andre indianergruppene.
Ikpengindianerne ble flyttet inn til Xingureservatet for 30 år siden, etter en dramatisk flukt fra et område der flere av deres indianske naboer ble utryddet. I den forbindelse skrev brødrene Villas Boas, som på mange måter har vært xinguindianernes store beskyttere: "Når det gjelder ikpengs temperament, så er de nervøse og rastløse indianerne, som kjemper omgående imot et hvert stimuli og nye situasjoner som nærmer seg". Det er ikke alltid like heldig å beskrive et helt folks sinnstilstand ut i fra hvordan de kan oppfattes i en svært problematisk situasjon, og her bommet Villas Boas grovt.
Fotball er definitivt noe nytt som ikpeng med glede har begynt med. På samme måte som for nesten hele Amazonas, så gir kontakt med det brasilianske storsamfunnet indianerne muligheter til å skaffe seg nye vaner og interesser.
FOTBALL OG FRELSE
Baniwaindianerne
bor langs grenseelven mot Colombia, Rio Içana, i regionen Rio Negro
nordvest i Brasil. Dette er et næringsfattig område, med liten
økonomisk interesse for farmere, tømmerhuggere og gullgravere. Gjennom
de siste 400 år er imidlertid Rio Negro blitt sterkt preget av
militæret, den katolske kirke og evangeliske misjonærer. I 1998 ble det
i Rio Negro opprettet et stort indiansk reservat, tilsvarende 1/3 av
Norges areal, for 17 000 personer fra 22 ulike indianergrupper.
De aller fleste av disse indianerne regner seg som katolikker. Baniwa, som utgjør ca. 6 000 personer, er nesten alle baptister. Dette er et resultat av mange års arbeid av ivrige utenlandske misjonærer. I dag finnes det ingen utenlandske misjonsorganisasjon ved Rio Içana, og baniwa er sine egne religiøse ledere i landsbykirkene. To ganger i året arrangerer de en baptistkonferanse der de samles for samtaler, bønn og dåp. Jeg var med i noen dager på en slik konferanse i Trinidadé, en liten baniwa-landsby med fire familier. Dette er en stor begivenhet med flere hundre besøkende, og landsbyen hadde bygget opp flere hus for å gi plass til alle hengekøyene.
Jeg kom sammen med Boni, nestleder i indianerorganisasjonen for Rio Negro. Han er selv baniwa og kommer fra nabo-landsbyen Tucumá. Vi hadde i flere dager reist oppover elva, som er den eneste trans- portmuligheten. Like før vi kom fram til Trinidadé spiste vi frokost med stekt fisk og maniokmel. Baniwaene i båten skiftet til hvit skjorte, svart slips, svarte busker, hvite sokker og svarte sko og fant fram sin bibel. De første dagene var satt av til gudstjenester, bønn, salmesang, bryllup og samtaler. Alt foregikk i rolige, verdige former. Et stort vaktkorps slo ned på all upassende oppførsel. Som strenge hyrder stakk de sine lange stokker mot de som sovnet under gudstjenesten, slafset ved måltidene, lo for høyt om dagen, snorket eller snakket om natta. Avhold, alvor og hardt arbeid er viktige verdier hos baniwa. Den siste dagen ble avsluttet med voksendåp. I alt 25 baniwa lot seg døpe. Med hvite klær ble de senket sakte ned i elva, alle jentene hadde langt hår som fløt i vannet, mens guttene var kortklipte. Det er langt mer verdighet og mindre gråt ved voksendåp enn barnedåp.
Både før og under dåpen var det en viss uro å spore blant en del av deltakerne. Hvor lenge ville dette vare? Ville det bli tid til å sparke fotball før mørket kom? Disse religiøse festivalene gir nemlig også mulighet for å arrangere baniwamesterskapet i fotball. Noen sa til meg at for dem var fotball like viktig som Gud, men det sa de kanskje bare for å trøste meg som ikke er døpt i Içana-elven. Med en gang de våte, nydøpte kom opp i landsbyen ble plassen ryddet til fotballspill. Åtte landsbyer hadde meldt seg på. Trekningen var raskt unnagjort. Hvis vi reduserte spilletiden, kunne vi avslutte kvartfinalene i løpet av ettermiddagen. Ro og verdighet forsvant brått, alle lag hadde ivrige fans på tribunen. Jeg spilte på laget til Tucumá, som lett gikk videre til semifinalen. Neste dag måtte vi stå tidlig opp for å gjennomføre semifinalene. Kongressen skulle avsluttes med en minnegudstjeneste til lunsj. Tiden var knapp. Boni følte dobbelt press som fotballglad, religiøs leder. Han løste dilemmaet ved å slippe inn noen helt unødvendige mål, slik at Tucumá tapte. Under finalen var Boni den som ivret mest for å avslut- te kampen, slik at gudstjenesten kunne starte. Maura vant finalen, som alltid.
I brasiliansk Amazonas er fotball allsteds-nærværende. Det innebærer selvsagt ikke at den ikke også blir debattert.
KULTURKAMP
Nylig
deltok jeg på et kurs som organisasjonen CTI (Centro do Trabalho
Indige-nista) arrangerer for indianske lærere i Carolina, i delstaten
Maranhão. Kursstedet var relativt nytt, men det fantes verken fotball
eller fotballbane der. Jeg fikk et litt unnvikende svar av arrangørene
om at de hadde tenkt at en gang skulle de kanskje få anlagt en bane.
Med en fotballfantasts uutholdelige utålmodig fikk jeg kjøpt en fotball
neste dag. Stemningen blant kursdeltakerne steig betraktelig. Samme
ettermiddag gikk de fleste av oss til nærmeste fotballslette - ei
skikkelig sanddyne som krevde stor kraftinnsats. Lenge før soloppgang
neste morgen var de ivrigste indianerne i gang med å hugge ned trær og
brenne vegetasjon for å lage fotballplass, så allerede til frokost var
den nye fotballbanen klar. Fotball var imidlertid ikke en integrert del
av undervisningen. Hver gledestund med ball kom kun etter tøffe
forhandlinger med seminarledelsen. Fotball ble et mye diskutert tema
under seminaret.
- Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se en fotball på et CTI-seminar, fortalte Waldemar Ferreira Netto, lingvist fra São Paulo som har undervist på en rekke slike kurs. - I alle indianerlandsbyene sparkes det fotball med stor innlevelse, men enkelte høvdinger hos terenaindianerne synes at folk bør drive mer med indianske aktiviteter, som løping med tømmerstokk, fortsetter han. - Flere brasilianske antropologer har kaset seg inn i denne kulturkampen. Fotball er for dem i utgangspunktet nærmest tabu, og det blir enda verre hos indianerne, fordi fotballen ikke er del av deres kultur og tradisjon. Derfor skal de heller ikke begynne med det, mener de. Så fort disse antropologene kommer over en fotball inne hos indianerne, prøver de å ødelegge den. Du er den første antropologen jeg har møtt som synes at fotball er interessant, og som attpåtil sparker selv, sier Ferreira Netto.
Dette minner mest om en situasjon best formidlet av Gary Larsson; En variant av en av hans antropologtegninger fra Afrika, der ekte negre med bein i nesa kaster tv-en inn i skapet, fordi de får besøk av forskere. Her er det indianerne som må gjemme fotballene, mens de med bekymring roper over til nabohytta "antropologene kommer, antropologene kommer".
I flere indianske landsbyer i Amazonas praktiseres stadig tradisjonelle aktiviteter og konkurranser som tømmerstokkløping og Huka-Huka-bryting. I tillegg sparkes det med stor innlevelse enten med en sammenfiltret tøyball, hjemmelagd gummiball eller for de aller heldigste, fotball innkjøpt i nærmeste butikk. Ballens beskaffenhet spiller ingen rolle. Gleden er alltid den samme. Fotball er kommet på banen for å bli.
Tips en venn