På nettet kan man lese om "capoeira in Singapore", "Capoeira classes
in Australia", "Capoeira at the University of Iowa", "Capoeira Angola
in Sweden", "Bjørnars Capoeira page" - og "Capoeira Na Neve - Capoeira
i snøen" i Oslo. Uansett side er "history" et viktig emne både i
Singapore og for Bjørnar.
Bahia er det området i Brasil hvor den
afrikanske innflytelsen har vært størst. Slaver fra Afrika ble fraktet
inn for å jobbe på plantasjene. De første slavene som kom til Brasil på
1500 tallet var fra Angola, og man regner med at det var disse som
begynte med denne formen for kampdans. Slaveeierne forbød all form for
kamp, slavene kamuflerte derfor kamptrening som dans og musikk. Dette
ble Capoeira. Men også denne formen for afrikansk kulturuttrykk ble
forbudt, selv etter at slaveriet ble opphevet i 1888. Capoeira ble
forbundet med svarte, kriminelle og fattige. I 1934 ble forbudet
opphevet og interessen for capoeira har vokst enormt. Ikke bare i
Brasil, men i hele verden. Det er kanskje ikke så underlig at Capoeira
når vidt, den er så mangfoldig at den skulle treffe de fleste hjemme på
et eller annet punkt. Det handler om kroppsbeherskelse og akrobatikk.
Mange regner det som forgjengeren til breakdance og hip hop. På en av
capoeira-sidene på nettet der man kan stille spørsmål fikk jeg
illustrert et annet aspekt: Et spørsmål lød nemlig: "hvis jeg begynner
med kikcboxing og kameraten min med capoeira, hvem vinner da?" Det var
mange svar, de fleste dreide seg om at capoeira var noe mer enn
kickboxing, snarere en kunst. I andre kampsporter kjemper man mot
hverandre. I Capoeira heter det å spille, ikke sloss. De spiller mot
hverandre og med hverandre. Det er et samspill, et lagspill ikke en
individuell idrett.
DET SPIRITUELLE OG RELIGIØSE
De
som ikke er så opptatt av kampsport, eller moderne ungdomskultur som
hip hop, kan la seg fascinere av det etniske og eksotiske. Av Brasil,
blandingen av det afrikanske og latinske. Dette var de marginalisertes
kulturelle uttrykk. De hvite draktene symboliserer slavenes hvite
uniformer og Capoeira spilte en viktig rolle i slavenes frigjøringskamp.
- Capoeira er blodet som renner gjennom årene mine, sier mesteren Umoi Melo de Souza fra Brasil i et intervju. - Capoeira er frihet. Mesteren var i Oslo for å gjennomføre "bautizado" - dåpen - for nye utøvere. Hver capoeira-gruppe har sin mester. Umoi er hos "Capoeira Na Neve" to ganger i året for å gjennomføre "bautizado". I dåpen blir de som har holdt på lenge gradert med belte. Dette er første skrittet på veien, man er blitt capoeirista. Ritualene er en viktig del av Capoeira. Man hilser før man begynner, og takker for spillet når man er ferdig ved å knele og legge håndflatene i gulvet foran de som spiller. Det er den som spiller på berimbauen som bestemmer spillets regler gjennom rytmen. Det er også berimbauspilleren du får tillatelse av for å avløse en av spillerne i ringen. Sangene forteller historier og det finnes mange myter og legender knyttet til Capoeira og dens mestere. Mester Bimba og Mester Pasthina er to som stadig blir nevnt. De representerer i dag to ulike stilarter, regional og angola.
CAPOEIRA NA NEVE - CAPOEIRA I SNØEN
Om
man mot formodning ikke skulle være verken potensiell hip hopper eller
slavenes frigjører, hvis man ikke engang har et ønske om å ta
kikcbokserne, eller bli utsatt for dåp eller omdåp, er det fortsatt nok
igjen av lekende elementer til fascinerende musikk og smittende rytmer.
Capoeiristaene har hvite drakter og står i ring. Noen har tromme, tamburin eller andre rytmeinstrumenter. Det viktigste instrumentet er berimbau. Denne ligner en pil og bue der man slår på strengen med "pila", og har en halv kallabas nederst som resonanskasse. Mellom streng og bue holder man en stein, og i samme hånd som pila har man et rytmeinstrument. Berimbau er tilsynelatende uforandret siden 1500-tallet. Bambus, kallabas og stein. Det blir en særegen lyd. Alle synger. Én er forsanger, de andre svarer. dette går på omgang. Musikken er suggererende og rytmen varierer. To stiger inn i ringen, hilser på huk med det ene beinet ut til siden. Så er det igang.
Spillet går ut på å sparke mot den andre, kunsten er å smyge unna. Bevegelsene er langsomme og kontrollerte i begynnelsen. De sparker, snurrer på hodet, slår hjul og stuper kråke om hverandre - til musikken. Rytmen blir raskere og man skjønner at kampen eller kunsten er å sloss uten å røre, ikke treffe - bare nesten. De to deltager-ne blir en symbiose som er over og under hverandre i en dans - uten å røre hverandre. Det er dramatisk, vakkert og helt sikkert vanskelig.
Torkjell Leira (27) er trener for Capoeira Na Neve i Oslo. Han har vært med siden starten i 1993, da han sammen med flere andre som hadde reist i Brasil startet Capoeira her nord "i snøen". Sin capoeira-karriere hadde han begynt som utvekslings-student i Brasil. Nå tar Torkjell hovedfag i samfunnsgeografi og skal tilbake til Brasil på feltarbeid. Generelt var første generasjon capoeiristas folk med link til Brasil eller Latin-Amerika, og flertallet var jenter. Nå er det omtrent halvparten gutter og halvparten jenter.
Når vi besøker treningen på Blindern i Oslo er det bare gutter som er med. Capoeira er blitt kjent. I dag er de rundt 60 spillere i Oslo og det finnes avleggere i Horten og Trondheim. Men hva er det som får unge norske nordmenn til å kaste seg rundt og sparke løs etter de brasilianske capoeirarytmene?
ET PEDAGOGISK PROSJEKT
Thomas
Blikshavn (22 år) går på medisin. -Capoeira må være den minst formelle
kampsporten som finnes, mener han. - I de asiatiske kampsportene ligger
det en helt annen respekt for autoritetene. Alle står stille når
treneren kommer inn i rommet. Den med høyest gradering utroper en
hilsen. Kanskje er det fordi vi alle er studenter, eller at vi har tatt
med sosialdemokratiet inn i Capoeira eller kanskje Capoeira generelt er
mer uformell.
- Capoeiraens historie er noe av forklaringen på at ritualene ikke er så formelle. Capoeira var stort blant de fattigste. Først i de senere år er den annerkjent blant middelklassen og de velstående. I dag blir Capoeira brukt som et pedagogisk prosjekt blant gatebarn og marginaliserte ungdommer. Capoeira brukes som symbol på livet, noen ganger skal man vike unna, andre ganger skal man kjempe. Eksempler fra spillet blir overført til dagliglivet, forklarer Torkjell.
-Er historien viktig?, spør jeg Thomas. Han mener at de som fortsetter etter ett semester går mer inn i historien og bakgrunnen for Capoeira. De som fortsetter etter ett år har fått Capoeira som livsstil. Selv har han vært med i ett og et halvt år
KAMPDANS
Mangfoldet
på nettet avspeiles i de nye deltakerne i spillet. Sittibancha (24 år)
er student ved Nordic Black teaterskole. - Capoeira beskrevet med ett
ord er moro, eller lek, sier han. - Det er show mer enn idrett, og dans
mer enn kampsport, men det har også de andre elementene i seg.
Teater-, dans- og ballettinteresserte føler seg hjemme i Capoeira. Rytme, kropps-beherskelse og improvisasjon er alt. Musikken bestemmer temperamentet i spillet. Rytmen forteller hvor langt man kan gå - er rytmen aggressiv er det lov å knuffe litt, er den rolig må man ta mer hensyn. Alle skal kunne beherske både sangen, dansen og instrumentene.
Lars Hovland (23 år) har vært med i ett år. Han var student på folkloristikk og lette etter alternativer til TV. Capoeira er ikke som andre kampsporter, mener han. Capoeira har mer: musikk, synging og ikke minst lek.
Lars Hartviiksen (21 år) har falt for akrobatikken i Capoeira. -Dessuten kan nybegynnere spille sammen med de som har gått der lenge. I andre kampsporter ville man kunne knekke nakken hvis man prøvde seg mot de "gamle". Han hadde kikket innom jiu-jitsu og tenkte litt på Kung fu, men det blir nok Capoeira. sier han.
Kim Erik Hang (20 år) har bakgrunn fra Aikido, en Japansk kampsport. Kim stavet meg gjennom de ulike kampsportene og forklarte.
Jeg var kampkunst-interesserte besøkende nummer 004331, kanskje Tadeusz var nummer 004330. Tadeusz Orlikowiski (19 år) fra informatikk hadde lest seg opp om kampsporter på nettet. Han valgte Capoeira fordi han likte historien bak og filosofien rundt. Jeg er enig med Tadeusz.
Tips en venn