Et snøskred og en rutsjetur fra 6700 til 6000 meter ble
trebarnsfaren Mingma Norbu Sherpas endeligt den 12. september 1994. Der
og da ønsket jeg at det hadde vært en av oss. Å avbryte Norges største
klatreekspedisjon noensinne føltes ikke tungt sammenlignet med den
skyldfølelse jeg som ekspedisjonsleder skulle komme til å bære i årene
etterpå.
Til tross for at sherpa-folket trolig er en av verdens mest
kjente minoriteter i navnet, er den alminnelige uvitenhet om dem
formidabel. For ikke lenge siden ble "sherpa" oversatt med "bærer" i en
Aftenposten-artikkel. Etter å ha skrevet et oppklarende innlegg i
avisa, fikk jeg brev fra en lærer med kopi av en side fra en moderne,
skolegodkjent lærebok for ungdomsskolen der "sherpa" også var forklart
med "bærer".
FRA TIBET
Sherpaene er et
folkeslag. De innvandret fra Tibet til Nepal for ca 400 år siden og
bosatte seg hovedsakelig i tre daler, Khumbu, Arun og Rolwaling,
beliggende henholdsvis sør, øst og vest for Mount Everest. Der var det
mulig å dyrke jorda helt opp til høyder på 4500 meter, det var gode
beiter for yak-okser og framfor alt var det en jevn strøm av karavaner
gjennom de få passene som skjærer seg gjennom Hima-laya- kjeden og
forbinder nord og sør. Noen få bosatte seg også i Darjeeling i Sikkim.
Verdens mest berømte sherpa, Norgay Tenzing, som var førstemann på
toppen av Mount Everest i 1953 sammen med newzealenderen Edmund
Hillary, kom fra denne indiske provinsen.
Mye tyder på at sherpaene opprinnelig stammer fra Mongolia. Sherpa er avledet av ordene shar pa som betyr "Folket fra øst" eller "øst-folket". I en beretning om Djengis Khans herjinger over de mongolske steppene, fortelles det om et lite og fredelig fjellfolk som ikke orket mer av kriger, og flyktet sørover. Det kan ha vært Sherpa-folket som fant at heller ikke Tibet, der det for 4-500 år siden var ganske krigerske tilstander, var noe blivende sted og flyktet videre. Mange av sherpaene har sterke mongolske trekk, og også i noen av historiene deres om den avskyelige snømann "yetien" går trådene tilbake til Mongolia.
Før kineserne bygde veier fra Tibet og inn i Nepal, ble alle varer fraktet over fjellpassene av karavaner. Flere av passene går helt opp i 5700 meters høyde. Sherpa-folket fikk i likhet med andre lokale beboere ekstrajobber som bærere, og ble ofte foretrukket for de samme egenskapene som seinere gjorde dem uunnværlige på en lang rekke klatreekspedisjoner: De er ekstremt høydesterke. De beveger seg lekende lett i ulendt terreng selv med tunge bører. Og sist, men ikke minst: De er utrolig lojale og generøse i sin opptreden overfor andre mennesker.
BULJONG
Selv
gamle dagers britiske klatrere som i 1920- og 1930-årene kjempet
desperat for å nå "The Third Pole" som de kalte Everest etter at "The
Empire" hadde tapt kampen om både Sydpolen og Nordpolen, satte pris på
sherpaenes egenskaper. George Finch, klatrer på britenes andre
ekspedisjon til Everest i 1922, skrev etter at han hadde tilbragt to
døgn i orkan på 7800 meter: "Sherpaene jevnet en liten plattform til
teltet på en avsats der det til begge sider var stup på 1200 meter.
Vinden økte stadig på, og det begynte å bli kaldt. Men da sherpaene
omsider begynte å krabbe seg nedover kammen igjen, sang de små stubber
av folkesangene sine. Å for noen prektige karer!" Et døgn seinere
trodde Finch at han drømte da sherpaene plutselig sto utenfor teltet
med to termoser fulle av buljong.
Britene behandlet gjennomgående sherpaene med respekt. Mange av dem var plaget av den samme skyldfølelse som jeg selv hadde etter vår ekspedisjon, da sju av sherpaene ble drept i snøskred på 1922-ekspedisjonen. Ulykken var starten på en tragisk statistikk. Av de drøye 160 menneskene som til nå har omkommet på Mount Everest, er nærmere halvparten sherpaer. Statistikken er omtrent den samme på de andre høye fjellene i Nepal.
Lyspunktet er at sherpa-dødsfall blir sjeldnere og sjeldnere. Årsakene er at sherpaene både er blitt bedre klatrere og har lært en del om hvilken risiko de utsetter seg for. Det fortelles at enkelte tidligere tiders ekspedisjoner skal ha brukt sherpaene som "skredåte". Det vil si at de ble sendt først ut i usikre områder for å se om snøen holdt. I dag ville ikke det gå. Flere og flere sherpaer forlanger også å få oksygenflasker og -masker til eget bruk selv i leire ned til 7000 meter. De begrunner kravet med at det øker yteevnen og minsker risikoen for medisinske ettervirkninger. Både hos sherpaer og andre klatrere er det påvist hjerneskader etter langvarige og hyppige opphold i store høyder.
FARTSREKORD
Opprinnelig var
sherpaene ikke interessert verken i å klatre eller å nå toppen. Men
klatreekspedisjoner og trekkingturer er den eneste måten de kan skaffe
seg ekstra inntekter på i tillegg til de det får fra jorda. Jo flere
topper de har vært på, jo mer attraktive er de for ambisiøse
utenlandske ekspedisjoner. Dermed kan de - omtrent som fotballspillere
- kreve bedre betingelser. Det er også kommet et visst sportslig
element inn bildet. En uoffisiell konkurranse pågår mellom sherpaene om
hvem som kan bestige Everest flest ganger, raskest og med det mest
originale og lokale utstyret. Den aldrende Ang Rita Sherpa leder
fortsatt med sine ti ganger på toppen. Ang Babu Sherpa har
fartsrekorden med litt over tyve timer fra Base Camp til toppen, en tur
som vanligvis tar fire dager.
Noen få sherpa-kvinner har også begynt å klatre. Den første sherpani - Pasang Lamu - nådde toppen av Everest i 1993. I sitt fjerde forsøk på å nå toppen av Chomolungma, som verdens høyeste fjell heter på tibetansk, hadde hun organisert sin egen sherpa-ekspedisjon helsponset av en øl-produsent. Dessverre døde Pasang Lamu på vei ned, like under toppen, men ble seinere båret helt ned til Kathmandu av sine kamerater. 50 000 mennesker deltok i begravelsen og bønneseremoniene som fulgte. Det store oppbudet ble tolket som en politisk anerkjennelse av fjellfolket. Innad i Nepal har sherpa-folket hatt lav status, selv om noen få er helter også i eget land. Nylig bekjentgjorde fire sherpanis at de vil prøve å bestige Everest denne våren - denne gang uten hjelp fra gutta.
Sherpaenes forhold til liv og død preges av deres tro på gjenfødelse. Målet er å bli gjenfødt med tegn som gjør dem skikket til tjeneste som lama i et kloster. For å komme dit gjør sherpaene en rekke bønneøvelser, i forkant og underveis på ekspedisjoner. De besøker hellige lamaer, gir gaver til klostre og får med seg lykkeamuletter, ofte små poser med frø eller sandkorn. Og ingen starter klatringen før det er gjennomført en omfattende bønnesermoni i Base Camp. Formålet med alt dette er å påkalle tilværelsens gode krefter for at ekspedisjonen skal oppnå suksess, det vil si at minimum én deltaker fra ekspedisjonens arrangørland kommer på toppen. En ekspedisjon blir ikke definert som en suksess hvis kun en eller flere innleide sherpaer når toppen. Det spiller heller ingen rolle for den offisielle grad av suksess om noen dør.
SNØGRENSA AVGJØR
Dersom
en sherpa dør får det store konsekvenser for familien.
Minimumsforsikringen som myndighetene har pålagt alle ekspedisjoner å
tegne, dekker bare livsopphold noen få år. Utover det må øvrig familie
trå støttende til. Men det å dø på en ekspedisjon kan få minst like
store konsekvenser for hvilken skjebne de blir til del i et seinere
liv, tror sherpaene. Dersom de dør over snøgrensen, er det stor sjanse
for å bli gjenfødt i skikkelse av en sjakal, noe som best kan
sammenlignes med vårt helvete. Kanskje kan den døde likevel hjelpes,
hvis man påkaller aller gode krefter. Da Mingma Norbu døde på vår
ekspedisjon i 1994 igangsatte brødrene og vennene hans seremonier som
til sammen kostet over en tredjedel av hele den lokale
forsikringssummen familien fikk utbetalt. Halvannen kubikkmeter med ved
ble fraktet helt opp i 5000 meters høyde så Mingma kunne kremeres på en
verdig måte. Hele Rongbuk-klosteret som sherpaene valfarter til i
Tibet, ble mobilisert til flere dagers bønn. Det samme gjorde et halvt
dusin klostre i Kathmandu. Vi opprettet umiddelbart et minnefond som i
praksis innebærer at vi forsørger hele familien i 15-20 år til barna er
voksne nok til å klare seg selv.
Sherpa-folkets økende involvering i klatreekspedisjoner og annen turisme har påvirket deres kultur sterkt. Tidligere var mange av sherpasamfunnene mer eller mindre lukkede enheter. I begynnelsen av 1970-årene framstilte naturfilosofene Sigmund Sætereng (Kvaløy) og Nils Faarlund det som om sherpa-befolkningen hadde en egen evne til å vokse i takt med naturens tålegrense, hvilket i realiteten betød nullvekst. Det de underslo var at den viktigste årsaken var en barnedødelighet på opp til 30 prosent, og gjennomsnittlig leveralder på under 50 år. Hvis man aksepterer det, kan saktens noen og enhver greie å holde befolkningsveksten i sjakk. Med økende inntekter fra ekspedisjoner er mange av sherpaene blitt mindre avhengige av jord-bruk. Noen har slått seg på turisme og har bygget små hoteller og tehus. Andre har helt sluttet å drive jorda og bor i egne hus i Kathmandu mesteparten av året. De reiser på ekspedisjoner både vår og høst, høstekspedisjonene er fryktet fordi skredfaren er stor. Trangen til økning av den materielle levestandard synes likevel å overgå frykten for å dø.
Da jeg engang spurte mine sherpa-venner om det ikke ville være bedre å kutte ut de farlige høstekspedisjonene og heller ta dobbel betaling for vårekspedisjonene, hvilket en samlet sherpastand kunne være i posisjon til å gjøre, syntes de det var en glimrende idé. - Men hva hvis jeg så kom og spurte om dere ikke likevel kunne bli med på en høst-ekspedisjon - til samme doble betaling? - Jo, den ideen var enda i grunnen enda bedre. - Men det er jo farlig? sa jeg. - Jo, jo, men det er veldig mye penger også, svarte de og lo.
Tips en venn