Et viktig utgangspunkt for å øke vår forståelse av idrett og lek som globale fenomen, må være å stille spørsmål ved våre egne "tatt-for-gitt-heter" om begreper som 'idrett' og 'lek', både når det gjelder meningsinnhold og utforming.
Fysisk aktivitet, som 'idrett' og 'lek', har i et samfunnsperspektiv ulike grader av institusjonalisering. Mens lek karakteriseres av en viss flyktighet, representerer idretten i større grad tyngre institusjoner, som idrettsforbund, idrettslag, klubber osv., der ulike organisasjoner ivaretar regelverk og regulerer aktivitet. Slik kan man anta at idrett og lek som universelle fenomen formelt sett karakteriseres. Men hvilke uoffisielle praksiser som finner sted og hvordan folk oppfatter og definerer fenomenene, har mer med kultur og tradisjon å gjøre.
Idrett og kultur
Min erfaring fra arbeidet på idrettsprosjektet "Sports for All" i Tanzania var at idrett hadde en annen mening for folk enn de ideer om idrett som ble fremhevet gjen-nom idrettsprosjektet; at idrett er sunt og idrett er for alle. Et problem som oppstår når idrett blir bistand, er at den kunnskapsformidling som skjer bringer med seg en måte å tenke på som er typisk i vår vestlige del av verden: sektorisering av livsområder, og idrett som en egen sektor innen kultur- og samfunnsliv.
Idrettsprosjektet hadde som mål å innføre masseidrettstanken til Tanzania og "idrett for alle" var et viktig slagord. Imidlertid stilte folk spørsmål ved våre måter å trene og trimme på. Noen mente det å jogge var bortkastet tid, mens andre lurte på om de fikk penger for å trene. Det å trimme for å bli slank, var heller ikke et viktig mål. Det ble nærmest regnet som "ukvinnelig" å ha det vi forbinder med en idrettsutøvers kropp, som i vår kultur gjerne sammenfaller med en idealkropp. Folk kunne snakke om bevegelsesideal, hvordan man skulle gå, danse eller løpe for å fremheve formene, men ikke om idealer av en statisk kropp - kroppsideal.
Det fantes klare regler for hvem som skulle drive hvilken type idrett når; som kvin- ne eller mann, som gift og ugift, som ung eller gammel. Folk hadde generelt andre forestillinger om bevegelse, trening og fysisk aktivitet. Folks kommentarer til mine måter å bevege meg på, ble en viktig kilde til ny forståelse; "You are always in a hurry", fikk jeg stadig høre i begynnelsen, der jeg langet avgårde i norsk turgang gjennom landsbyen hvor jeg bodde; "you are wal-king without destination; why don't you sit down and relax!?" Jeg lærte etterhvert at det var en forskjell mellom det å bevege seg med og uten et bestemt, konkret mål, enten det nå var snakk om å gå eller løpe. Dessuten beveget jeg meg ikke "kvinnelig nok", og jeg måtte lære hvordan jeg skulle gå sakte nok for å fremheve de kvinnelige formene gjennom bevegelsen.
Michezo
På kiswahili bruker man ordet michezo om det man på norsk betegner som både 'idrett' og 'lek'. Dette begrepet er helt sentralt for å forstå hvilket meningsinnhold idrett kan ha for folk i Tanzania. Michezo kan være alt fra lek, kortspill og kino, til maraton og fotball. Michezo har lange tradisjoner i Tanzania. Tradisjonelt sett har ulike idrettspraksiser i Tanzania variert med både stammetilhørighet og geografi, og hver av landets 123 stammer hadde sine tradisjonelle danser (ngoma) og idretter (michezo). Er du vokst opp ved elva, blir du en god dykker, er du fra en innsjø, kan du bli en god svømmer eller sprinter. Og fra fjellene kommer de beste maratonløpere.
Før kolonitiden fungerte fysisk aktivitet som en uformell utdannelse eller som underholdning. Michezo og ngoma var en integrert del av det daglige liv, i arbeid, fester og sosiale sammenkomster. Både menn og kvinner deltok i "dansekonkurranser", der den gruppa som trakk flest tilskuere vant. Menn konkurrerte også i ulike former for michezo, som dragkamp, bryting, løp, bueskyting og svømming. Vinneren fikk spesiell oppmerksomhet fra de eldre og av sine likemenn i stammen. Muligheten for å oppnå prestisje, var derfor en viktig motivasjon.
Kvinner, fortrinnsvis de som ikke var gift, hadde andre leker og danser. En gift kvinne hadde mange forpliktelser i hjemmet, og hadde derfor mindre mulighet for å delta i michezo. De kristne misjonærene så på tradisjonell michezo og ngoma som hedenske, og prøvde å minske lekenes popularitet. Under den britiske kolonitiden forsøkte kolonisatorene å få til en ideologisk diffusjon av idealer fra den engelske overklasse og den britiske sporten, til "det svarte Afrika". Løping og ballspill var populært blant kolonisatorene. Idrett, slik den var satt i system i England og Europa, ble brukt som modell og som et middel i kolonialiseringen. Man mente at idrett ville gjøre afrikanerne til bedre moralske, disiplinerte og siviliserte mennesker. Frem til frigjøringen av Tanzania i1961, forsøkte kolonisatorene å forby tradisjonell idrett og dans, i frykt for tribalisme og opprør. I kjølvannet av frigjøringen fulgte også en revitalisering av det man mente var tanzaniansk kultur, der man igjen prøvde å ta opp tradisjonelle aktiviteter. Den mer moderne idrett ble likevel viktig som et ledd i nasjonsbyggingen, for å skape sterke og sunne fedrelandsforsvarere.
Globalisering
I det urbane livs mangfold og i en stadig økende globalisering stilles krav til strømlinjeforming og konformitet også når det gjelder idrett. Idrett skal kunne være et tilbud til alle og toppidrettsutøvere skal kunne "produseres" uten tanke på utøveres oppvekstvilkår og geografi. Idrett har også av mange organisasjoner blitt definert som en menneskerett og har mellom annet blitt et viktig mål i bistand.
I Tanzania ser det ut til at lagidretter og konkurranseidretter har større oppslutning enn masseidrett og trim. En grunn til dette kan være at 'bedre helse' ikke anses å være et mål i seg selv for å drive idrett. En viktig motivasjon med konkurranseidrett er at det er mulig å "springe seg ut av fattigdommen" og komme seg til Europa. Viktigheten av pengepremier og økonomisk gevinst er tydelig. Et halvmaratonløp ble avlyst utenfor Dar-es-Salaam fordi sponsorene trakk seg. Det var ikke snakk om at deltagerne ville starte uten premier i vente. Meldingen fra løperne var klar; "We are not running for fun!"
Trimidretter, som jogging og aerobicspregede aktiviteter, har mindre gjennomslag i befolkningen. I Dar-es-Salaam er det likevel økende interesse for fitness og slanking blant det man kan kalle overklassen. I 1997 var det 5 treningsstudioer i Dar-es-Salaam, i motsetning til i 1992 da jeg bare talte 3. Dessuten er bodybuilding blitt en voksende idrett, spesielt blant menn og gutter fra arbeiderklassen. Som bodybuilder har du også mulighet til å klatre i samfunnsstigen og få en bedre betalt jobb.
Fotball er Tanzanias desidert mest populære idrett, og det tanzanianske fotball- forbund er det best organiserte idrettsforbundet i landet. Fotball er en idrett for menn, og fotballens popularitet må, som mange andre steder i verden, relateres til menns sterke dominans i samfunnet. Fotball spilles i hvert hjørne av landet. Barn lager ofte fotballer av tøy eller av en type mjukt tre, mens ungdommer ofte får tak i en ball i skinn eller plast. Mange av de mennene jeg snakket med mente at definisjonen på michezo rett og slett var fotball. Nettball er et populært ballspill for kvinner og jenter. Nettball ligner på basketball, men er enklere. Nettball kom til Tanzania på 1940-50 tallet og ble introdusert av britene flere steder. Kolonisatorene mente dette spillet var "kvinnevennlig" fordi bevegelsene i nettball ikke var så voldsomme og dermed passet godt til kvinnenes "svake natur". En fotballtrener jeg snakket med, mente nettball var velegnet for kvinner fordi det var tilpasset de kvinnelige formene.
Slike holdninger gjenspeiler tydelige kjønnskonvensjoner som knytter seg til idrettsaktiviteter - eller det å drive miche-zo. Menn (også gifte menn) og gutter har lettere tilgang til idrettsarenaer enn kvinner og jenter. Hvis en gift kvinne driver mye michezo, er det et tegn på at hun forsømmer arbeidet sitt. Gifte kvinner må ofte spørre mannen sin om lov til å drive idrett, som å spille nettball eller danse. På denne måten er den vestlige ideologi om idrett- for-alle, som er et viktig motiv i eksporten av idrett fra den vestlige verden, truende for menns tradisjonelle makt over kvinnen når det gjelder bevegelsesfrihet, kroppsidealer og kleskonvensjoner. Mange menn blir sjalu bare ved tanken på at deres kone springer rundt i kort shorts på et offentlig sted.
Det lekende mennesket
Michezo i Tanzania refererer til erfaringsrom som mennesker skaper gjennom aktivitet og kreativitet, erfaringsrom som er kultur, og som rommer kulturelle forestillinger om natur og det naturlige. Miche-zo er, som idrett, et kulturelt fenomen. Kulturelle verdier er innarbeidet i våre praksiser. Idrett, lek og michezo rommer i hver sin sammenheng kunnskap og forestillinger som ikke bare er språklige, men også kroppslige.
Gjennom ulike kulturelle former for bevegelse og aktivitet, formidles informasjon (som er kroppslig) på områder hvor vanlig språk ikke strekker til. Enten vi kaller det idrett, lek eller michezo: bevegelsene er kommuniserende. Informasjonen som formidles gjennom kroppslig aktivitet oppleves samtidig som selvfølgelig av deltagerne og representerer derfor en nesten udiskutabel normalitet. Jeg tenker ikke over hvorfor jeg spiller ball eller hvordan jeg går på tur når jeg gjør det. Likefullt rommer disse aktivitetene noe kulturelt og "typisk norsk" som jeg kommuniserer noe til omverden. På samme måten kommuniserer en tanzaniansk gift kvinne noe, hvis hun spiller nettball eller danser. I en tanzaniansk kontekst er det en stilltiende enighet om at det bør hun ikke gjøre. Idrett, lek og michezo kan på denne måten sies å representere trege, kulturelle felt. Idrett kan oppleves som naturlig, men som en utenforstående er det nettopp interessant å finne ut hva dette naturlige eller "selvfølgelige" betyr. På denne måten mener jeg vi kan få en økt forståelse for "det fremmede" og det kulturlige ved idrett og lek.
Tips en venn