På Topkapi busstasjon i Istanbul stod jeg for 10 år siden sammen med kjæresten og ventet på sjåføren ved bussen som skulle ta oss nedover til sol og bading på den tyrkiske vestkysten. Etter en stund kommer en mann med bussveske mot oss, triksende med en imaginær ball. "Futbol?", spør han meg og tenner en røyk. Jeg nikker og undres. "Country?", spør han. "Norway", svarer jeg. "Team?", spør han. "Bryne", svarer jeg. "I know dis club", sier han. "What?", spør jeg. "Favorite player", spør han. "Gabriel Høyland", svarer jeg. "What?", svarer han. Han stod fast og hadde sagt alle de ordene han kunne på engelsk. Resten av samtalen manglet både verb og adjektiver og skled over i ren name-dropping, fulgt av stønn eller gestikuleringer; "Paolo Rossi", "Maradona", "Zico", "Marco van Basten" og andre 80-tallshelter.
Under gressmatta
En moderne sport som fotball er et universelt språk, men med svært varierende meningsinnhold i ulike deler av verden. Sport er en sentral nøkkel for å forstå sosiale og kulturelle prosesser i store deler av verden. Den moderne sporten vektlegger konkurranse, spesialisering og rekorder på måter som gjør det nærliggende å se sport som et mikrokosmos av den vestlige, industrialiserte verden. Hangen til å kvantifisere sportsprestasjoner kan også kobles til den moderne sportens sekulære framtoning. Gudene har forlatt regelverket i de fleste moderne idretter. Men selve utførelsen og opplevelsen av sport er fremdeles vevd inn i religiøse forestillinger, uavhengig av om vi er nord eller sør for ekvator, i London eller på den ghanesiske landsbygda. På banene til mange profesjonelle fotballklubber i Europa ligger asken til avdøde supportere og andre med et nært forhold til klubben. Det fins også eksempler på besjelete dyr og gjenstander som har blitt begravd under gressmatta.
Idretten har et allestedsnærværende preg og vever seg inn i folks hverdag, på frivillige eller plagsomme måter. Idretten har lite autorisert politisk makt, men fremstår som en folkemakt i svært mange land, målt både i forhold til lidenskap og folkelig interesse og i forhold til kapital og kommersiell kraft. Dette til tross, det er få eksempler på at populære idretter har blitt brukt som autoriserte politiske instrumenter på vellykkede måter. Derimot er det mange eksempler på at rituelle idrettshendelser har fått et sterkt politisk innhold. Opprøret mot Ceaucescu i Romania i 1989 startet i feiringen av at det rumenske landslaget slo Danmark 3- 1 og med det kvalifiserte seg til VM-slutt-spillet i 1990. Fotball-hooligans i det tid-ligere Jugoslavia utkjempet etniske slag utifra kroatisk eller serbisk klubbtilhørig-het mange år før krigen begynte. "Dette hører virkelig ikke hjemme på en fotballbane"; utbrøt en intetanende og sjokkert Arne Scheie i et innslag på Sportsrevyen. Scenene han kommenterte var fra en kamp mellom Dynamo Zagreb og Partizan Beograd der linjedommere, tilskuere, spillere og trenere var involvert i en voldsom slåsskamp. Et år senere var krigen et faktum.
Frihetslomme
I en mer
"normal" moderne hverdag preget av disiplinering, struktur og
organisering blir sportens rituelle rammer en frihetslomme for
millioner, en kilde til liminale opplevelser. Andre koder gjelder når
idretten antar karnevaleske former der hån og spotting blandes med
uttrykk som samtidig er muntre og triumferende, for å sitere den
russiske lingvisten Bakhtins definisjon av den karnevaleske latteren.
Dette kan vi gjenkjenne i alt fra trobriandernes særegne form for
cricket til supporterpraksiser på britiske fotballbaner, der ofte
sinnrike former for latterliggjøring av 'de andre' er sentrale innslag.
I Norge, der idrettens etos i sterk grad er å virke byggende for
lokalsamfunn og samlende for nasjonen, har vi sett hvordan tendenser
til rivaliserende praksiser har blitt sterkt sank-sjonert i mediene og
av idrettslederne selv.
Fellesskapene som dannes rundt idrett lokalt og globalt, på imaginære og 'reel- le' måter, virker både samlende og splittende. En VM-finale i fotball samler visstnok halve jordens befolkning foran TV-apparatene, selv om jeg aldri har forstått hvordan slike tall kan måles eller anslås. Antropologen Paul Richards skrev i 1997 en artikkel om rehabilite-ring av barnesoldater i Sierra Leone i kjølvannet av borgerkrigen som raste der på slutten av 80- og begynnelsen på 90- tallet. I en tid med voldsanarki viser han hvordan fotballdommeren framstod som den eneste autoriteten folk respekterte. Fotballen medvirket til en grunnleggende respekt for 'de andre', til forståelse for betydningen av spilleregler som grunnlag for å bygge et sivilt samfunn. Ulike idretter har på ulike nivåer og under høyst forskjellige forutsetninger egenskaper som gjør at den virker felles-skapsdannende.
I en erfart virkelighet tilfører samtidig ulike rivaliseringer, mellom nasjoner, byer, bydeler eller landsbyer, en høy grad av konflikt og konfrontasjon til idretten. På et lokalt plan virker idrettsklubber genererende for utvikling av sosiale og kulturelle identiteter med en høy lidenskapsfaktor. Samtidig har vi sett eksempler på hvordan klubber bevisst appellerer til motstående sosiale identiteter for å vinne popularitet og oppslutning. Spesielt gjelder dette lagi- dretter som fotball der en supporter gjerne identifiserer seg så tett med klubben sin at vedkommende omtaler klubben som et 'oss'. Og denne identiteten kan uttrykkes gjennom alt fra voldsbruk til sanger og koreograferte manifesta-sjoner. Symbolsk kapital blir brukt og dramatiseres på ulike audiovisuelle vis gjennom sang, dans, gester, kommentarer, farger og klær. Og da er det gjerne konfliktstoff som dramatiseres der evige temaer kretser rundt hvem vi er og hva vi er gode for, hvem de er og hva de er gode for.
Tips en venn