Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

• Valg i Egypt
  • Det Egyptiske parlamentsvalget ble gjennomført over tre valgrunder, fra 28. november 2011 til januar 2012.

  • Det muslimske brorskapet, og deres Freedom and Justice party, vant 47,2 prosent av plassene i parlamentet. De religiøse salafistene ble nest største koalisjon, med 26,7 prosent av plassene. Religiøse partier har dermed flertall i parlamentet.
  • Det er fortsatt militærrådet (SCAF) som har utøvende/ regjeringsmyndighet. Det har de hatt siden tidligere president Hosni Mubarak ble tvunget til å fratre presidentvervet i februar 2011. 
  • Uenigheten har vært stor om hvordan Egypt skal reformeres. Kritikere mener det nyvalgte parlamentet må få utarbeide ny grunnlov, før ny president og regjering velges. Dette er avvist av SCAF, som nå beskyldes for å beskytter det gamle regimet.
  • Nytt presidentvalg er planlagt i juni 2012.

Fredag 18. november – mandag 21. november
Rahib Momamed er opprørt, opprørt over hæren han mener har kuppet revolusjonen, og opprørt over at en sit-in, organisert av folk som ble såret under demonstrasjonene i januar, er blitt ryddet av politiet.
Det er 19. november 2011, og bare ni dager til første valgrunde til det Egyptiske parlamentet. Etter at president Mubarak ble styret i februar, har underliggende konflikter kommet til overflaten. Hæren tar stadig større kontroll.

– Jeg jobbet som sjåfør, og tjente til livets brød. I dag kan jeg ikke kjøre, siden jeg har mistet det ene øyet. Staten har betalt meg noen tusenlapper, så er jeg overlatt til meg selv. Mannen som eier nærbutikken sa jeg kunne få jobbe hos ham. Vi som ble skadet under revolusjonen, lever som tiggere, sier han.

Denne helgen er det som mange kaller den andre revolusjonen, eller januarrevolusjonens fase to. En gruppe sårede og etterlatte fra januarrevolusjonen har i flere dager sittet på Tahrirplassen med krav om medisinsk behandling og kompensasjon. Titalls revolusjonære grupperinger, deriblant «Unionen for revolusjonære ungdom», var blitt igjen etter en demonstrasjon fredag for å støtte dem. Natt til lørdag gikk politistyrker og styrker fra det militære politiet til angrep på Tahrirplassen i et forsøk på å kaste ut de rundt 100 demonstrantene. Tahrirplassen så ut som en krigssone. De få teltene og personlige eiendelene ble satt i fyr, og demonstrantene ble slått og jaget vekk på direktesendt TV.

En sint Rabih Mohamed forteller hvordan politiet angrep demonstrantene. Han hever genseren opp og viser hvordan magen er sydd igjen på langs. Etter at han ble skudd den 28. januar, har han måttet han fjerne en del av tarmene. Han mistet synet på venstre øye, der det ennå splinter inne bak øyet.

– De viste ikke engang hensyn til en mann som var avhengig av krykker. De slo hemningsløst ned på oss, forteller han, og legger til at han og de andre «ikke har mer å miste», derfor kom de tilbake til plassen kort tid etter at de ble kastet ut.

Hjemme sitter folk klistret til TV-skjermene, mange sinte, andre spørrende til hvorfor politiet ikke bare hadde latt de få demonstrantene sitte der. Andre rister på hodet og er lei demonstrasjoner, sit-in og streiker.
– I timene etter at politiet hadde angrepet oss og brent de få eiendelene vi hadde, strømmet tusener til plassen. Snart sørget demonstrantene for å stille seg i sidegaten for å forhindre at politiet skulle ta seg inn til plassen igjen, forteller han.

Januarrevolusjonen endte med Hosni Mubaraks avgang 11. februar. Siden den gang har hærens øverste ledelse, militærrådet (SCAF), hatt styringen. I begynnelsen var hæren folkets helter, men etter hvert ble misnøyen mer og mer tydelig, både i gata og blant den politiske eliten. I juni viste meningsmålinger at 82 prosent av egypterne stolte på SCAF. I oktober var tallet nede på 60 prosent. Hærens øverste ledelse har unnlatt å utstede en lov som forbyr medlemmer i det tidligere regjeringspartiet å stille til valg. På Tahrirplassen denne fredagen, mener mange at hæren har kunnet unnlate en slik lov ved å spille på frykt for islamistene.

Mens Tahrirplassen samlet egypterne i januar i år, splitter plassen folket nå. Uenigheten er til å ta og føle på overalt, og mange familier er splittet på tvers. Mange har begynt å anklage revolusjonen for å ha gjort ting verre, og på kafeer og over kaffekopper er det ikke sjelden en kan høre «hva har revolusjonen kommet med, annet enn kaos og elendig økonomi».

– Det er ikke revolusjonen som har gjort at den økonomiske situasjonen er blitt verre. At folk virkelig sliter. Det er det faktum at revolusjonen er kuppet, sier Hajia Howayda (47). Hun er på Tahrirplassen for å forsvare revolusjonen og «de unge som drepes av politiet».

Hun sier høyt at Hussein Tantawy, feltmarskalken som leder SCAF, med vilje har styrt landet i feil retning.

- Han og de andre generalene har svartmalt revolusjonen. De vil at folk skal ønske seg tilbake til Mubarak, og mange gjør det. Jeg kan verken lese eller skrive, så kall meg gjerne analfabet, men jeg skjønner at revolusjonen er kuppet, sier hun.

Hennes stemme blir enda høyere når hun må overdøve mennene rundt henne.

– Vår største feil var at vi forlot Tahrirplassen 11. februar. Vi overgav makten til hæren, som vi stolte på. Vel, nå blir vi her til de går. Jeg er sliten av livet, jeg har jobbet siden jeg var seks år, og enda må jeg jobbe og slite. Jeg har lov og rett på et bedre liv enn dette, sier hun sint.
Ved siden av sitter tre andre kvinner. En av dem er Hanan Hafez (46). Hun er en av mange ofre for privatiseringspolitikken, som Mubaraks regime har gjennomført de siste 20 årene, blant annet støttet av Verdensbanken og IMF. Hafez og mannen jobbet som selgere i butikkjeden Omar Effendi, som for noen år tilbake ble solgt til private eier, et salg som nå er annullert på grunn av korrupsjon. Kjeden ble solgt for en brøkdel av hva den egentlig er verdt

– Vi fikk vår sluttpakke, og måtte gå. Pengene er brukt opp, og vår statlige pensjon er på fire hundre kroner. I likhet med mange andre er vi ofre for en korrupt og aggressiv privatiseringsbølge i landet, sier hun.
Hun forteller at hun er her på plassen «fordi disse unge menneskene har gitt oss et håp om et bedre liv igjen». Hennes mann er ute ved «frontlinjen», som Mohamed Mahmoud gate ved plassen er omdøpt til.
Meldinger om at demonstrantene ønsker å innta innenriksdepartementet noen hundre meter unna, blir avfeid. Samtidig kommer meldinger om at pøbler og gatebarn er ved frontlinjen. Inne på plassen hevder mange at slike historier stammer fra politiet som forsøker å svartmale demonstrantene på Tahrirplassen.

«Pøbler stiller seg på hustakene og kaster bensinbomber både mot oss og mot demonstrantene», heter det i flere uttalelser fra politiet.
– Vi vet at politivesenet har et systematisert, innarbeidet og organisert samarbeid med pøbler og kriminelle. Vi vet også at disse har vært brukt for å oppvigle situasjonen og forhindre en våpenhvile ved fronten, sier Sayed Soliman (70). Rynkene som folder seg i det slitte ansiktet, taler sitt om at livet har sitt sine spor. Med triste men bestemte øyne, legger han til at han «har tro på våre unge».

Politiet avfyrer flere tusen tåregassbomber, og bruker både gummikuler og ammunisjon. Denne lørdagen starter en fem dagers lang kamp på gata. Flere forsøk på våpenhvile blir gjort, men brutt ganske fort, enten av politiet, men noen ganger av demonstranter, eller folk som er plantet inn blant dem. Ungdom, med erfaring fra den 18 dager lange kampen om Tahrirplassen i januar vet hva slags taktikk de kan vente seg av politiet. De vet at de kan risikere motangrep fra kriminelle og pøbler i politiets tjeneste, de vet at snikskyttere sikter deg inn mot hjerter, hode og øyne. Tusenvis skal ha mistet et øye i januar. En video publiseres på YouTube som viser en politimann som trekker seg tilbake etter å ha skutt mot demonstranter. Man kan høre kollegaene si «gadaah ya basha, gebt ino» – godt jobba, der tok du øyet hans.

Unge leger, som var en del av revolusjonen i januar setter igjen opp et feltsykehus på plassen. Hovedbasen var Omar Makram moskeen, der imamen Mazhar Shaheen, helt fra starten har stilt seg på revolusjonens side. Rundt om på plassen er det satt opp midlertidig mottak, der man kan få førstehjelp. De unge hadde fått erfaring. Tonnevis av medisinsk hjelp strømmer til plassen. Leger har i samarbeid med provisorfarmasøyter laget en miks som fungerer godt mot tåregassene, i hvert fall de første dagene.

– Vi fant ut at en blanding av gjær, mucogel og vann hjalp godt. Men det ser ut til at politiet nå bruker sterkere greier, for vi merker at den ikke er like effektiv, sier provisorfarmasøyt Amr Zakaria (28).

Et stykke unna sitter en gruppe kvinner og lager blandingen som Zakaria snakket om. Det helles i flasker og deles ut til folk for at de skal klare å holde ut med tåregassen.

Almaz Mohamed Hassan (45) sitter bak sitt heldekkende plagg og heller blandingen i flasker. Hun deltok også i januar, og «måtte selvsagt stille opp med å hjelpe våre unge i dag også».

Ved siden av sitter Sahar Abul Nagga (35), og har med seg sine to jenter. Hun jobber som selger i en butikk, men i dag er hun med på å lage flasker med egenprodusert medisin mot tåregass.

– Jeg er her fordi alle må stille opp om landet skal dyttes fremover. Vi kan i hvert fall ikke tillate at våre unge drepes igjen, selv etter januarrevolusjonen. Vi må fullføre de vi startet på i januar, sier hun.

Tirsdag 22. november – onsdag 23. november
Etter gatekampene tirsdag formiddag, er det kalt inn til demonstrasjon mot militærrådet på Tahrirplassen. Den politiske eliten og partiene i landet har unnlatt å ta standpunkt til demonstrasjonen, men tar avstand fra volden. Det muslimske brorskap uttaler offentlig at de ikke deltar i demonstrasjonen, og at de ser det kommende valget som et første skritt mot overføring av makten fra hæren til sivile.

Tahrirplassen er likevel fullstappet. En person blir drept i nærheten. Gravfølget sirkler umiddelbart rundt Tahrirplassen før det forsvinner ut for å gravlegge den unge mannen. Ifølge islamsk skikk, skal den døde gravlegges så fort som mulig etter døden.

Og for hver gang noen blir drept eller skadet roper massen enda høyere: «Folket vil felle feltmarskalken!». Kontrasten til januarrevolusjonen er stor. Da hæren viste seg på gata fredag 28. januar, ble de hyllet med «hæren og folket en hånd». 19. november var ropene et ganske annet på Tahrirplassen: «Politiet og hæren har skitne hender!».

Iman Sabet Iman (33) arbeidet i Boshoi Stål og tjente bra. Da demonstrasjonene startet den 25. januar deltok ham.

– Jeg ønsket at vi skulle få verdigheten vår tilbake, få sikkerheten vår tilbake. Jeg var lei av å ikke bli behandlet som menneske, sier han.
Han forteller at han etter å ha jobbet i to år i Saudi Arabia klarte å spare penger til å kjøpe en liten leilighet i fattigstrøket Dar al-Salam. Men nå vet han ikke hvor lenge han kan beholde leiligheten.

– Jeg deltok i januar fordi jeg ville at mine barn skulle få et bedre liv enn mitt. For det ble jeg sparket fra jobben. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne nyte godt av revolusjonen. Siden har jeg vært uten arbeid, sier han. Og begynner å gråte.

Til tross for at de fleste partiene og islamistiske bevegelser ikke deltar i demonstrasjonen denne tirsdagen, i hvert fall offisielt, deltar svært mange unge fra samtlige partier, på trass av at deres ledere er tilbakeholdne. Det gjelder ikke minst folk fra Brorskapens ungdomsfløy. Ibrahim Mahmoud (38) fremhever denne trenden som noe helt sentralt på Tahrirplassen nå i november.

– Folk må skjønne at unge egyptere har mistet troen på partier, også unge innen de enkelte partiene. De er lei av at politikere ser på landet som en kake som fortest mulig skal fordeles. Tahrirplassen er ikke bare en revolusjon mot regimet, men en revolusjon innad i de enkelte partiene og bevegelsene. Det gir meg håp, sier han.

Også i våpenbruken har det skjedd en utvikling. Gassen som ble brukt lørdag, er byttet ut med enda en. Leger fortviler over at mottiltak nå ikke virker.

– Det har også skjedd endring i type gass brukt mot demonstrantene siden lørdag. Vi mottar stadig flere som kommer med kramper og der kvelningen er så stor at vi ikke klarer å redde dem. Andre får hjerteinfarkt kort etter, sier farmasøyten Abdel Moneim Mansour (30).

Utover dagen og kvelden fortsatte hundretusener å strømme til plassen. Utpå ettermiddagen holder feltmarskalk Husseing Tantawy sin tale til folket. Han hevder hæren ikke har noen intensjoner om å beholde makten. Han avsatte Sharaf-regjeringen, og lovet bot og bedring. Tahrirplassen er ikke overbevist, og hundretusener blir igjen på plassen etter talen. Kort tid etter, strømmer meldinger om at en merkelig gass er sluppet over plassen, og at folk helt uten forvarsel besvimer og blir dårlig. Noen får kramper, andre som har dårlig helse fikk hjertestans.

– Tirsdag kveld etter talen ble en ukjent gass spredt. Et stort antall mennesker ble dårlige, og er det enda. Dette er kjemisk krigføring, sier Islam Lotfy.

Han er en av utbryterne fra det muslimske brorskap som nå har gått ut og dannet sitt eget parti, al-Tayar al-Masry. De protesterer mot at brorskapet ikke har stilt seg helt og holdent på revolusjonens side, og har derfor brutt med organisasjonen.

– Tantawys tale var en kopi av Hosni Mubaraks første tale til folket i februar i år. Vi vet at innenriksministeren har vært ute av bildet de to siste dagene. Militærpoliti har styrt angrepene mot demonstrantene, fortsetter Islam Lotfy. Han forteller at han og alle de millionene som deltok i januar, gjorde dette under slagordet «brød, frihet og verdighet».

– Egypterne har ikke fått noen av delene, aller minst verdigheten. Vi er her i dag fordi vi kjemper for at egyptere skal behandles med den verdighet de fortjener som borgere, sier Lotfy.

Fredag 25. november
En uke etter den første store demonstrasjonen 18. november, mobiliseres det på ny til enda en demonstrasjon på Tahrirplassen, under parolen «den siste sjansen». Det er bare tre dager til egypterne etter planen skal gå til valg på ny grunnlovsforsamling. Stemningen er spent. Hundretusener strømmer allikevel til.

For første gang siden januar, er det også mobilisert til en motdemonstrasjon. den finner sted i bydelen Abbasia. Fredag formiddag har rundt 20 000 demonstranter samlet seg på plassen, til støtte for militærrådet.

– Vi er her fordi vi vet at Egypt utsettes for en amerikansk plan for innføring av et totalt kaos, det de selv kaller «kreativt kaos». Det ser ut til at hele staten skal bryte sammen. Det eneste vi har igjen som fungerer enda, er hæren. De støttet revolusjonen, og beskyttet den. Hvorfor all uro nå, som vi skal ha valget, spør Mohamed Said, professor ved jordbruksfakultetet ved Universitetet i Aleksandria.

Han deltok med sine studenter i demonstrasjonene i januar. Men nå ønsker han altså å støtte det bestående. Ifølge ham er det demonstrantene på Tahrirplassen som nå jobber mot revolusjonen.
– Dette er ikke tiden for splittelse. Vi må stå samlet, og gi SCAF muligheten til å føre oss fram til en sivil stat. De har gjort det de lovet og valget starter på mandag. Valget er vårt håp, sier Azza Mohamed Atris (50), og får støtte fra andre demonstranter rundt oss.

I munnen på hverandre roper kvinnene at SCAF «på grunn av demonstrasjoner og konstant uro ikke fått den arbeidsro de trenger», mens andre roper «se hva som har skjedd i Libya, Syria, Irak, Jemen - det er noe der som henger sammen».

Demonstrantene er imidlertid klare på at de støtter «25. januarrevolusjonen».

På Tahrirplassen derimot har titusener av demonstranter samlet seg for å tviholde på kravet om at SCAF skal overføre makten til sivile myndigheter. Ahmed Abdel Garhi (40) er på plassen med sin kone Sahar Mahran (36) og deres fire barn. Han sier at de deltar fordi de føler at revolusjonen er kuppet.

– Ingenting er endret. Tvert imot. Og vi sier ikke at SCAF skal reise fra hele landet. De er en del av den egyptiske staten. Vi ber om at de overlater den politiske makten i landet, fordi de har mislyktes i å styre landet. Men de må fortsette å ha ansvaret for sikkerhetssituasjonen sammen med politivesenet, istedenfor å skyte ned demonstranter.

Mandag 28. november – valgdag
Dette er valgdagen for det første parlamentariske valget etter januarrevolusjonen og Hosni Mubaraks avgang. Valget starter i ni fylker. Millioner av egyptere står i kø i flere timer. Det er ingen tilgang til bråk, slik mange fryktet.

Gatelangs i Kairo kan du høre folk spøke med at politiet har kontroll på sine pøbler, og holder dem unna valget. Det er kjent at politiet har benyttet seg av pøbler og kriminelle i mange år, ikke minst under valgene under Mubarak, men også når det var demonstrasjoner eller uro. Foran et valglokale i den fattige bydelen Ain Shams, står titusener tidlig mandag morgen i kø foran valglokalene. Ved Zahraaskolen er velgerne sinte. Klokken er halv elleve og valglokalet har enda ikke åpnet. Sayeda Bastawy er førtisju år gammel, men et hardt liv har satt sine spor på kvinnen som ser mye eldre ut.

– Jeg står her og venter om jeg så skal vente hele dagen. Jeg drømmer om et bedre liv. Jeg er sliten, livet er hardt for mange av oss. Jeg håper at dette valget vil gi oss et bedre liv. Vi har rett til å leve som mennesker, sier hun, mens øynene fylles av tårer.

Hun er en ganske typisk egypter. Den offisielle, økonomiske veksten de siste årene under Hosni Mubarak var på sju prosent.  Mange hevder imidlertid at denne veksten ikke var reell, og at en større del av den skyldes salg av offentlige bedrifter, salg som ofte var forbundet med korrupsjon, og der bedrifter ble solgt for en brøkdel av deres markedsverdi mot at diverse personer fikk riktige provisjoner. Samtidig økte andelen som lever på eller under fattigdomsgrensen til over 40 prosent. Egypt har aldri hatt så mange fattige mennesker.
Et godt stykke unna, i en bydel for bedre stilte, strekker køene seg også så langt øyet kan se.

– Vi håper at valget vil gi oss ro og orden igjen. Men det er klart at mange frykter fusk, når valget nå strekker seg over to dager. Hvem skal passe på urnene over natta, spør Nancy William (52).

Nanis Kamel (34) bærer det heldekkende plagget med ansiktslør som kalles niqab. Hun utrykker sorg over de drepte på Tahrirplassen, og stiller seg uforstående til hvorfor hæren, som styrer landet, tillot at blodbadet fortsatte til over 40 mennesker var drept.

– Jeg vet at dette valget langt fra er perfekt, men vi krabber oss frem på veien mot demokrati. Folk lar seg ikke lenger lure, sier hun. Kjøp av stemmer har vært vanlig under tidligere valg.

– På vei til valglokalet så jeg en mann som snakket med to fattige arbeidere og tilbød dem 200 kroner for stemmen. Begge takket bestemt nei. Jeg har stor tro på fremtiden, sier hun.