Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Mariano: Perfekt. Vi tar det skritt for skritt. I morgen selger du firmaet. Og disse pengene, hvilken del av det går til oss, og hva går vekk?

Forretningsmann: Vi antar at vi skal betale skatt av 400 000 dollar av kontraktsbeløpet. Og hvor blir det av den delen som «går vekk»?

Mariano: Det sender vi til utlandet.
Forretningsmann: Så ingen her aner at jeg har 400 000 i utlandet.

Mariano: Nei. Vi sender det til USA.

Forretningsmann: Men vil ikke sentralbanken vite at jeg har en konto på 400 000?

Mariano: Om de spør meg om denne mannen har en konto i Miami eller New York, vil jeg svare at de skal snakke med den og den i banken i Miami eller en annen i banken i New York. Jeg har ingen dokumentasjon her.

Forretningsmann: Mariano, må vi skatte av de pengene som jeg sender til utlandet?

Mariano: Nei, ingenting. Vi tar pengene og setter det i en konto som kalles IPB, «International Personal Banking», som er for utlendinger som ikke bor her fast. Siden du er utenlandsk og ikke bor her fast og har penger i den kontoen, skatter de deg ikke. Hvorfor? Fordi du i teorien betaler skatt her. Det er opp til deg, hvorvidt du vil oppgi beløpet eller ikke. I dette tilfellet oppgir du det ikke, og du betaler ikke skatt.

Forretningsmann: Og de i USA, de stiller ingen spørsmål?

Mariano: Nei. De krever ikke skatt i USA, fordi du i teorien betaler her. Så ikke tenk på det. Du vil ikke få problemer med skatten.

Så skisserte Herr Mariano opp kontoene forretningsmannen kunne få i USA, inkludert en brukskonto fra Citibank og en meglerkonto fra Citicorp Financial Services Corporation.
Forretningsmann: Er ikke alt dette farlig?
Mariano: Nei. 85 prosent av klientene mine gjør dette. 85 prosent av klientene til privatbanken har en offshore-portefølje. De sender alle pengene ut av landet. Hvorfor? Fordi de er lei av å betale skatt.

Systemet
Offshore er betegnelsen på over 70 virkeområder, steder som Sveits, Luxembourg, Isle of Man, Liechtenstein og Monaco som setter opp hemmelige bankkontoer og stråselskaper. Det muliggjør skattesnyteri og lar diktatorer, korrupte embetsmenn, våpen- og menneskehandlere, narkotikaselgere og andre kriminelle, samt skattesvindlere, skjule og flytte pengene. Kemnere og andre myndighetshåndhevere blir hindret i å granske skatteunndragelse og annen kriminell aktivitet. Noen steder er det straffbart å gi dem informasjon. Såkalte truster blir etablert for å flytte penger til andre steder så snart spørsmålene kommer.

Du har hørt om skatteparadiser som Sveits, Luxembourg, Liechtenstein og Monaco, hvor bankene holder navnet på kontoinnehaverne hemmelig for både skatteinnkrevere og andre myndigheter. I dette tilfelle var Miami og New York offshore for Argentina, hvor banken faktisk unndro opplysninger, om enn ikke i navnet. Transittkontoen er også kjent som en korrespondentkonto, en konto en bank har i en annen bank. Dit kommer penger i bunter uten å oppgi navnet på de individuelle avsenderne.

Den ovenfor nevnte forretningsmannens 400 000 dollar er bare en brøkdel av de milliardene som argentinske skattesnytere har skjult i utlandet ved hjelp av internasjonale banker. I 2001 misligholdt Argentina statsgjelden sin. Kritikere sa at landets manglende evne til å styre økonomien, hjelpe de arbeidsløse og å betale landets gjeld skyldtes massiv skatteunndragelse. Den argentinske dommeren Mariano Bergés, som gransket rollen bankene spilte, anslår at beløpet som hadde blitt flyttet til utlandet var 100 milliarder dollar.
Hvordan gjorde de det?

Eduardo Eurkikan solgte et kabel-tv-selskap for 700 millioner dollar og sendte pengene til en sveitsisk stiftelse. Han betalte ikke skatt på fortjenesten. Senere ble han saksøkt av argentinske myndigheter, men en korrupt dommer bestemte at det ikke forelå noe straffbart forhold. Kjennelsen lød på at han ikke trengte å betale skatt så lenge pengene ble i stiftelsen. Med fortjenesten kjøpte Eurkikan Aeropuerto 2000, som eier mesteparten av flyplassene i Argentina.

Julio Werthein, tidligere president for børsen i Buenos Aires, ble bedt om å betale skatt av noen millioner dollar. Han sa han slapp å betale fordi pengene ble plassert i et skatteparadis under et firmanavn.

Den forhenværende presidenten Carlos Saúl Menem fortalte en gang at han ikke betalte skatt på huset sitt fordi det tilhørte et firma i et skatteparadis. Han sa: «Jeg eier ingenting, et firma låner det til meg.»

Og globale konsern brukte favorittmetoden for skatteunndragelser: Såkalt internfakturering mellom konsernselskaper i forskjellige land. Sentralbanken sier at mellom 2001 og 2005 sendte de ti viktigste firmaene i Argentina, altså de firmaene med største inntekt, 9,6 milliarder dollar ut av landet. Samtidig oppga disse ti firmaene en samlet fortjeneste på 2 milliarder dollar. Skattene var basert på disse to milliardene, og 7,6 milliarder dollar som ble internfakturert ut av landet og dermed overført til utenlandske morselskap, ble det ikke redegjort for.

Vitnemål
Alicia Lopez er leder for Financial Information Unit, det statlige byrået som følger pengesporet i straffesaker:
- Statistikken viser hvor mye av Argentinas penger er i utlandet. En del av dette rapporteres ikke til skattemyndighetene. Mange finansbedrifter jobber offshore. Favorittene er Uruguay, Panama, Grand Cayman, Bahamas og Jomfruøyene. I det siste har også Cook Islands og Isle of Man kommet med.

Den tidligere kongressrepresentanten Elisa Carrió uttaler: «Bankierer i Uruguay setter opp stråselskaper. Med disse kan jeg kjøpe et hus, en bil og åpne en bankkonto. Det skjer også i Panama.» Hun legger til: «Problemet er at de fleste av bankene i Argentina har offshore-banker. Om jeg går til en bank i Buenos Aires med en million dollar, sier de: «Gå til det andre kontoret. Der kan de finne en måte å få det ut av landet på.»

Hun sier videre: «Halvparten av den argentinske økonomien er svart. Tenk, hvordan kan staten kontrollere en økonomi der det ikke er noe bilag for kjøp og salg? Mange argentinere som tjener en million dollar, setter dem ikke i banken. De putter det i en koffert. To timer senere er de i Montevideo og setter dem inn der uten å betale skatt. Bankene i Uruguay, et så lite land, har så store innskudd.»

Hun forklarer hvordan pengene kommer tilbake. «De bruker gjensidige valutalån når en argentiner har penger i USA eller Sveits og vil ta dem inn i landet. Banken setter opp et fiktivt lån. Han rapporterer til skattemyndighetene at pengene er et lån. Det er en toveis manøver.»

Citibank spilte en rolle
Det aktuelle året publiserte granskningskomiteen i senatet i USA en rapport som viste at noen av de millionene av dollar som Argentina ble svindlet for, ble hvitvasket av to banker på Cayman Islands og Bahamas. I ti år hadde de hatt tilsvarende bankkontoer i Citibank. En av Citibanks kunder var Federal Bank, en stråbank basert i Bahamas. Den hemmelige eieren var Raul Moneta, som også var i partnerskap med Citibank gjennom det argentinske holdingselskapet Citicorp Equity Investments. Moneta hadde forbindelser til president Carlos Menem, som styrte Argentina på 1990-tallet. Etter en forespørsel fra argentinske myndigheter, som undersøkte ulovlige våpensalg foretatt av Menem da han var president, ga en sveitsisk dommer en liste over 200 argentinere med kontoer i sveitsiske banker. Granskerne mente det bare var toppen av isfjellet. Som partner måtte Citibank ha visst at millionene som gikk gjennom partnerkontoene hadde ulovlig opphav - eller så må de ha vært forbløffende uvitende.

Ricardo Nissen, som var justisråd i Buenos Aires for noen år siden, var oppsatt på å bekjempe offshore-firmaer som snøt landet for skatt. Han merket at mange av firmaene som ble privatisert i Menem-perioden på 1990-tallet flyttet ut av landet. Nissen undret seg: «Er det ikke merkelig at et firma på Barbados eller Cayman eier en møbelforretning, en restaurant eller en aviskiosk? I de dyre områdene i Buenos Aires eier ikke folk sin egen eiendom, den er eid offshore.» Og de betalte ikke skatt. I 2005 forbød Nissen stråfirmaer i utlandet uten reell virksomhet i registreringslandet å drive forretninger i Buenos Aires. Det var første gang en slik forordning hadde blitt iverksatt noe sted i verden.

Granskningskommisjonen for kapitalflukt sa i 2002 at de argentinske midlene i utlandet hadde nådd 127 milliarder, et tall som tilsvarte hele utenlandsgjelden. I rapporten Global Wealth for 2003 anslo Boston Consulting Group at kontantbeholdninger og sikkerhet hos enkeltpersoner med høy formue og inntekt i Latin-Amerika var 1.3 billioner dollar. 700 milliarder dollar, over halvparten, var plassert offshore.

Tilbake til Buenos Aires
Vi beveger oss tilbake til diskusjonen mellom Herr Mariano og forretningsmannen, som snakker om detaljene rundt pengene og hvordan de skal flyttes ut av landet:
Mariano: Det er best at transaksjonen ikke skjer i ditt navn. Vi kan arrangere overførselen til en transittkonto. Citibank Argentina har en transittkonto i Citibank New York. Når overførselen er kreditert, flytter vi pengene til kontoen din. På den måten unngår vi at pengene går rett til en konto i ditt navn.

Samtalen ble sendt på søndagsprogrammet «Día D» på America TV i Buenos Aires i 2002. «Forretningsmannen» var en skuespiller som i skjul hadde filmet møtet for journalisten Maximiliano Montenegro. Ikke lenge etter at programmet var sendt, la Citibank Argentina ned sine privatbanktjenester, flyttet alle kundene til Chile og Uruguay, sparket Mariano og flyttet sjefen hans til Puerto Rico. Ifølge Maximiliano Montenegro betalte Citibank Mariano for å holde tett.
Verdens største

Citigroup er verdens største konglomerat av finanstjenester. Det har virke i 100 land og har en billion dollar i aktiva. I 2005 hadde det 120 milliarder dollar i utbytte og oppga nesten 24 milliarder i nettoinntekt. Tenk deg at samtalen mellom Citibank-mannen og «forretningsmannen» gjentas i tusener av banklokaler verden rundt.

Citibank liker offshorevirksomhet. Da Robert Rubin var finansminister i USA under president Bill Clinton, ville han "liberalisere" kapitalstrømmer, inkludert å promotere fri flyt av ulovlige eller ubeskattede penger til finanskontoer. Mye av de kontantene endte opp i banker og investeringsfirmaer i USA. De «hete pengene» nørte opp under aksjehandelen. Da han forlot finansdepartementet, ble Rubin, som hadde vært både vise-administrerende direktør og nestleder i styret til investeringsselskapet Goldman Sachs, leder av arbeidsutvalget i Citigroup. I 2001 ledet Rubin an i de amerikanske storbankenes kamp, mot nye lover mot hvitvasking som den amerikanske kongressen ønsket å vedta. Lovene truet måten bankene flyttet penger på for sine rikeste klienter.

Citibank sa klart fra at de ikke ønsket en lovgivning som ville forby dem å handle med «stråbanker», som ikke eksisterer fysisk og som befinner seg «virtuelt» i offshore-områder for å unngå skatt, offentlige reguleringer og som skjuler og hvitvasker pengene til klientene. «Citibank er den eneste store banken i USA som innrømmer å ha stråbanker som klienter, og de vil ikke gi dem opp,» sa en ansatt i Kongressen, og la til: «Citibank er den banken som jobber mest aktivt for å uskadeliggjøre forbudet mot stråbanker, og bankforeningen i USA følger etter. Citibank tapte det slaget. Men de har ikke tapt krigen.

En varsler
Faktisk kan Citibank selv snyte styresmaktene for skatt på profitt de får av å ta seg av privatkontoene til sine klienter. For om et land ikke vet at en bankier flytter penger for noen, vet det ikke heller at han ikke har innrapportert kommisjon på handelen.
La oss se på forholdene nærmere Norge - i Spania, som jeg valgte fordi en varsler sendte meg interne dokumenter som antyder at Citibank i Spania unndrar skatt fra myndighetene i Madrid.

CitiGold International Personal Banking (IPB) gjør at de middels velstående i Spania kan ha hundretusenvis av dollar i banker utenfor Spania. De svært rike, med minst en, men mer trolig fem, millioner dollar, blir invitert til å åpne kontorer i Citibank Spanias privatbank, som flytter penger offshore til andre privatbanker innen Citibank eller til investeringsselskaper.

I denne dataalderen er «flyttingen» av penger offshore bare en illusjon. En kontoadministrator med en datamaskin i Madrid, London eller Oslo kan flytte pengene til et sted som tilsynelatende er «offshore». Pengene eksisterer ikke der, de er flyttet til et virtuelt «sted» i bankens digitale kontoer. Slik har den moderne bankvirksomheten blitt. Dermed er det mulig for banken hjemme å unngå å føre kontooversikter slik at det ikke finnes noe skriftlig som myndighetene kan bruke for å tiltale skattesnytere som vår «forretningsmann».

Det gir også bankene her hjemme en mulighet til å ikke innrapportere all provisjonen de får fra offshore-kontoene som inntekt - dermed betaler de ikke skatt av beløpet. Det er vanskelig å slå fast sannheten. Det er ikke noe papirspor som er lett tilgjengelig. Men informasjon i dokumentene jeg fikk av personen på innsiden tilsier at det er på tide å stille noen spørsmål - og granske svarene nøye.

Notatene
Den informasjonen kommer fra notater skrevet I 2001 av José-Miguel Alfayate, som gikk for å være Citibank Spania Private Banks mest framgangsrike medarbeidere. Ifølge en ansatt i personalavdelingen i banken, unnlot banken å betale ut sluttvederlag de tidligere hadde gått med på å betale Alfayate. Alfayate, som ikke enda hadde sluttet i stillingen, ble følgelig sint. Så han skrev flere notater som tilsynelatende bare var ment å skulle gi informasjon til kollegaene, men som også forteller alt han visste om hvordan Citibank kunne bryte loven. Disse notatene skal, etter hva jeg kjenner til, ha fått banken til å betale det lovede beløpet til Alfayate.

Ett notat, adressert til Javier Herreros de Tejada, en av direktørene i privatbanken, skildrer hvordan Citibanks mål var å etablere en strategi «for offshore-forretningene i Jersey og Géneve som bankierene i Spania i mange år har tilegnet seg og styrt.» Med andre ord, de forretningene som Alfayate nevner var offisielt lokalisert offshore, men hadde et vedvarende forhold til bankierer i Spania.

I Alfayate-notatet sto det: «Lenge har veksten i offshore-forretninger i svært stor grad vært avhengig av bankansatte i Spania.» Alfayete skriver at han forstår og er enig i ideen om at banken må «gå til ekstreme skritt for å sikre full ugjennomskinnelighet av disse forretningene. Det er både klientenes og bankens synspunkt.»

Han skriver entusiastisk at offshore-kontoer i fortiden, nåtiden og framtiden gir og vil gi mer fortjeneste enn innenlandske kontoer, siden de har gitt dobbelt så høy profitt. Når han skisserer årsakene til dette, forklarer han at kundene kan kjøpe bankprodukter i skatteparadiser som man av skattemessige årsaker ikke kan tilby innenlands. Han mener at verdien av de investeringene avhenger av at man ikke betaler skatt av dem og ikke innrapporterer dem.

Alfayate anbefaler at «på grunn av viktigheten av høye profitter på disse kontoene, anser jeg at (... ) 50 prosent av profitten på disse kontoene burde inkluderes [for Spania] via MIS.

Valutahandel
MIS står for Management Information System, bankens interne kontostystem. Citibank brukte systemet ulovlig for 30 år siden, da dusinvis av kontorer både i Europa og i utviklingsland som Filippinene, India og Mexico, unndro skatt som skulle vært betalt på profitten av handel med valuta. Profitten ansatte ved Citibank-kontorer tjente inn i land med et relativt høyt (som Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Belgia og Sveits), ble i den offentlig tilgjengelige bokføringen som om handelen hadde blitt bestilt av ansatte på kontoret i Nassau i offshore-landet Bahamas. Problemet var bare at det ikke var noen ansatte Nassau som drev med valutahandel for Citibank i Nassau. Denne snedige operasjonen ble i det interne bankspråket kalt «parkering».

Et andre (og internt) bokføringssystem, Citibanks MIS, dokumenterte imidlertid hvordan alt egentlig hang sammen. En varsler ved Citibanks Pariskontor informerte Securities and Exchange Commission (SEC) i USA om svindelen. SEC gransket saken i over ett år, og det ble også avholdt en kongresshøring i kjølvannet av etterforskningen. Skandalen skapte overskrifter verden over og Citibank måtte betale flere millioner dollar i restskatt til enkelte av de europeiske landene som ble svindlet. Interessant nok dokumenterte ikke SEC noen saker i utviklingsland, så disse landene kunne ikke kreve skatten tilbakebetalt.

Nok en gang?
Alfayates notat reiser en vrien problemstilling. Forsøker Citibank Spania på det samme trikset igjen? Er det mulig at profitten den spanske banken har fått fra offshore-kontoene flyttes til banken via det interne systemet, men uten å bokføres så spanske ligningsmyndigheter kan få tak i opplysningene?

Tilsynelatende for å framheve inntrykket av at «offshore»-pengene ikke har noen sammenheng med dem innenlands, står det i notatet fra Alfayate at han ønsker å unngå kommunikasjon mellom eksisterende klienter og privatbanken i Spania.

Han anbefaler at kontoer blir tildelt slik at kundene kommuniserer med Citibank-ansatte i Sveits eller på Jersey. Han anfører at noen av kundene hans hadde et «fantastisk forhold» til en sveitisk bankier. Med tilfredsstillelse påpeker han at det var «umulig å oppdage noen uvanlig ugjennomsiktighet». Det betyr at om transaksjonene blir holdt hemmelig, vil ingen oppdage skatteunndragelsen.

Alfayate gjør det klart at det internt skal komme fram at det er spanske bankierer, som ham, som skapte profitten. «Når det gjelder å anerkjenne avkastningen er det selvsagt nødvendig å opprettholde det 100 prosent, siden de er kontoer som blir funnet, sikret og overvåket i årevis av den aktuelle bankieren. Å bryte dette konseptet vil skade bankierene alvorlig, siden den nåværende situasjonen ikke er mer enn en blendende anerkjennelse av arbeidet etter at normene og strategiene ble etablert av banken for mange år siden.» For hvor mange år siden? Så langt tilbake som «parkeringen» på 1970-tallet? Tok den «strategien» egentlig aldri slutt?

Ingen kommentar
Når man kjenner bakgrunnen for Alfayates posisjon og disse notatene, ville jeg vite om Citigroup hadde en forklaring på dem. Jeg sendte dokumentene jeg fikk til høytstående ansatte i Citigroup og ba om en kommentar, men de nektet å si noe.

Alfayate nektet også å snakke med meg og henviste meg til firmaets pr-avdeling. Citigroups pr-ansvarlige i Madrid er Gabriela Sabastián de Erice. Hun sa at jeg gjerne måtte sende spørsmålene skriftlig. Men etter at jeg gjorde det, sa hun at å gå med å få spørsmålene ikke betydde at hun ville svare på dem! Istedenfor sendte hun følgende uttalelse: «Vi tilbyr en lang rekke tjenester i over 100 land, og i all forretningsvirksomhet har vi klare retningslinjer og prosedyrer for å hindre ulovlige eller upassende aktiviteter. Kundene våre kommer til oss på grunn av kvaliteten på produktene, servicen og rådgivningen vi tilbyr, samt vår globale tilstedeværelse og hengivenhet for kundene og lokalsamfunnet. Antydninger om at virksomheten vår er basert på upassende aktiviteter er gale og ansvarsløse.»

Er slike hentydninger og spørsmål galt og ansvarsløst? Den eneste måten å bedømme på er granske regnskapet til Citibank Spania og det interne MIS-systemet og se om det korrekt rapporterer profitten som Alfayate antyder kommer av arbeid utført av bankierer i Spania. Jeg har ikke tilgang til det regnskapet. Det har spanske myndigheter. De bør granske dem og rapportere. Andre land kan også se det formålstjenlig å granske sine Citibank-privatbankkontoer og kontoer i andre privatbanker.

Spiller det noen rolle? Ifølge Tax Justice Network viser tall fra internasjonal bankvirksomhet og investeringsstatistikk at de ultra-rike har plassert verdier tilsvarende 11,5 billioner dollar offshore. Inntektene fra dette alene vil være 860 milliarder dollar.

Om ikke noe av dette ble oppgitt, kan de ubetalte skattene beløpe seg til så mye som 255 milliarder dollar i året - langt mer enn de 195 milliarder dollar som er anslått at man trenger for å halvere verdens fattigdom over en tiårsperiode.