Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Med «solidaritetsarbeid» tenker vi vanligvis på direkte støtte til dem som kjemper mot ufrihet, undertrykking, fattigdom og imperialisme. I dag er blant annet Palestinakomiteens virksomhet og støttearbeidet for de jordløses bevegelse i Brasil (MST), urfolk i Amazonas og fagbevegelsen i Zimbabwe, nærliggende eksempler. Miljøorganisasjoner som arbeider for å redusere skadevirkningene av global oppvarming gjør det ut fra solidaritet både med dem som rammes i dag, og med kommende generasjoner. Mange av oss ser også på dette som en felles kamp mot en felles fiende: den formen for global kapitalisme som driver rovdrift både på mennesker og natur. Ved jubileet for Verdensmagasinet X bør vi derfor utvide perspektivet til å undersøke hvilken rolle Norge spiller i det som litt pompøst kalles «verdenssamfunnet», og tenke litt over noen utviklingstrekk i de siste tjue åra.

Verden etter 1991 . Først noen ord om de rammer som både Norge og land i Sør må forstås innenfor, det vil si de endringer som har funnet sted i den globale kapitalismen sida inngangen til 1990-tallet. De som søker etter positive tegn, tenker med rette på at mange hundre millioner av mennesker i India og Kina ikke lenger lever i bunnløs fattigdom. Andelen av verdens befolkning som kan lese- og skrive stiger, mens andelen som dør før fylte fem år synker. Økonomisk er styrkeforholdet mellom land og regioner endret gjennom industrialisering i India og Kina, mens EU-området og USA sliter i kraftig motvind. Men dette skal ikke overdrives: på FNs «utviklingsindeks» som fanger opp både inntekt, helse og utdanning, rangeres Kina som nr. 89 og India som nr. 119 av 175 land. Trass i at Indias bruttonasjonalprodukt per innbygger er fordoblet siden 1991, er tallet på fattige og de som sulter ikke blitt mindre. Halvparten av de ekstremt fattige i verden bor i Sør-Asia, og økende sosiale ulikheter og økologisk press kjennetegner både i India og Kina.

Trass i betydelig økonomisk vekst gjennom tjue år, er det ifølge FN rundt 1, 8 milliarder mennesker som lever i ekstram fattigdom. FAO-tall forteller oss at det i 1990 var omtrent 850 millioner mennesker som sultet eller var kronisk underernærte, mens tallet i dag ligger på rundt 1 milliard. 8 millioner barn dør før de ville ha fylt dem år. En forskningsrapport fra UNICEF viser at inntektsfordelinga i verden fortsatt ser ut som et sjampanjeglass, der de 20 prosent rikeste legger beslag på rundt 75 prosent (avhengig av målemetoder), mens storbanken Credit Suisse nylig publiserte en studie som dokumenterte at de åtte prosent rikeste i verden kontrollerer nær 80 prosent av all formue. Knapt noe land i verden har ifølge den samme undersøkelsen hatt større prosentvis økning enn Norge i det siste tiåret når det gjelder tallet på dollarmillionærer.

Vi kan legge til at på de siste tjue år er det kanskje atmosfæren som er endret aller mest, målt i form av CO2- konsentrasjon og global oppvarming. Siden Rio-toppmøtet om miljø, som blei avholdt da Verdensmagasinet X var ett år, har all verdens fagre ord og protokoller ikke hindret en dramatisk utslippsøkning. Dette har gått hånd i hånd med et stadig mer tilspisset ressurskappløp (olje, mineraler, jord, vann), som bare kan beskrives som en imperialistisk offensiv med stadig farligere rivalisering.

Dracula med førstehjelpsskrin. Et utgangspunkt for å forstå endringene i Norges globale rolle finner vi ikke høystemte erklæringer, men i det faktum at vi bor i en oljestat. De enorme inntektene oljen utgjør, er den viktigste grunnen til at vårt land har blitt en betydelig kapitaleksportør på jakt etter investeringsmuligheter over hele kloden. Det gjelder både voksende storselskaper og Statens Pensjonsfond-Utlandet (oljefondet), som er et mektig instrument for å veve Norge enda tettere inn i det som kalles kasinokapitalismen. Ledende politikere i alle stortingspartier knytter vår framtid til spekulasjon, investeringer i selskaper som trikser bort milliarder i skatteparadiser og en offensiv for å få til fri flyt for aksjer og kapital over landegrensene. Norge taler varmt om å verne regnskog og er bekymret for kullproduksjon i Kina, men er inne i selskaper som raserer regnskog og som driver kulldrift i Kina. Oljefondet har også interesser i selvselskaper og investeringsfond som kjøper opp jord i Afrika både som spekulasjonsobjekt og for å produsere drivstoff til største bilene framfor å dyrke mat til fattigfolk i Sør. Det er også investert milliarder på milliarder i oljeselskaper som lønner lobbyister som driver råkjør mot internasjonale klimaavtaler. Hvis kjærligheten er størst av alt, er kjærligheten til grådige finansspekulanter det aller viktigste.

Det andre hovedtrekket ved «oljeeventyret» er stadig økende C02-utslipp både fra produksjon på norsk sokkel og når olje og gass brennes i andre land. I et globalt miljøperspektiv spiller det mindre rolle om olja kommer fra Lofoten eller fra andre deler av Nordsjøen eller fra Barentshavet. I år settes det norgesrekord med 150 milliarder kroner i investeringer i fossil energi i Norge. Gleden er stor i Finansdepartementet og på Børsen når oljeprisen stiger, mens alle forslag om et solidarisk håndslag som kompenserer norske samarbeidsland i Sør for deres ekstra utgifter av samme grunn alltid blir avvist med fnysende forakt. Det er ugjendrivelig dokumentert at prisen ved global oppvarming i dag betales av fattige småbønder i Afrika som får sitt livsgrunnlag rasert, slik at den viktigste solidaritetshandling er å la mer av olja ligger og satse på alternativ energi i det solrike Afrika. Når Norge påfører andre land så store skader, er en utviklingsminister på afrikaturné å regne som en Dracula med førstehjelpsskrin..

Fra politisk plattform til oljeplattform. I 1991 var Statoil i all hovedsak et selskap som dreiv med utvinning i Nordsjøen, men gjennom alliansen med BP året før meldte selskapet seg på et imperialistisk ressurskappløp. Etter dette er Statoil blitt en viktig operatør og deleier på alle kontinenter, ofte med metoder som er avslørt som korrupte i stater som bryter med alle de menneskerettigheter Norge ellers flagger høyt. Det handler om å få et sugerør inn i andre lands naturressurser, og pumpe ut mest mulig på kortest mulig tid. Utenriksdepartementet har utformet en Afrika-plattform, som i praksis mest er en oljeplattform med blikket rettet mot blant annet Angola, Ghana, Tanzania og Mosambik. På samme måte er den nye satsinga på Latin-Amerika like mye drevet av Statoil i Brasil og i andre land som av interesse for kontinentets venstredreining. Og selv der hvor utvinning gir de verste utslag for klima og lokalmiljø, slik som i tjæresandprosjektet i Canada, er Norge i første rekke. Hvis det i framtida blir en domstol for krigsforbrytelser mot menneskeheten og vårt livsmiljø, vil dagens regjering ligge dårlig an.

Mønsteret er det samme på andre områder. Den store gløden for en kapital- og energi intensiv «grønn revolusjon» i Afrika, drives også fram av kunstgjødselsgiganten Yara sammen med Bill Gates Foundation, der den norske statsminister og utviklingsminister er entusiastiske hjelperyttere. En annen global offensiv skjer i regi av norske fiskeoppdrettsselskaper, med statlige eierandeler og næringsforbindelser til statsråder. Det handler både om markedsandeler, investeringsmuligheter, teknologileveranser og, i stigende grad, om adgang til fiskeressurser til både foredling i utlandet og for import av fór til norske anlegg. Det er den kannibalistiske oppdrettsfisken som har gjort Norge til nettoimportør av fisk målt i tonn.

Tvangsliberalisering i Sør. De grunnleggende endringene i norsk kapitalisme de siste tjue åra påvirker selvsagt også norsk politikk i organisasjoner som WTO og tvillingparet Verdensbanken/Pengefondet (IMF). Ikke minst har rapporter fra Handelskampanjen nylig vist hvordan norske forhandlingsposisjoner i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) utformes ut fra ønsket om liberalisering på felter der norske selskaper har offensive interesser, samtidig som utenriks- og næringsministeren står fram som forsvarer av utviklingsland og opprettholder myten om at dagens forhandlinger er en «utviklingsrunde». Tydeligst i strid med en solidarisk handelspolitikk er det som foregår innenfor energi- og teletjenester, der det er Statoil og Telenor , det vil si den norske staten, som er pådrivere for å redusere utviklingslands handlingsrom til å bygge opp egne næringer slik Norge selv en gang gjorde. (Det er ikke alle sider ved det som kalles «den norske modellen» som egner seg til eksport).

Hadde det ikke vært for en kampanje fra norsk fagbevegelse og en rekke miljø- og solidaritetsorganisasjoner, ville Norge for lengst ha ratifisert en handels- og investeringsavtale med Colombia med de samme liberalistiske kjennetegn. Men det har bare blitt til noen kosmetiske endringer, og framover vil slaget stå om en tilsvarende avtale med India, der hemmelighold og udemokratisk behandling er like påfallende. Mer åpenhet og mer demokrati burde få en mer framskutt plass også i norsk Sør-politikk. Utfordringa til oss andre er derfor å føre en felles kamp sammen med de folkelige kreftene i India som nå står opp mot landets forhandlinger med Efta og EU.

Aller mest kjent for sine liberaliseringskrav og åpning for vestlig kapital er Verdensbanken/IMF, og her var det i Soria Moria- erklæringa i 2005 mange gode formuleringer som vakte begeistring i solidaritetsmiljøer hjemme og ute. Men nå er bildet endret. Mest dramatisk klarte IMF å gjenreise sin totalt diskrediterte nyliberalisme gjennom den rolle organisasjonen blei tildelt av G-20-landa med full norsk tilslutning under finanskrisa. Ironisk nok var dette ei krise som IMF selv hadde vært med å drive fram, på sammen må som deres nedskjæringskrav overfor europeiske land på nytt er med på å føre store deler av verden til kanten av stupet. I IMF har det alltid vært mer solidaritet med banker enn med vanlige folk. I 2008 innebar dette også milliardoverføringer fra Norge og et «kjære Dominique»-brev fra daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV). Problemet var selvsagt ikke en innledende høflighetsfrase, men den påfølgende hyllesten til IMFs kompetanse og breie representasjon (!). Ingen skal si at finansbyråkratene mangler humoristisk sans.

Til tross for at Norge offisielt legger vekt på å følge FN-sporet, har det vært stille om forslagene fra reformvennlige økonomer som Josepth Stiglitz og sterke krefter i Sør om å gi FN en viktigere rolle istedenfor å blåse liv i IMF. På tilsvarende måte har Verdenbanken nå med norsk hjelp klart å skaffe seg en sterk posisjon når det gjelder global klimapolitikk og omstillingsfond, noe som blei kraftig fordømt på den store klimakonferansen i regi av Bolivia da et mangfold av miljø-, utviklings- og solidaritetsorganisasjoner kom sammen i Cochabamba på våren i fjor. Den norske kollisjonskursen med slike bevegelser følger naturlig av at Norge er blant pådriverne for markedsløsninger, som privatisering av atmosfæren, og en politikk som med rette er betegnet som karbonkolonialisme.

Er det personlige politisk? Et annet nærliggende tema når vi tenker på global solidaritet, er selvsagt forbruk av ressurser. Det er mange som ikke liker at vi taler om forbruk, og som oppfatter dette som utidig, individualiserende og «moralistisk». Men, som særlig Framtiden i våre hender minner oss om, så er det nær sammenheng mellom økte inntekter, forbruk og urettferdig fordeling av naturressurser. Hvis det er slik at ressursforbruket i land av Norges type må ned til en tiendedel av dagens nivå dersom det skal være tilstrekkelige ressurser til å dekke de nødvendige behovene for fattigfolk i Sør, ser vi umiddelbart at dette har dramatiske konsekvenser for samfunnsform og politiske valg. Det er heller ikke så lett å se hvor vi skal finne de ekstra planetene som trengs hvis alle hadde like stort forbruk, og hadde et like tungt økologisk fotavtrykk, som en gjennomsnittsnorsking. Da Verdensmagasinet X så dagens lys for tjue år siden, var for eksempel det norske forbruket av klær 8,8 kg per person, mens det i fjor lå på nærmere det dobbelte (15, 2 kg). Vi gikk ikke akkurat nakne og frosne i 1991, det ville vi ha husket som levde den gang.

Når forbruket av klær trekkes spesielt fram, er det fordi produksjon av bomull er ekstremt miljøskadelig, og fordi mesteparten av klærne transporteres halve kloden. Men enda mer dramatisk har økninga vært når det gjelder innkjøp av møbler (opp 220 % sida 1990) og flyreiser (opp 222 %). Et eksempel på det siste, som ikke en gang registreres i Co2-regnskapene, er at norske statsansatte i fjor reiste til sammen omtrent 17 000 ganger rundt jorda med fly. Og selv om inntektsnivået ikke påvirker mengden av mat vi spiser, ser vi at forbruket vris over til for eksempel kjøtt som er særlig ressurs- og miljøbelastende.

Et klassisk spørsmål er hvorvidt vanlige folk i Norge bør avstå fra å kreve høyere lønn, noe som kan føre til at det isteden er kapitaleierne som stikker av med en høyere profitt. Det er utvilsomt et poeng, men det fritar ikke dem som kjemper for høyere lønn for forpliktelsen til å vri forbruk i mindre skadelig retning, eller forpliktelsen til å bruke lønnsøkninga for eksempel til å øke bidragene til Norsk Folkehjelp eller Utviklingsfondet. Og hvor er debatten om å ta ut mer av overskuddet til redusert arbeidstid med full lønnskompensasjon, noe som styrker muligheten til både å delta i politisk virksomhet og solidaritetsarbeid, for ikke å snakke om mer samvær med familie og venner?

Idealist, realist eller imperialist? Selvsagt er bildet mye mer sammensatt enn det som er skissert ovenfor, både på godt og vondt, som det heter. De lyspunktene som også finnes, er det informasjonsrådgivere i selskaper og departementer som tar seg av, i tillegg til den selvros som kommer fra politisk hold. (Det sies at man skal lytte til selvros, den kommer fra hjertet). Med rette vises det til at mange land er mindre solidarisk og mer miljøfiendtlig enn Norge, men konkurransen om å være god på dette feltet har få påmeldte. Mitt poeng er isteden at vi må ha flere tanker i hodet på samme tid, og at en av dem må i økende grad handle om hvordan norsk politikk og Norges plass i den globale kapitalismen kan grunnleggende endres. Det betyr å avkle mytene om det gode Norge med de gode verdiene (likhet, toleranse, nestekjærlighet), løfte fram motsetningene mellom ord og handling og vise hvordan også en regjering som kaller seg rødgrønn i mange viktige saker er på kollisjonskurs både med norske miljø - og solidaritetsorganisasjoner og med de interessene til sosiale bevegelser i Sør. For ikke å si på kollisjonskurs med planetens livsgrunnlag, man bør ha et minstemål av anstendighet i en verden hvor over 20 000 barn dør hver eneste dag.

Solidaritet handler altså ikke bare å gi ei håndsrekning til «de andre», men om maktforhold, globale rammevilkår og endringer i norsk kapitalisme. Mange som er opptatt av etikk, også i global målestokk, har som leveregel et prinsipp som på engelsk er kjent som Do no harm! Det vil si at det vi alltid bør starte med når vi taler om solidaritet, er å spørre om våre handlinger, og norsk offisiell politikk, påfører andre skade. Som jeg kort har vært inne på i denne artikkelen, kan det være et godt startsted når vi skal forstå Norge i et Nord/Sør-perspektiv. Det er heller ingen tvil om at Norge på sentrale politikkområder bidrar mer til å befeste eksisterende maktforhold og videreføre global ulikhet og urettferdighet. Mens Utenriksdepartementets såkalte Refleksprosjekt innbyr til bred debatt om Norge er en realist eller idealist, bør spørsmålet reises om det ikke heller burde hete: er Norge idealist, realist eller imperialist?

Tore Linné Eriksen er historiker og professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hans nyeste bok er Globalhistorie 1750-1900. En sammenvevd og delt verden (Oslo: Cappelen Damm Akademiske, 2010). ToreLinne.Eriksen@lui.hio.no