Det latinamerikanske mediemarkedet domineres av få og store aktører, disse vet også å utnytte sin mediemakt, skriver Eva Sapiezynska. Kanskje trenger vi andre måter å måle pressefrihet på?
På 80- og 90-tallet opplevde Latin Amerika en privatiseringsbølge, også i mediesektoren, som forsterket en trend der stadig færre aktører hadde kontrollen med massemediene. Dette resulterte i en svært uttalt eierkonsentrasjonen som truer forskjellige gruppers tilgang til mediene og deres mulighet til å delta i det demokratiske ordskifte. Siden 2000-tallet er det derfor i flere land lansert lovforslag med tanke på å utbedre situasjonen - blant annet har man utforsket rollen det sivile samfunn kan ha i driftingen av medier, som et komplement til statlige og private aktører.
Det er ingen land som har lykkes helt med å demokratisere tilgangen til massemediene, men det er paradoksalt at nettopp de landene som tar problematikken på alvor og våger å utfordre de private mediegigantenes dominans, ofte kommer dårligst ut på internasjonale målinger av «ytringsfrihet».
Tre familier styrer TV
TV’ens historie i Latin-Amerika begynte på femtitallet, og fra da av (med noen unntak i Sør Amerika) fikk markedet, og ikke staten som i den europeiske modellen, spille en ledende rolle i medienes utvikling. Latinamerikansk TV har siden begynnelsen vært kontrollert av et svært begrenset antall familier. Tre av de fire viktigste aktørene har vært med siden sekstitallet; disse tre gigantene er Televisa eid av den meksikanske Azcárraga-klanen, brasilianske Globo eid av familien Marinho, og den venezuelanske Cisneros-gruppen. Den fjerde store er argentinske Clarin, som har deltatt i medieindustrien siden førtitallet, men som gjorde sitt inntog i TV-bransjen først det siste tiåret.
Globo fikk etablere seg som den største TV-kanalen i Brasil takket være samarbeidet med det militære diktaturet; mens Televisa og det regjerende partiet PRI i Mexico sto hverandre så nær at noen av Televisas styremedlemmer ble kandidater på partiets valglister. Faren til dagens eier av Cisneros-gruppen i Venezuela kjøpte tv-kanalen Venevision for en billig penge, takket være president Rómulo Betancourt som var bekymret for venstredreiningen i stasjonen som frem til da var eid av dens arbeidere.
Samtidig har disse store latinamerikanske mediebedriftene hatt nære bånd til de store private TV-nettverkene i USA: CBS, NBC og ABC. Til å begynne med eksisterte det lovverk som begrenset utenlandsk deltakelse i nasjonale markeder og de nordamerikanske gigantene deltok derfor som «programprodusenter».
Som resultat av en viss politisk radikalisering og press nedenfra, kom det på 70-tallet i noen latinamerikanske land, blant annet Mexico og Venezuela, til spede forsøk på å skape nasjonale medieplaner med sikte på å demokratisere massemedia. Den ubalanserte mediedekningen kom på agendaen og begreper som «offentlige medietjenester», «allmenn tilgang til medier», «retten til informasjon», og «retten til replikk» ble i noen år en del av den regionale debatten.
De påfølgende tiårene brakte imidlertid framgang for den private mediemakten, organisert i Det interamerikanske presseforbundet (SIP). I de to siste tiårene av det tjuende århundre liberaliserte praktisk talt alle de latinamerikanske landene mediemarkedene sine radikalt og det ble åpnet for vertikal og horisontal monopolisering samtidig som utenlandsk kapital fikk fritt spillerom
Bruk av mediemakt
Om de store latinamerikanske mediegruppene på 60-tallet brukte sine politiske forbindelser til å sikre seg sterke posisjoner nasjonalt, utnyttet de på 90-tallet disse posisjonene, sine bånd med utenlandske aktører og akkumulert finansiell makt til å erobre regionen.[1]
Televisa er per i dag det største medieselskapet i den spansktalende verden, og den ligger på andre plass i Latin-Amerika etter Globo, med en tilstedeværelse som strekker seg fra USA til Chile, og helt til Spania. Televisa eier 66 % av alle 465 TV-konsesjoner i Mexico, og samarbeider tett med den største spansktalende TV-kanalen i USA, Univisión, som det også er medeier av. Bedriften kontrollerer i tillegg den nest største kabel-tv-leverandøren i Mexico, Cablevisión. Sammen med TV Azteca, den andre store i landet, når disse to fjernsynsselskapene 90 % av publikum ved beste sendetid nasjonalt.[2] Televisa eier også over 160 radiostasjoner i Mexico.
Globo er, som allerede nevnt, det største mediekonglomeratet i Latin-Amerika og det fjerde største internasjonalt, etter de nordamerikanske NBC, CBS og ABC. Globo er den største såpeopera-produsenten i verden (Televisa er nest-størst) og TV Globo når 65 % av tv-publikum under beste sendetid i Brasil. Konglomeratet eier 5 aviser i Brasil, blant dem den mest innflytelsesrike, O’Globo, 19 tidsskrifter, samt over 100 radiokanaler.
Cisneros-gruppen er eid av den venezuelanske magnaten Gustavo Cisneros, personlig venn av George Bush, arrangør av Miss Venezuela og en av verdens rikeste menn. Cisneros eier nå ikke bare Venevisión som han kjøpte av faren sin, men også kanalen Uapa i Puerto Rico, den regionale kanalen Venevisión Plus, nettverket Venevisíon International som er en av de to største leverandørene av tv-programmer i den spansktalende verden og en del av det nordamerikanske Univisión. I 2005 solgte Gustavo Cisneros kanalen Chilevisión til den nåværende chilenske presidenten, milliardæren Sebastián Piñera (som i fjor solgte den videre til CNNs eier, Time Warner). Cisneros har også investert i en rekke medier i Colombia sammen med den spanske gruppen Prisa som også utgir Spanias største avis El País og eier over tusen radiostasjoner i Latin Amerika.
Clarín-gruppen eier avisen med samme navn og med størst opplag i Argentina (og en stund også i hele den spansktalende verden). I tillegg eier Clarín avisen La Razón, en rekke regionale aviser, samt TV-kanalen Kanal 13, nyhetsbyrået DyN og en rekke radiostasjoner og kabel-TV-kanaler deriblant den mest innflytelsesrike nyhetskanalen, Todo Noticias. Clarín er også leverandør av betalkanaler og den største aksjonæren i Papel Prensa, den eneste papirprodusenten i Argentina. Siden i fjor granskes gruppen for oppkjøpet i Papel Prensa på 70-tallet etter beskyldninger om at eierne ble tvunget til å selge. Militærdiktaturet skal ha velsignet transaksjonen og de nye eierne sørget for at diktaturet ungikk for mye oppmerksomhet i pressen omkring dets menneskerettighetbrudd.
Eierkonsentrasjonen innen den trykte presse er høy i hele Latin-Amerika, men Argentinas naboland Chile er likevel i en særstilling. I Chile eier to mediehus til sammen over 95 % av den trykte pressen. Etter at i papirutgaven av den eneste statlig eide avisen La Nación ble stengt i fjor, kontrollerer disse to aktørene samtlige nasjonale daglige aviser, i tillegg til alle de viktige regionale avisene.
Hvordan måle pressefrihet?
I en situasjon der så få aktører har så sterk kontroll med mediene som i Latin-Amerika, burde det være oppsiktsvekkende at en organisasjon som Reportere uten grenser, hvis årlige rangering av land etter «pressefrihet» tillegges stor vekt (i medier) verden over, benytter en metodologi som ikke tar hensyn til eierskapsstruktur. Spørreskjemaet organisasjonen bruker, fanger opp statlig «innblanding» men inneholder ikke et eneste spørsmål om privat kontroll med mediene. På rangeringen fra 2010 kommer Chile på 2. plass i regionen etter Costa Rica, og er nummer 33 på verdensbasis. Land som i de siste årene lanserte nye lover eller lovforslag mot mediemonopoler kommer mye lengre bak med Argentina på 55. plass, Ecuador på 101. og Venezuela på 134. I tillegg, faller alle tre kraftig ned sammenlignet med året før [3]. Og de faller ikke på tross av, men fordi den private kontrollen med mediene utfordres.
Den nye argentinske medieloven fra 2009 sikrer ikke-kommersielle aktører 33 % av konsesjoner i både radio og TV, og begrenser antall konsesjoner en enkelt eiergruppe kan ha. I Ecuador har den nye medieloven vært diskutert i snart 2 år. Den ligner veldig på den argentinske: forslaget begrenser monopoliseringen, snakker om 3 typer aktører: offentlige, private og ikke-kommersielle og reserverer den tredje delen av spektret til de siste. I tillegg, vil den holde av en viss prosent av TV-tiden til nasjonale og uavhengige produksjoner.
I Venezuela fins det både lovlig og finansiell støtte til ikke-kommersielle medier. Siden 1999 har over 60 lokale ikke-kommersielle TV-stasjoner blitt etablert, samt 250 små radiostasjoner og trykkerier. Men i motsetning til den utbredte forestillingen om at Chávez’ regjering dominerer mediebildet i landet, rår statlige kanaler i Venezuela over bare 6 % av publikum[4].
De 3 nevnte landene eier sammen med Bolivia, Cuba, Nicaragua og Uruguay den multistatlige nyhetskanalen teleSUR lansert for 6 år siden som en slags motvekt til de dominerende nordamerikanske CNN og Univisión. TeleSUR er fri for reklame og har ikke kommersielle mål. Men i mange land er det fortsatt begrenset tilgang til å se den siden enkelte kabel-TV-leverandører nekter å inkludere kanalen i tilbudet sitt. Blant dem finner vi kjente navn: Televisa, TV Azteca og Clarín-gruppen.
«Mediekonsentrasjonsprosessen (...) illustrerer med eksepsjonell klarhet hvordan markedslogikken tatt til det ekstreme er uforenlig med borgernes rettigheter» skriver Ignacio Ramonet. Han får medhold fra blant annet den Interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter (CIDH, på spansk) som i oktober 2000 gav ut sin prinsipperklæring om ytringsfrihet. CIDH er en del av Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) der USA, Canada og alle de latinamerikanske landene er medlemmer. Artikkel 12 i denne erklæringen lyder som følger: «Monopoler og oligopoler i medieeierskapet og mediekontrollen […] konspirerer mot demokratiet ved å begrense mangfoldet som må til for å sikre den fulle utøvelsen av borgernes rett til informasjon». Den bekrefter også definisjon av ytringsfrihet fra OASs menneskerettighetsdeklarasjonen fra 1969 som inneholder både retten til informasjon og til å informere. Men kampen for disse rettighetene er langt fra vunnet i Latin-Amerika.
[1] Mastrini, Guillermo y Becerra, Martín (2007) 50 años de concentración de medios en América Latina, Universidad de Buenos Aires.
[2] Monckeberg, María Olivia (2009) Los magnates de la prensa, Debate, Santiago de Chile.
[3] http://es.rsf.org/press-freedom-index-2010,1034.html
[4] www.cepr.net/index.php/publications/reports/who-dominates-the-media-in-venezuela
Tips en venn