På klubbene i India selges nepalske ungjenter. Kundene er for det meste indiske menn
Hvert år blir rundt 12 000 jenter fra Nepal fraktet til bordeller i India, der 200 000 nepalske jenter allerede arbeider som sexslaver. Fotograf Jonathan Gratzer og frilansjournalist Martin Schibbye har fulgt menneskehandlernes rute.
-
FAKTA
Trafficking og slaver
* Menneskehandel er vanskelig å identifisere, men ILO (International Labour Organization) anslår at om lag 12 000 nepalske jenter blir solgt til bordeller hvert år. Det gjør Nepal til det største opprinnelseslandet i Sør-Asia. UNICEF anslår at rundt 200 000 nepalske jenter i dag arbeider i den indiske sexindustrien. Mange av dem er under 16 år. (Kilde: Asia Foundation).
* Det anslås å være rundt 1,2 millioner slaver i verden. International Labour Organization (ILO) anslår overskuddet av sexhandel til 31,7 milliarder dollar. U.S. State Department anslår det samme til 9,5 milliarder kroner. Anslagene varierer mye fordi ulike instanser har ulike definisjoner.
Lovgivning
* FNs menneskerettighetserklæring og flere internasjonale konvensjoner forbyr slaveri.
* I India finnes det lover mot hallikvirksomhet og bordeller, men det finnes overalt.
* Det ikke et lovbrudd å være prostituert, heller ikke å gå til prostituerte. Bordelleiere kan bøtelegges og bli dømt til inntil tre års fengsel, menneskehandlere til inntil 20 års fengsel.
* Nepal kriminalisert menneskehandel i 1986. Lovverket ble skjerpet i både 1999 og 2007, med strengere straffer, og opp til 20 års fengsel for menneskehandel. Men landets spesialenhet for kriminalitet mot kvinner, som håndterer alt fra vold i hjemmet til menneskehandel, er betydelig underbemannet med kun 30 politiansatte.
Som de fleste fortellinger om sexslaveri, starter også historien om den 14 år gamle Poonam Thapa med en jente og en løgn.
– Du lurte meg til å rømme, og lovet at vi skulle gifte oss, roper hun mot en noe eldre mann som er skjøvet ned på en benk inne hos hjelpeorganisasjonen Maiti Nepal i Kathmandu.
Hennes knallsvarte hår, satt opp i en knute, rister for hver anklage.
– Vet du hvor mange jeg måtte sove med fordi du solgte meg!? Du ødela livet mitt, du har ødelagt alt, roper hun så hele kroppen rister. Hun holder armene sine fastlåst bak på ryggen og vugger stående fram og tilbake på gulvet i sine røde sandaler.
Den noe eldre mannen på benken flirer av hennes raseriutbrudd. Han ble gjenkjent på slump på gaten for to dager siden, og har blitt lurt inn til en vitnekonfrontasjon. Når han innser fellen, prøver han å vri seg unna.
– Jeg har aldri sett denne kvinnen i mitt liv. Jeg har aldri vært i India, påstår han.
Han blir avbrutt av at Poonam Thapa eksploderer:
– Jeg vet hva din far heter, jeg vet at han er blind på det ene øyet, jeg vet hva dine søstre heter, hvor du bor og hvem du er, lyv ikke for meg!
Lederen for hjelpeorganisasjonen Maiti Nepal, Anuradha Koirala, avbryter kranglingen, ringer politiet, og ber Poonam rolig fortelle hele historien fra begynnelse til slutt.
Tvinges til prostitusjon
Forventningene hadde holdt henne våken hele natten. Arbeidskameraten på eplefabrikken lovet den foreldreløse Poonam at hvis de rømte, ville de leve lykkelig sammen i India. Men etter flere dager og netter på ulike busser, ble hun forlatt i et rom fullt av barn yngre enn seg selv. De løy til henne og sa at de arbeidet som syersker. Men hun la merke til at alle snakket om «kunder».
– Hva er en kunde? spurte hun Mala, en av de eldre jentene.
– Kundene er kjøpere av sex, du har blitt solgt. Dette er et bordell i Mumbai, svarer Mala.
Den første natten ble Poonam sminket opp. Hun var kledd i kort miniskjørt og en hvit topp. Noen menn tvang henne til å drikke alkohol. Men hun vegret å la noen ta på henne. Hun ropte, skrek, sparket og bet en som forsøkte, men ingenting hjalp. Hun ble fastholdt og holdt kvelertak på til hun ga seg. De følgende ti månedene var inndelt i turnusskift. Om hun nektet å ha sex, ble hun pisket med elektriske kabler og brent med sigaretter.
Etter tre måneder, hadde bordelleierens investering svart seg, inkludert fradrag for mat, bestikkelser, vakter og brennevin. Men pengene har Poonam aldri sett et glimt av. Selv etter at hennes fiktive gjeld var nedbetalt, ble hun mot sin vilje tvunget til å bli.
Plutselig blir ordene som store blemmer i munnen. Hennes historie slutter ikke her, men hun orker ikke fortelle mer.
Lignende historier har blitt publisert i årevis. Jentene som har blitt reddet ut av tvangsprostitusjonen har vært ansiktløse ofre i nyhetsrapporteringen. Det er godt kjent. Vi tror vi vet hva som forårsaker det. Vi tror vi vet hvordan det skal bekjempes. Men menneskehandelen og tvangsprostitusjonen fortsetter å vokse.
– Bare et spørsmål, hvor i Nepal kommer du fra?
– Sindhupalchok, svarer Poonam.
Populære sexslaver
Det tar fem timer å gå 500 år tilbake i tid, fra Nepals hovedstad Kathmandu til landsbyen Sindhupalchok. Her er gjennomsnittlig inntekt under tre kroner dagen. På 50-tallet var det bare to prosent av innbyggerne som ikke var analfabeter. Ikke mye har hendt siden. To tredjedeler av kvinnene kan fortsatt ikke skrive sitt eget navn.
Nepal har 30 millioner innbyggere, og ble republikk i fjor etter 240 år med monarki. En tredjedel av befolkningen lever i ekstrem fattigdom. 80 prosent av befolkningen arbeider i landbruket. Nepal var i over 10 år herjet av blodig borgerkrig mellom hær og maoistiske opprørere. Konflikten sendte flere hundre tusen mennesker på flukt i eget land og til naboland.
De føydale delene av det mytiske Shangri-La-landet, er godt jaktterreng for menneskehandlere, fordi drømmen om et annet liv er sterk. Som kvinne i Sindhupalchok er du først din fars ansvar og eiendom, deretter din mann og, til slutt, din sønn.
Tilbake i landsbyene henger det i hus etter hus små, forslitte fotografier av tapte døtre, fra svart-hvitt passfoto til fargetrykk på løvtynt papir. I over 60 år har jenter fra den etniske gruppen Tamang blitt tatt. Først til det nepalske, kongelige hoff, så til indiske bordeller. Deres mongolske utseende gjør dem spesielt attraktive – og sårbare.
I Sindhupalchok arbeider organisasjonen Maiti Nepal med forebygging. Grupper av kvinner som selv har vært ofre for menneskehandel, går rundt og informerer om farene med menneskehandlere, hvordan de lokker og lurer.
– Ettersom mange er analfabeter, jobber vi med sang, dans og teater. I mange landsbyer er det etablert lokale kvinnekomiteer og egne hjem der kvinner i risikosonen kan søke beskyttelse, få mat, husly og arbeidstrening, sier Sikh Thapa.
Å finne repatrierte kvinnelige ofre er vanskelig. De fleste som en gang forlot Sindhupalchok med løfte om arbeid, kommer ikke tilbake. Skammen over å ha blitt tvunget til sex før ekteskapet betyr at mange jenter ikke vil krysse terskelen, eller får spise med familien når de kommer tilbake.
Strategien for å få jentene tilbake på føttene, er å gjøre dem selvhjulpne gjennom yrkesopplæring og mikrokredittlån.
– Hvis de kan komme tilbake til landsbyene sine som småskala entreprenører, fjernes noe av stigmaet, forteller en av de frivillige hjelperne.
Om de ikke lykkes med å forsørge seg selv, er veien kort tilbake til den verden de kjenner best, bordellene.
Utenfor et lite hus med står en bestemor som har klandret seg selv i tiår etter å ha mistet sitt barnebarn.
– Først trodde jeg hun hadde forelsket seg i en gutt og rømt hjemmefra, men etter noen dager skjønte jeg at hun hadde blitt lurt, sier Parvati med en stemme preget av tuberkulose, og med et krampaktig grep om de to gjenværende passbildene. De to andre kopiene har hun sendt til Maiti Nepals juridiske avdeling. Og i fjor hendte det utenkelige.
– Maiti Nepal lokale kontor i landsbyen tok kontakt med meg og fortalte hun var i sikkerhet på rehabiliteringssenteret i Kathmandu. Snart er hun på vei tilbake, sier Parvati som vil trosse den sosiale tabu og motta henne med åpne armer.
På spørsmål om hun vet hvor hennes barnebarn har vært, peker Parvati sørover, mot den indiske grensen.
Overvåker grensetrafikken
Like etter klokken seks om morgenen er det fortsatt kjølig i luften. Plutselig brytes stillheten av lyden fra en motor og en høy røst.
– Stans, stopp!
Den 20-år gammel jenta roper av full hals mot bussen. Sjåføren er nødt til å bremse opp for Maili som har stilt seg opp midt i veien like ved grenseposten mellom Nepal og India.
– Vi ser lett om noen lyver. Vi har selv vært i akkurat samme situasjon som de vi forhører oss med, sier Maili.
Hun går sakte ned midtgangen i bussen, ser passasjerene i øynene og spør de unge jentene: Hvor er du fra? Hvor er du? Hvor godt kjenner du dem du reiser med?
Kledd i blått opptrer en gruppe kvinner som vår tids abolisjonister, slavemotstandere. Hver morgen står de tidlig opp med ett mål for øyet: å avskaffe slavehandelen gjennom å redde en jente av gangen.
For noen år siden innså den nepalske hjelpeorganisasjonen Maiti Nepal at det ikke var tilstrekkelig å redde sexslavene gjennom brannslokkingsutrykninger mot bordellene i India. Tidligere slaver ble rekruttert og har vært med å trappe opp kampen ved å stille seg i frontlinjen. Bokstavelig talt.
– Vi er menneskehandlernes største fiende. Det er en krig. Hver jente vi redder, er et reddet liv, sier Maili.
Ved hver grenseovergang langs den 1850 km lange og porøse grensen mellom Nepals fattige innland og det indiske slettelandet passerer, står de blåkledde unge jentene på vakt døgnet rundt. Hver bil, sykkeltaxi og buss langs de støvete slaverutene blir kontrollert. I fjor ble 1618 jenter reddet ut av transporten, og fikk sin barndom tilbake. Anslagsvis 12 000 kom gjennom. Oddsen er på slavehandlernes side.
Bordellområdene
– Sir! You want a fresh girl that no one has tasted?
– Sir, would you like one with hair or no hair?
Rundt de arbeidskrevende industrisonene i den indiske 14-millionbyen Mumbais forsteder, har de nye bordellene vokst fram. Hit transporteres de fleste jentene. Tilbudet er omfattende. Den barfotede gutten slutter å lese fra «menyen» og spør rett ut:
– Sir, what do you like? Young girl we have.
Her synes ingen vestlige turister. Kjøpere i det lokale bordellområdet er arbeidsinnvandrere fra andre deler av India og Nepal.
Prisen for et samleie har gått opp etter at britene etablerte det Kamathipura som et rekreasjonsområde for imperiets soldater. Men du kan fortsatt få en tolv år gammel jente for under hundrelappen. For ytterligere noen få dollar kan du slippe kondom.
– Vi kan ikke bare storme inn med våpen i hånd og redde sexslavene. Frihet fra slaveri er ikke noe man oppnår på en ettermiddag. Vi må gi kvinner svar på spørsmålene: Hvordan skal jeg forsørge min familie? Hvem beskytter meg om bordelleieren vil ta hevn på meg? Redningsaksjonene risikerer ellers og bare å bli en svingdør tilbake til slaveriet, sier Jaladhija.
Hun vet hva hun snakker om. Uten hjelp fra en utenlandsk hjelpeorganisasjon åpnet hun nylig en nattåpen barnehage i bordellområdet, for å avhjelpe skiftarbeidende prostituerte. Før barnehagen åpnet var det gjerne slik at barna måtte sove under sengen mens mødrene tok imot horekunder.
– Jeg har gitt håpet for mange av mødrene, men vi må få dem til å forstå at de kan gi barna en sjanse til å bli noe annet enn prostituerte eller halliker, sier Jaladhija.
Lyden av leende barn som vokser i takt med at skumringen legger seg. Rundt førti slitne med lykkelige små solstråler slippes inn. Et av barna holder hardt på mammas skjørtekant. Mor løsner barnefingrene en etter en. Så bærer det av gårde til jobb. En rusten vifte spinner i taket. Prisen for en sexslave er så lav, at også vanlig lavlønnede dagarbeidere og rickshawsjåfører er på plass blant kundene. De er ikke her for å flørte, ha det gøy, eller sjekke opp jenter. De er her for å kjøpe sex.
– De ser så uskyldige og rene ut. Jentene fra fjellandsbyene er mye freshere enn de indiske jentene, svarer en gjestearbeider om hvorfor han ønsker å kjøpe sex av nepalske jenter.
Lett avkledd og med bena krysset, vipper en av jentene av seg sandalene før hun leder kjøperen ned korridoren.
Store gevinster
Situasjonen er pandemisk. Sexslaveriet er ekspanderende og i dag den raskest voksende form for organisert kriminalitet i verden. Den lille forskningen som finnes, viser at gevinstene er høye og risikoen liten. Hjelpeorganisasjoner som Maiti Nepal står opp mot krefter som er sterkere enn seksualiteten.
Verdens 1,2 millioner sexslaver utgjør anslagsvis bare fire prosent av det totale antall slaver på jorden, men står for 40 prosent av slaveriets inntekter. Det sier forfatteren Siddharth Kara, en amerikansk økonom med indisk bakgrunn, som avbrøt sin karriere som finansmann for på heltid å befatte seg med dokumentasjon av menneskehandel.
I mange år brukte han føttene og lommekalkulator mer enn Google. I boken «Sex Trafficking: Inside the Business of Modern Slavery» (Columbia University Press, 2009), stiller han spørsmålstegn ved effektiviteten til mange av de mottiltak som gjøres i dag.
– Å overvåke grensen døgnet rundt og arbeide forebyggende er heroisk, men nesten virkningsløst, fordi transportkostnadene er så lave og tilgjengeligheten av fattige jenter nesten uuttømmelig. Når det meste av innsatsen rettes mot selve menneskehandelen, skaper det bare nye slaveruter, større bestikkelser til grensepolitiet og flere falske pass. Men det rammer ikke sexslaveriet.
Kampen må tas med selve resultatenhetene, forretningsgrenen som sådan. Man må angripe selve bordellene og de moderne slaveplantasjene og slik vingeklippe lønnsomheten i industrien, mener Siddharth Kara.
Hans egne beregninger viser at resultatmarginer på et bordell i Mumbai er over 70 prosent, sammenlignet med, for eksempel Google, som i 2007 hadde en resultatmargin på 29 prosent.
– I dag trenger vi ikke lenger kjempe for selve menneskeverdet, slaveri er nå forbudt i alle land. Nå må vi rette innsatsen kirurgisk mot dem som tjener store penger på sexslaveriet, bordelleiere og bakmenn. Grip dem. Tiltal dem. Døm dem. Gjør det dyrt å handle med folk, sier Siddharth Kara på telefon fra Columbia University i USA.
Noen pågripes
Politiinspektør C. Raitors walkietalkie ankommer rommet hos Maiti Nepal. Etter å ha fått hele bakgrunnshistorien klart for seg, stirrer han strengt på den mistenkte menneskehandleren, som plutselig slår ut med armene og erkjenner:
– Ja, ja, jeg solgte henne. For 40 000 indiske rupier (rundt 5 000 norske kroner). Det var første og siste gang!
Det blir helt stille i rommet. Bare litt knirking fra politimannens støvler og knitring i hans walkietalkie blir hørt. Skal vi stole på Nepals siste lov: «Human Trafficking Act», risikerer han nå opptil 20 år i fengsel og opptil fem års lønn i erstatning til Poonam. Dømmes han, blir han den 124 i år. En brøkdel av det virkelige antallet menneskehandlere. I en rapport fra det amerikanske utenriksdepartement i 2010, ble det rettet skarp kritikk regjeringen i Nepal for kun å overlate rehabilitering og kampen mot menneskehandel til frivillige hjelpeorganisasjoner, og ikke styrke landets enhet mot menneskehandel.
Ifølge politiinspektøren er kampen mot menneskehandlerne ingenting de kan gjøre på egenhånd, men et samfunnsproblem som er en utfordring for hele nasjonen.
– Så lenge det er folk som er villige til å selge folk, er det vanskelig for oss politifolk å gripe inn. Vi kommer alltid for sent.
Den lavintensive krigen er over for i dag. Både menneskehandlere og slaverimotstandere kan snart hvile i noen timer.
– Jeg vil ha all deres dokumentasjon på mitt skrivebord i morgen klokken ti, sier politiinspektøren og fører med seg den mistenkte menneskehandleren til arrest.
Tilbake i rommet sitter Poonam Thapa helt utslitt, med et gråtepreget ansikt og følger mannen med øynene når han blir geleidet ut av rommet.
– Jeg er glad for at han som solgte meg til et helvete, hvor jeg jobbet fornedrende i månedsvis for ingenting, vil få sin straff.
Ute ved fangetransporten får vi stilt den pågrepne et siste spørsmål.
– Jeg kjøpte en dress for pengene og spiste god mat. I dag er alt over. Jeg angrer og er lei meg. Beklager.
Tips en venn