Bønder i Sør-Sudan har sett seg lei på herjingene til Herrens motstandshær, og har bevæpnet seg. Våpenene er enkle, som pil og bue. derav navnet Arrowboys
I flere år har Herrens motstandshær, LRA, herjet og terrorisert sivile i tre naboland. Men nå organiserer bøndene seg. Og Joseph Konys soldater har fått en motstander som har like lite å tape som dem selv.
Det er varmt og fuktig. Tomme hytter, forlatt i all hast, står langs stien som er i ferd med å forsvinne inn i jungelen. Den første som dukker opp er en ung gutt på motorsykkel, med et hjemmesnekret gevær i hendene. Litt etter litt kommer de ut fra buskene. Menn i hullete t-skjorter, bevæpnet med pil og bue, hagler og kalasjnikover. Øyne som følger hver minste bevegelse, ører som spisses når det høres et skudd. Først når Luke Umerebati hopper ut av bilen, brytes den fiendtlige stillheten.
– Velkommen til vår base, flirer han, og slår ut med hånden mot et par falleferdige huskropper i teglstein.
De kaller seg Arrowboys, og er en borgermilits bestående av tusentalls frustrerte bønder i Sør-Sudan. Sammen har de bevæpnet seg mot ugandiske Herrens motstandshær (LRA). I 20 år kjempet LRA mot regjeringen i Uganda, men etter å ha blitt drevet derfra, angriper de nå i stedet befolkningen i Sør-Sudan, Kongo-Kinshasa og Den sentralafrikanske republikk.
– Vi har et slitent folk. I over 20 år har vi hatt borgerkrig her i Sudan, og nå som freden endelig er kommet, har vi fått LRA i stedet. Vi slåss mot dem fordi vi må, sier Luke og skisserer opp et kart i notisblokken.
Luke er 27 år gammel og leder noen av distriktet Yambios best organiserte Arrowboysgrupper. De patruljerer skogene rundt landsbyene i skift. Denne dagen har de funnet tydelige spor etter gummistøvler og nakne føtter. Det kan bare bety én ting her ute; LRA-soldater og bortførte sivile.
– Jeg har sendt ut enheter herifra, én hit og én denne veien, viser Luke med kryss på kartet i notisblokken. Om de har tolket sporet rett, finnes fienden bare neon kilometer fra basen, så mennene rundt oss har utålmodig begynt å fylle magasinene sine. – Vi venter på at det skal røre seg. Angriper de denne byen, eller hvis de går mot bekken for å hente vann, tar vi dem, sier Luke.
LRA-geriljaens herjinger har skapt en stille, voksende flyktningkatastrofe. I mars 2010 beregnet FN at 38 000 mennesker er blitt tvunget til å forlate sine hjem bare i Sør-Sudan. I de tre berørte landene regner man med at opp til 140 000 mennesker har måttet flykte. I Yambio by har hver ledige bit jord blitt dekket av små jordhytter og telt av presenning. Rett overfor et kraftverk sitter Madame Simon under et mangotre. Hun kom hit til fots fra landsbyen Masumbu for en uke siden, og Madame forteller hvordan hun og de andre brukte en plass i skogen som tilfluktssted da de hørte at LRA var på vei.
– Denne gangen gjemte vi oss i flere dager. Da vi våget oss ut, fant vi min søsters mann død, og alle hus var plyndret, sier Madame. Det ble dråpen som fikk dem til å flykte. Svogeren hadde fått skallen knust, halsen skåret over, og kroppen hakket i stykker. Ingen vil dø slik. Under bananbladene som dekker graven hans, er sementen fortsatt myk. «Gabriel Boona» står det.
Offisielt jages LRA av styrker fra Uganda, Kongo og Sudan, men det er en åpent hemmelig at de tre hærene er inkompetente og kan gjøre lite for å beskytte befolkningen. Så lenge LRA bare angriper sivile, får de for det meste holde på. Guvernøren i Vestre Equatoria, Joseph Bakasoro, synes å ha gitt opp håpet om militær støtte for å hanskes med geriljaen. Han erkjenner at det bare er Arrowboys som nå beskytter Yambio mot LRA. Derfor har han søkt de lokale myndighetene i Sør-Sudan om to millioner amerikanske dollar til våpenkjøp.
– Iblant har ikke Arrowboys noe mer enn pil og bue å sloss med. Den eneste rimelige løsningen er å få bevæpnet dem og gitt dem noen ukers trening. Får de det, får vi slutt på LRA-problemet, mener han.
Et par mil fra guvernørens kontor forbereder Lukes andre Arrowboysgrupper seg til kamp. De står framfor en nyoppkastet grav i en lysning, der en av deres kamerater hviler. Han ble sendt ut på rekognosering to dager tidligere, men før han rakk å finne LRA, fant de ham. Da kamperatene fant ham senere, var det kun klærne som avslørte hvem dette en gang hadde vært.
– Men vi har i det minste fått litt hevn, sier Luke og ser på de andre. Det blir stille en stund før de bestemmer seg for å fortelle: Samme formiddag fanget de to LRA-spanere bare et steinkast for der de står nå.
– Vi ville ikke at dere skulle se det, så vi flyttet dem, men gutta forsøker å tortorere dem for å få ut informasjon, sier Luke.
Guttene rundt graven ser oppspilte ut. De er unge, de har knapt noen fjon på haken, men de synes selv at de er gamle nok til å sloss. Luke har ingen innvendinger mot det; selv gikk han inn i Sør-Sudans frigjøringshær, SPLA, som åtteåring. På den tiden var SPLA fortsatt en geriljabevegelse.
– Men det hadde ingenting med politikk å gjøre. Jeg hadde det vanskelig, og så at barna som fulgte geriljaen fikk mat, forteller Luke og drar på skuldrene.
I bakgrunnen står en gutt stille, i grønne gummistøvler og med et hjemmelaget gevær over skulderen. Han heter John Sabeko og har en venstrehånd som henger unaturlig, etter en skuddskade. Snart skal han og vennene inn i skogen, langs den samme stien deres døde kamerat fulgte. Men de prater aldri om frykt. – Min landsby er blitt angrepet flere ganger, og armeen gjør ingenting. Vi har alle mistet familiemedlemmer, det kjennes ikke rett å bare stå å se på, sier han.
Luke nikker og blir hard i blikket. Han tjente hæren i 17 år, men for to år siden fikk han budskapet om at hans bror og to søstre var kidnappet av LRA. Han tok sin kalasjnikov, deserterte, og reiste hjem for å organisere Arrowboys.
– Hæren er i Yei, men der er det fred. Hvordan skal jeg kunne sitte i Yei mens min familie blir kidnappet her hjemme, spør han.
Rastløse blikk, trommende fingre. LRA er i skogen bare noen kilometer unna, og guttene som aldri er redde vil bryte opp. De stapper lommene fulle med kjeks for å ha med seg noe å spise. Innen dem forsvinner i skogen, vender John Sabeko seg rundt og vinker med sin skadde hånd.
De ligger i bakhold i to dager uten at noen kommer i deres retning. Så tvinges de til å avbryte, for å få stilt sulten. Da Arrowboysleder Luke Umerebati ringer, har han klatret opp i et tre i skogen for å få telefondekning. Han forbanner fattigdommen som hindrer borgervernet i å ta med skikkelig proviant, men sier samtidig at det bare er et tidsspørsmål før de får tak i fienden.
– En så stor gruppe kan ikke røre på seg uten å etterlate tydelige spor; før eller siden tar vi dem.
Så blir det stille i røret. Kanskje er det den dårlige linjen som spøker, kanskje er det virkelig røsten som bryter opp. Luke trekker pusten i den andre enden, i et tre i skogen i Sør-sudan.
– Jeg vet at sjansen kanskje ikke er så stor, LRA kan være hvor som helst. Men, hver gang vi går til angrep, ber jeg til Gud om jeg denne gang skal finne min bror.
Du kan lese mer om Herrens motstandshær og krigen mot den her
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: