Tunisia og Egypt har allerede gjort det. Men hvem blir de neste? Kanskje andre steder enn man tror
Det brenner, i Nord-Afrika, på den arabiske halvøy, og det snakkes mye om spredningseffekt. Hvor neste opprør blusser opp blir flittig diskutert i TV-stolene. Foreløbig diskuteres Nord-Afrika og Midtøsten. Men hva om opprøret sprer seg sørover? Stigende matpriser, korrupte og fastgrodde politiske systemer er ikke minst utbredt i Afrika sør for Sahara. Og de siste måneden har det vært demonstrasjoner i blant annet Gabon, Mosambik og Sudan. Mot stigende matvarepriser og mangel på demokratisk rom. I Gabon, der president Ali Bongo har videreført sin fars oljesmurte diktatur, har protestene pågått en stund, og har tiltatt i styrke etter 21. februar. Er du på twitter, og kan litt fransk, søk opp #gabon. Det samme gjelder en rekke andre vestafrikanske land. Onsdag 23 februar er det varslet demonstrasjoner i Kamerun, Benin og Elfenbenkysten. Igjen, bruk hastag og landets navn på twitter.
Rett sør for Egypt er det urolig i Sudan, etter at Sør-Sudan stemte for løsrivelse fra nord i januar, har det vært demonstrasjoner også i Khartoum. Som i nabolandet Egypt har mange studenter deltatt. Denne uken forsøkte Sudans president Omar al-Bashir å komme protestene i møte, med å erklære at han ikke stiller til gjenvalg som president, om det virker, gjenstår å se.
I det sørlige Afrika peker Zimbabwe seg ut. Denne helgen ble et møte, hvor det også ble vist videoer av opptøyer i Tunis og Kairo, stormet av politiet, 46 mennesker skal være arrestert. Opposisjonen i Zimbabwe ligger med brukket rygg, men voldsbruken fra regimet kan også tolkes som paranoia. Diskusjoner på nett, i regional presse og i eksilmiljøer indikerer ialle fall at noe er i gjære.
Eller hva med Swaziland: - et lite kongedømme i skvis mellom Sør-Afrika og Mosambik, hardt rammet av finanskrise og med en stadig mer folkefjern kongefamilie.
Det er 54 stater i Afrika, og ikke lett å holde oversikten. I motsetning til i Tunisia og Egypt, som ligger realtivt nære Europa, gjør både teknologiske og språklige hindre det vanskelig å følge med i mange land. Og som i Egypt, eller Libya for den saks skyld, er statsdrevet media dominerende, og andre medier underlagt sensur. Det var ikke facebook eller twitter som skapte revolusjonen i Tunisia og Egypt. Men de var med å drive dem. Internett når stadig flere også sør for Sahara, det kan bli avgjørende de neste ukene.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: