Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Hun er 18 år. Hun er fra Bagdad. La oss kalle henne Halima.

16. desember 2006 kom hun hit, til Suleimania, i den kurdiske delen av Irak. Ti dager senere var hun arrestert. Hun sitter nå i varetekt.

– Klokken 18.30 var jeg på hotellet, sammen med 8 andre kvinner. Delal og Feride var der også. Men det var ingen menn med oss på hotellet da...

Vi er i fengselet Zijni Tasferati Suleimany. Er bevilget en halv times visitt. Befinner oss i en celle med seks køyesenger og fem beboere: to eldre med kjole og sjal, tre yngre i treningsdrakt – eller nærmest «kosedress». Rommet er 4 x 5 meter. Sengene er beige-malte metallsenger. Sånn sett kunne vi befunnet oss på en sommerleir i Norge.

Det var ikke alltid slik. Avdelingen er ny. Tidligere var den ganske annerledes skitten og stakkarslig. Vokterne var menn og kvinnene ble ofte misbrukt. Nå er det kvinnelige voktere her.

Tre er siktet for tyveri. To for prostitusjon. Halima og Suhad (26). Begge er fra Bagdad. Vi var uforberedt på det og må få tolket arabisk via kurdisk til engelsk. Halima fortsetter.

– Mine foreldre er døde. Jeg har en bror, men han er reist til Syria. Har bare en stemor.

– No one to depend on, sier tolken.

– Hvordan ble du kontaktet?

– Gjennom søsteren til Delal. Delal har to barn, jeg skulle passe dem, jeg skulle være enslags tjenestepike. Men det foregikk ting i det huset som ikke var bra. Jeg var ikke en del av det.

Sosialarbeideren som har fulgt med oss fra Khanzad (Social and Cultural Center for Women) føyer til

– Delal, horemamma’n, utnyttet at jenta var alene og uten slektninger, hun hadde flyktet fra stemoren – de fant henne og lovet å ta vare på henne. Delal tilhører en gruppe, slike grupper samarbeider med terrorister som stjeler forlatte barn, de lokker med klær og penger og truer dem til ikke å fortelle sannheten. Etterhvert ble Halima kontrollert av dem. Vi regner med at hun er stjålet og fraktet hit opp. Hun ble pågrepet sammen med to horemammaer. Kjenninger av politiet.

Jenta forklarer at kvinnene som hun ble arrestert sammen med, var fra forskjellige deler av Bagdad, noen var kurdere dessuten, og at de alle er sluppet fri nå. Hun blir holdt her fordi hun ikke har pårørende som kan hjelpe henne.

Suhad sitter på sengen skrått imot. Hun benekter at hun har prostituert seg, hun bare gikk på gaten med en gutt, sier hun, men er anklaget for å ha ligget med ham, og å ha tatt penger for det.

– Vi møttes den 3. april kl 19.30 på Sultan Restaurant. Klokken 21 ble jeg arrestert. To dager etter ankomsten.

Liksom 18-åringen er hun nøye med tidspunktene. Antagelig klok av skade.

Hun sier hun kom hit med moren og sønnen sin. Mannen hennes hadde giftet seg igjen uten at de var skilt, og sendt henne tilbake til familien.

Hun tar en pause.

– Jeg var friserdame. Så var det ikke bruk for meg lenger, alle forlot strøket der jeg holdt til i Bagdad. Broren min døde, vi ble invitert hit opp av en kurdisk restauranteier i Bagdad.

– Hva sier du til moren din om anklagen mot deg?

– At jeg er arrestert på grunn av etnisitet: jeg er araber.

Det var Khandan Muhamad Jaza hos Khanzad som formidlet kontakten til fengslet. Senteret har fulgt opp kvinnene her i flere år, og har nettop gjort en undersøkelse om prostitusjon.

Hun forklarte at storparten av kvinner i fengsel sitter for: 1. prostitusjon. 2. Såkalt «usømmelig atferd». Kjøperens motivasjon er som i Vesten, selgerens situasjon er forskjellig, hevder Khandan. For her eier mannen alt, det er «mitt hus», «min bil», «mitt hjem». Loven diskriminerer kvinnen.

– I intervjuer jeg har gjort, sier mange: Hvorfor har ikke jeg en bil (slik min mann har). Og mulighetene for å få arbeid er dårlig. I tillegg kan 60 prosent av de prostituerte hverken lese eller skrive. På den ene siden har vi en lav grad av bevisstgjøring paret med en sterk religiøs kontroll, på den andre siden eksponeres vi nå for markedsøkonomien, alt du kan få, alt du kan skaffe deg – kvinner blir forvirret og er under press, det gjør dem sårbare. Media eksponerer en vestlig og østlig drømmeverden. Alle familier har satelitt-TV.

Mellom 1992 og 2002 jobbet vi med gatebarn. Og barn reagerer spontant mot urett. Kvinnene reagerer innover – til de en dag eksploderer. Noen tar sitt eget liv, andre prostituerer seg.

Pana Women Center (som har til oppgave å bekjempe vold mot kvinner) viser til at samfunnet her bygger på en stammekultur.

– Ordet prostitusjon, lesh frosh, ble ikke brukt tidligere, det var haram – forbudt, vi snakket bare om utroskap og usømmelig atferd, sier Sarwar Kareem.

Mange unge kvinner var avtalt gift med eldre menn. Disse ekteskapene kunne være kjærlighetsløse. Å ha noen på si’ var en måte å komme ut av dette på – i det skjulte. Og ble hun oppdaget, ble kvinnen drept. Eller steinet.

– På 80-tallet ble mange kvinner ble fengslet – det var under Saddam – og i fengslet ble de tvunget til sex. Da de kom ut ble de betraktet som horer.

Samtidig ble folk tvangsflyttet fra landsbyene, som ble ødelagt, landsens kvinner kunne plutselig bli kastet inn i en bykultur .... og opplevde voldsomme omveltninger. På denne tida var det ikke flere horer her i byen enn at alle kjente navnet på dem. Etter 91, under FN-sanksjonene og den økonomiske krisen, ble flere kvinner nødt til å selge sex for å livberge seg. Og en del menn i maktposisjoner begynte å kreve seksuelle tjenester for å gi kvinner fordeler. Men etter 2003 har sexhandelen eksplodert og blitt organisert i nettverk, vi har bander som skaffer prostituerte, frakter kvinner mellom Kurdistan og Sentrale Irak, Iran, Tyrkia. Det er hundrevis av ”hus” her i Suleimania. I Kirkuk er omfanget enda større. Og mindre skjult.

Tilbake til fengslet. Den halve timen har blitt to hele. Nå sitter Halima og lytter til den eldste av de innsatte som snakker med sosialarbeideren og tolken. Jenta er blitt mørkere under øynene, hun sitter med fingrene på hårbørsten, en av disse børstene som minner om et pinnsvin – det ser ut som om hun sitter og klapper på et pinnsvin – mens hun rugger svakt fram og tilbake...

Vi vender oss til sosialarbeideren, Jiyan:

– Hva kan dere gjøre for en slik jente, som ikke har noen?

Hun spør Halima om hun kan tenke seg å bli her, og bli tatt vare på, det finnes kvinnesentre som kan tilby beskyttelse.

– Jeg vil ikke være her, på et senter. Det blir som et fengsel. Jeg vil tilbake til Bagdad.

Sosialarbeideren forklarerer at banden, eller «vertskapet» hennes flytter fra hus til hus her oppe. Jenta ser på oss.

– Delals mann skrev: Hvis du forteller historien om hva som foregår i dette huset, så dreper jeg deg.

– Men her i fengslet er du trygg. Hva hvis du er ute – og har fortalt historien? Hele historien?

Spørsmålet oversettes fra engelsk til kurdisk til arabisk. Jenta svarer:

– Jeg drar til Bagdad. Der finner de meg ikke. Banden – de vender ikke tilbake til Bagdad. Og jeg lar meg ikke forføre igjen av en som Delal.

Nå nevner hun at hun har en onkel i Bagdad. Og stemoren finns jo der.

Da de andre presser henne med spørsmål om hvordan hun skal overleve uten penger, svarer hun.: «Gud er stor.»

Hun gråter. Sitter på sengen i den røde kosedressen og ser nærmest ut som et barn på vei mot leggetid.

– Hun har ingen venn som hun kan fortelle sin sanne historie til.

Sier den 26-årige Suhad.

– Gi oss penger og et sted å bo. Da gjør vi ikke slikt arbeid.

Vi dro til Sultan Restaurant, i bakkene opp mot Azmarhøyden over Suleimania. Det var en stor restaurant med blå vindusglass som vi ikke kunne se inn av. Restauranten var stengt. En kar sto og hang utenfor inngangen.

– Er restauranten stengt fram til kveldstid?

– Nei, den er lukket.