Norske massemedier dekker viktige valg gjennom fokus på kjendiser og mulige humanitære katastrofer. Hva er galt med dekningen av folkeavstemmingen i Sør-Sudan?
Det er i Sudan det skjer i år. Etter en lang og bitter strid mellom frender, som ble avløst av et arrangert ekteskap og en påfølgende trøblete graviditet har Afrikas største geografiske enhet nå fødselsveer. Det dreier seg om forløsningen av Afrikas 55. stat, - foreløpig kjent som Sør-Sudan.
Dette er ingen liten begivenhet, heller ikke for Norge, som både har vært med som forhandler av brudepris og fødselshjelper. Nå står norske diplomater og bistandsarbeidere klar med pledd og tåteflaske, ikke uten stolthet. I norske redaksjoner derimot, ser det ut til at man har funnet fram et slitent gammmelt duplotog, klar til å kjøre hver gang det dreier seg om et valg langt borte, som muligens kan utløse krig. Lokomotovet drives av noen utvalgte (men løsrevne) fakta, følg på med en vogn med (vestlig) kjendis. Heng på en vog med et par (vestlige) ekspertstemmer og en (vestlig) nødhjelpsorganisasjon som advarer mot humanitær katastrofe , og kanskje aller bakerst, en vogn med noen som står i kø for å stemme.
Det er flere problemer med dette togsettet, jeg skal forsøke å ta dem en for en. Jeg begynner like bak lokomotivet- en vogn med kjendiser. Sudan er et land i Afrika, som i motsetning til en del andre faktisk har kjendistekke. Det er flere grunner til at det ble slik, og det er flere problemer med dette, les mer her. Også den siste uka har dette gjort utslag i norsk presse både Aftenposten, VG og Dagbladet startet uka med bilder og intervjuer av filmstjernen George Clooney. VG fikk plass til Sudan både i Rampelys-seksjonen og på nettTV, Aftenposten puttet han inn sammen med en tidligere amerikansk presidentkandidat, John Kerry, og en amerikansk FN-topp, David Gressly. Kudos til NTB for å kjenne sin besøkelsestid, og til Bibiana Dahle Piene for å snakke med sudanerne for oss.
Deretter var det tid for advarslene. Situasjonen er på ingen måte avklart mellom nord og sør, fryktelig mange våpen er i omløp og mange karrierer på spill. Matvaresikkerheten er i tillegg svært dårlig, og små forstyrrelser kan kaste hundretusenere ut på flukt med påfølgende matmangel og sult. Ved siden av kjendiser er hjelpearbeidere, fortrinnsvis norske, foretrukne kilder om det skjer noe langt borte, spesielt i Afrika. Problemet er selvfølgelig at humanitære organisasjoner har en forpliktelse til å være forberedt på det verst tenkelige, derfor vil de alltid understreke behov for hjelp, noe som ikke alltid gjør dem til gode kilder til informasjon om hva som faktisk skjer (her skal jeg ikke skjære alle over en kam, mange av dem er uvurderlige kilder). Når slike kilder får dominere, dominerer også pessimismen. Det som kan gå galt, vil gå galt, enten det gjelder i Sør-Sudan eller i Kongo- Kinshasa. NRK-veteran Tomm Kristiansen har påpekt at samme regel gjaldt presidentvalget i Sør-Afrika i 1994. Kristiansen, som har bodd i både Sør-Afrika og Sør-Sudan vil ha mer optimistisk dekning av det som nå skjer i Sudan.
De som har fulgt med har kanskje lagt merke til at jeg hoppet over lokomotivet på duplotoget. Det drives ofte av noen utvalgte fakta. Det er jo fint, men som med all annen brensel, bruk forsiktig. Konfliktene i Sudan, enten man snakker om Darfur, Sør-Sudan eller andre (det er flere) har en tendens til å reduseres i spaltene til å handle om etnisistet og/eller religion. I Sudan snakker man for eksempel om araber mot afrikaner, Islam mot kristendom. Først, alle sudanere er afrikanerne, og det har de vært så lenge vi vet ( vi har skriftelige og arkeologiske kilder tilbake til Oltiden for dette området). Sudan har vært et viktig veikryss, her har pilgrimsrutene fra Vest-Afrika krysset fra vest til øst, her har handel langs Nilen gått nord til sør, og tilbake. Resultatet, et lappeteppe av folk og kultur. «Araber» brukes i sør om noen fra nord, gjerne fordi de snakker arabisk eller tilhører særlige yrker, grupper eller klasser. Folk i sør er ikke av en religion, ett opphav eller snakker ett språk. De er inndelt i grupper, klaner, familier, og kan ha forskjellig religionstilknytning. Fram til Sør-Sudan kan erklæres selvstendig om rundt et halvår er det konflikter innad i sør mange er mest redd for. I Darfur blir det å redusere konflikten til mellom ararber og afrikaner, kristen eller muslim enda mer meningsløs, ettersom de fleste er muslimer. Historikere og sosialantropologer snakker nå mer om konflikter mellom sentrum, altså den islamistiske eliten i Khartoum og periferi. Likeledes er det som skjer i Juba i Sør-Sudan, eller Darfur, et utkomme av lange politiske og sosialøkonomiske prosesser, på tvers av språk og religionspreferanser. Det er ikke slik at religion eller oppfattet etnisitet ikke har noe å si, men å redusere konfliktene til å handle om dette, er feil. Det er brensel av dårlig kvalitet. Tre navn å merke seg om man vil ha sitt bilde av Sudan nyansert: Mahmood Mamdani, Alex de Waal og Jok Madut Jok.
Etter en ukes stemming har altså nå Sør-Sudanerne gjennomført en folkeavstemming om mulig løsrivelse fra nord. Og fått ros for gjennomføringen. Akkurat som eksteskapet og unnfangelsen, et lite mirakel i et land med få asfalterte veier, dårlige lesekunnskaper og som bare helt nylig har fått ett manntall. Det er fortsatt langt igjen til den nye staten «Sør-Sudan», eller «Nye Sudan» eller «Kush». Men uansett barnets navn, det fortjener at også norske redaksjoner tar det på alvor.
For en oversikt over hva som skjer i Sør-Sudan i disse dager, se allafrica.coms temasier. Les også Verdensmagasinet X sine reportasjer fra Sør-Sudan samlet her
Tips en venn