Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

• FAKTA: Norsk bistand til Sudan

  *Sudan er den fjerde største mottageren av norsk bistand. I 2009 bidro Norge med 578,2 millioner NOK. Bakgrunnen for innsatsen er Norges engasjement for å følge opp fredsavtalen fra 2005 mellom sør og nord, som blant annet kom til med hjelp av tidligere bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen. Ifølge avtalen skal det senest i januar 2011 holdes en folkeavsteming om uavhengighet i Sudan.

  * Rundt halvparten av midlene er kanalisert gjennom et flergiverfond for myndighetene i Sør-Sudan og FN. Flergiverfondet finanseierer blant annet utdanningstiltak og sanitær- og helsetiltak, både i sør og i Kordofan.

  * Rundt en tredel av midlene kanaliseres gjennom frivillige norske organisasjoner, disse driver med blant annet minerydding, opplæring av journalister og støtte til presse, og repatriering av flyktninger.

  * Norge gir også direkte støtte til SPLM og kontoret til president Salva Kiir i Sør-Sudan.

Varmen avbrytes en kort stund, et vindkast pisker opp sand fra veien. Hånden til Serafino Wani Swakas (75) skjelver lett idet han får tildelt stemmeseddelen.  Han er nå registrert som stememberretighet i det kommende valget om selvstyre for Sør-Sudan. I skolegården ved siden av slår en gutt tolv slag på en rusten hjulkapsel med en pinne. For barna er det tid for lunsj. For Serafino er det 50 års kamp som forhåpentlig nærmer seg slutt.

– Det er følelsesmessig sterkt, en stor dag, sier Serafino og klarner halsen.

For en utenforstående observatør ser ikke scenen dramatisk ut; en rød og hvit tape, gule jakker og en søvnig kø. Men her i Rajef like utenfor Juba og mer enn 2000 andre steder i landet, registrerer nå befolkningen seg for å delta i folkeavstemningen i januar. Da skal folket i Sør-Sudan ta stilling til om de skal bryte med nord og bli en uhavhengig og selvstendig nasjon, eller forbli en del av Sudan.

I 1956 var det kravet fra folket i sør om autonomi, som startet Afrikas lengste borgerkrig. I 2005 var det løftet om en folkeavstemning om saken som førte til en fredsavtale.

Fremdeles utfordringer

I løpet av sitt liv har Serafino Wani Swaka slåss mot både britene og regjeringen i Khartoum i nord. Han har sittet i fengsel, sett en kolonialstat falle, sett familiemedlemmer bli drept og allianser bryte sammen.

– Jeg har levd denne konflikten. Nå er det tid for total selvstendighet, det er allerede på overtid. Jeg har ikke tid igjen til å nyte så mye av det, men barna fortjener et liv i frihet, sier han.

Et kort stykke unna, i skyggen av et tre, står Simon Waakhe (25) og gjør notater. Han er reporter for avisen Juba Post i Sør-Sudan. Mesteparten av sitt liv har han levd som flyktning i Uganda. For knapt tre år siden, da freden så ut til å bestå, bestemte han seg for å flytte hjem til Sør-Sudan igjen.

– Jeg har alltid ønsket å jobbe som journalist; media kan være med å drive utviklingen fremover i et land, og jeg ønsker å være med i gjenoppbyggingen av Sør-Sudan, sier han.

Om folkeavstemningen gjennomføres i januar, vil Simon bevitne en historisk begivenhet. Imidlertid startet registreringen av stemmeberettigede tre måneder for sent, så mange uttaler at de tviler på at det vil bli holdt etter planen.

– Men jeg tror faktisk det, om alt fortsetter i denne takten. Forberedelsene ruller på for fullt nå, tross alle utfordringer, sier han.

Det er fremdeles mange utfordringer. I tillegg til problemene knyttet til registreringen og forsinkelsen av denne, har SPLM i sør og NCP i nord ennå ikke klart å bli enige om hvor grensene mellom landene skal gå i tilfelle en separasjon. I utgangspunktet er det folket i sør som skal stemme, men i grenseområdet Abyei, der mange store oljefelt ligger, skulle det holdes et parallelt valg for befolkningen her, dette er nå blitt utsatt på ubestemt tid.

På toppen av alt hersker det usikkerhet om regimet i Khartoum vil akseptere utfallet av valget dersom det blir flertall for adskillelse. Simon Waakhe tror ikke de vil det.

– President Omar al-Bashir har sagt at han vil respektere utfallet om alt skjer i tråd med valglovene, men de er allerede brutt både hva angår Abyei-utfordringen og den forsinkede registreringen. Så jeg synes det er vanskelig å tro at han vil akseptere resultatet, sier Simon.

Vandring fra nord til sør

Et flertall i sør tror det vil bli gjennomført en fri og fredelig folkeavstemning i januar. Men nede ved bredden av Nilen, ved Jubas havn, er det klart at svaret er vel så mye en besvergelse som reell magefølelse. Blant fillete presenninger, nakne barn og uvanlige møbler, sitter Joyce Dudu på en seng og venter. Etter 20 år i Khartoum, bestemte hun seg for noen uker siden å returnere hjem til Sør-Sudan, der hun er født.

– Jeg er redd det blir en voldelig januar. Vi har alltid blitt behandlet som annenrangs borgere i Khartoum, men folkeavstemningen har gjort det verre enn noensinne. Der roper og spytter folk etter oss på gata. Jeg kunne ikke engang finne en drosjesjåfør som ville ta meg til båten, sier hun.

Myndighetene i sør har lovet å hjelpe alle sør-sudanesere i nord som ønsker å returnere før folkeavstemningen, og inntil nå har nesten 400 000 personer registrert seg for det som kalles «frivillig repatriering». Men en så stor folkeflytting tar tid og koster penger. Myndighetene i sør har bedt om nær 40 millioner dollar fra det internasjonale samfunnet for å få gjennomført operasjonen. Ingen vet om en slik bevilgning vil komme.

Joyce ville ikke vente. Under parlamentsvalget i april, våget hun ikke å gå til valglokalet, fordi hun ble fortalt at det var bare var lov å stemme på regimets kandidater.

– Jeg tror noe slikt vil skje igjen, så jeg har ikke tenkt å gå glipp av denne folkeavstemningen, så når ingen hjalp meg kjøpte jeg returbillettene selv, sier hun.

I bakgrunnen argumenterer sultne flyktninger med en mann som hevder å forvalte det spontane lageret i havnen. Joyce følger dem sløvt blikk og gir plass for to venninner som setter seg ved siden av henne. Til tross alle løfter, har hverken hun eller andre fått så mye som et såpestykke. Rose Kiden, som bodde vegg i vegg med Joyce i Khartoum, konstaterer at de fleste av de andre som kom med samme båt har blitt møtt av sine familier og fraktet tilbake til sine landsbyer.

– Det er vi som verken har penger til transport og ikke lenger har noen slekt her i sør, som sitter fast her, sier hun.

Kvinnefrigjøring

I Rumbek, mange mil nord for Juba, bruker Martha Akoi Makoi en gammel hullete blikkboks til å vanne den lokale kvinnegruppens grønnsakshage. Sammen med 40-talls andre kvinner, arbeider hun med å spre informasjon om den kommende folkeavstemningen. Bortsett fra den helt nødvendige grønnsakshagen, får alt annet arbeid vente.

– Det er vår viktigste sak akkurat nå. Vi ønsker en fredelig deling av landet. Det er alltid oss kvinner som utsettes mest når det er krig. Det er vi som blir sittende igjen med aleneansvar for å skaffe mat, passe barn, dyr og hjem mens mennene er på slagmarken, og det er vi som blir enker, sier hun.

Det er bare et par år siden at kvinner «knapt ble betraktet som et menneske» i Sør-Sudan, ifølge Martha. Hun forteller at det inntil nylig var utenkelig at en kvinne i Rumbek ville delta i beslutninger om spørsmål knyttet til landsby eller husholdning. Men etter fredsavtalen, har det skjedd store framskritt på kort tid.

– I dag er vi med å bestemme. Siden fredsavtalen trådte i kraft, har kvinner 25 prosent av setene i parlamentet og jentene blir sendt til skole. Om Sør-Sudan blir eget land, blir vi enda mer hørt og likestilt, sier Martha. Venninnen Hellena Yom istemmer:

– Da kan vi styre oss selv og kvinner vil få større innflytelse. I tillegg vil vi endelig kunne utvikle landet vårt og bruke våre egne ressurser, sier Hellena.

En kolonial skapning

Konflikten mellom nord- og Sør-Sudan blir ofte beskrevet i etniske eller religiøse termer. Og visst er dagens Sudan en kolonial skapelse, med to forskjellige geografiske, etniske og religiøse områder satt sammen til ett.

Sudan fikk selvstendighet fra Storbritannia og Egypt i 1956 og har vært medlem av FN siden da. Militære regimer som favoriserer islam-orienterte regjeringer har dominert Sudans innenrikspolitikk. Med unntak av perioden 1972-82, har landet vært herjet av borgerkrig siden den gang. Konflikten har sitt utgangspunkt i det muslimske nordlige Sudans økonomiske, politiske og sosiale dominans over det kristne, ikke-arabiske Sør-Sudan.

Så når folk som Martha og Hellena snakker om ressurser og utvikling, er det mer en kamp mellom sentrum og periferi. Helt siden britenes kolonistyre, har makt og ressurser vært kanalisert til og styrt fra Khartoum, av en elite som aldri har brydd seg med å fordele velstand. Den andre delen av borgerkrigen brøt ut da regimet drev bort lokale innbyggere og for å bygge en kanal som skulle forsyne områdene i nord og Egypt med vann. På 90-tallet ble konflikten ytterligere forverret da regimet begynte å utvinne olje i de omstridte grenseområdene. Igjen ble lokalbefolkningen drevet bort fra sine hjem og beitemarker for å gi plass til utenlandske oljeselskaper. På avstand kan den bortdrevne befolkningen se det svarte gullet pumpes opp fra deres jord, og via store rørledninger ledet til raffinerier i nord. Oljepengene har regimet i nord blant annet brukt til å kjøpe våpen for å bekjempe opprørerne i sør.

Den delen av Sudan som nå ønsker å bli en selvstendig stat, er etter så mange år med krig og forsømmelse, et av de fattigste områder på jorden. Her mangler alt: helsetjenester, mat, strøm og rennende vann. Bortsett fra et par bistandsfinansierte mil med asfalt i Juba, er veiene stort sett bare kjørbare med firehjulsdrevet bil. Forventet levealder i sør 49 år, er fjorten år lavere enn i landet som helhet (62,5 år). Gjennomsnittsalderen i hele Sudan er 18 år. Bare halvparten av befolkningen her har femårig grunnskole og ni av ti kvinner er analfabeter.

Denne situasjonen gir pedagogiske utfordringer når det nærmer seg valg. På et torg i byen Yambio, nær grensen til Kongo, står en kvinne med mikrofon og forklarer publikum så godt hun kan hvordan de skal gå fram for å registrere seg til valget, langt på vei med kroppsspråk.

– Du må vite hvor gammel du er, det er veldig viktig. Og du må kunne ditt navn – alle fire! Jeg vet at mange aldri har lært å skrive, fordi dere har levd i skogen og kriget for frihet, men spør noen andre om å stave navnet deres på et papir og ta den med deg til registreringen!

Til tross for en massiv informasjonskampanje, er det fortsatt mange som har vanskelig for å forstå hva som skjer, og mange vil neppe delta i valget. Noen fordi de bor i flyktningleirer, andre fordi de må følge sin buskap til steder hvor det er vann og beite, og enda flere fordi de er analfabeter og lever i øde landsbyer det bare finnes stier til og ingen radiodekning.

Tror på løsrivelse

At Sør-Sudan tar for gitt et flertall for uavhengighet, er nesten sjenerende åpenbart. Sør-Sudans president Salva Kiir stilte ikke engang til valg som føderal president i siste nasjonale valg. I stedet fokuserer regjeringen i Sør på å bygge sine egne institusjoner og forbereder seg på å bryte med arven fra nord. Innføring av ytrings- og pressefrihet er en viktig del av det. Mens journalister i nord fortsetter å møte sensur, fengsling, trusler og vold, ble det nylig stemt gjennom en rekke nye lover i Sør, som gir mediene større frihet, samt en lovfestet rett for journalister til å få tilgang til viktig offentlig informasjon. Det pågår også anstrengelser for å få bygd en ordenlig avispresse i sør, slik at lokale aviser ikke må trykkes i Khartoum.

Men i hverdagen på grasrota, er det fortsatt en god vei å gå. Samme dag som registrering av velgere startet, kom reporter Simon Waakhe i Juba Post en time for sent på jobb, fordi han måtte starte dagen i fengselet.

– En kollega ble arrestert av sikkerhetsvakter og måtte tilbringe natten i fengsel, så jeg dro dit for å få ham ut, forklarer han.

Selv ble han utsatt for det samme i fjor etter å ha fotografert en vakt på flyplassen. Men til tross for en mengde lignende hendelser som dette, mener Simon at pressefriheten begynner å stå sterkt i Sør-Sudan.

– Regjeringen her har virkelig forstått hvordan og hvorfor fri presse er viktig for et land, det er mindre utdannede personer i lavere maktposisjoner som er problemet, mange av dem har ikke fattet hva en journalist er, sier han.

I praksis er det fortsatt mange tema og saker som mange av de lokale journalister avstår å granske, blant annet den galopperende korrupsjonen. Simon mener mange er for feige. Selv klarte han nylig å få tak i interne dokumenter og utbetalingsoversikter og publiserte disse slik at alle kunne se hvordan enkelte maktpersoner ga seg selv dobbelt lønn for én og samme jobb. Redaktøren ble beordret til å møte i retten.

– Men det ble med det. Listene var jo virkelige, sier Simon.

I stedet begynte en etterforskning av svindelen, som endte med at de skyldige flyktet utenlands med lommene fulle av penger.

– Du kan skrive om alt, hvis du bare har fakta. Det er lett å glemme, men korrupsjon er faktisk ulovlig i Sør-Sudan, sier Simon.

Livet litt bedre

I Rejaf har skolebarna løpt hjem for å spise. Serafino Wani Swaka har tatt sin stokk og vil snart gå hjem han også. Men først ser han ut over grusveien der det står en kø av mennesker for å registrere seg til valget, kvinner som sleper gule dunker med vann og nedslitte skolen. Han konstaterer at livet i Sør-Sudan er blitt litt bedre.

– Men det har ikke utviklet seg så fort som jeg håpet, sier han, og er stille en stund.

– Det er en kamp, dette. Jeg håper virkelig at folkeavstemningen blir fredelig og at Khartoum aksepterer resultatet. Om ikke, må vi gå til krig igjen. Et uavhengig og selvstendig Sør-Sudan er helt avgjørende, avslutter Serafino.