Nicaragua
Samtidig som staten er bygget ned, har promoteringen av «investeringsklimaet» fått prioritet. Målet er å tiltrekke utenlandske investorer, ikke minst til landets frihandelssoner (zonas francas). Medaljens bakside er at den vesentlige del av inntektene fra disse sonene også går ut av landet igjen. Nå står «inflasjonsdempende politikk» som et ellevte bud på steintavlene, for å sikre makroøkonomiske stabilitet - og derved den stabile fattigdom og de stabile økonomiske strukturer som fører landets rikdommer til et fåtall familiers hender, eller ut av landet.
Nest fattigst
Nicaragua omtales som den vestlige halvkules nest fattigste land, og mer enn seksti prosent av befolkningen leve i arbeidsløshet. På samme måte som i nabolandene, er kriminaliteten stadig økende, og narkotikatrafikken fra Syd- til Nord-Amerika setter nå sitt preg på alle sider av samfunnet i atlanterhavsregionene. Nicaragua er foreløpig ikke like hardt grepet av voldskriminalitet som Honduras, El Salvador, Guatemala og Mexico, men utryggheten er permanent blant nicaraguanere.
Det er da også talende at flere nicaraguanere emigrerer i dag enn som gjorde det under krigen på 1970- og 1980-tallet, eller i løpet av tiåret som fulgte. Det anslås at de om lag 2,5 millioner nicaraguanere i eksil hvert år sender i størrelsesorden 800 millioner dollar til sine familier i hjemlandet, de fleste fra en tilværelse i Costa Rica eller USA. Tallet tilsvarer omtrent de samlede årlige bistandsoverføringene til Nicaragua, og utgjør 25-30 prosent av bruttonasjonalproduktet, noe som gjør landet helt avhengig av inntektene fra eksilsamfunnet.
«Pakten»
Den politiske situasjonen i Nicaragua er mer stabil enn det den har vært siden Somoza-diktaturets tid (1936-1979). Siden 1999 har den såkalte Pakten mellom daværende president Arnoldo Alemán (PLC) og nåværende president og sandinistleder Daniel Ortega (FSLN), gått langt i å fryse de politiske strukturene. Ved hjelp av sitt samlede flertall i nasjonalforsamlingen, flytter de alle viktige politiske avgjørelser inn i sitt interne byttesystem, der gjennomslag for lover, kontroll over statsinstitusjoner som Høyesterett og Det øverste valgråd, med mye mer, fordeles. Alemán ble i 2003 dømt til tyve års fengsel for korrupsjon, underslag og hvitvasking av om lag hundre millioner dollar, men tilbrakte liten tid innenfor murene. Han fortsetter som ærespresident og de-facto leder for PLC. I april 2007 vedtok nasjonalforsamlingen å redusere maksimumsstraffen for hvitvasking til fem år, med tilbakevirkende effekt - med den beleilige konsekvens at Alemán snart har sonet ferdig sin «straff». Han har allerede begynt forberedelsene for å stille som presidentkandidat i 2011, og Transparency International har bevilget ham en niendeplass på listen over de siste to hundre års mest korrupte statsledere.
Enrique Bolaños overtok presidentstolen etter Alemán i 2002, hvorpå han gikk i bresjen for å få dømt ham, medskyldige familiemedlemmer og regjeringskolleger. Kampanjen var, isolert sett, vellykket, men Bolaños forble for resten av sin presidentperiode vingestekket. Gjennom å rettsforfølge Alemán, la Pakten effektivt en stopper for enhver vesentlig politisk endring, og Bolaños ble derfor i stor grad en ufrivillig administrator av Alemáns og Ortegas politikk.
«Folket, president!»
Daniel Ortega har lovet å gjøre noe med fattigdommen, arbeidsløsheten, sulten. Etter seksten år med nyliberalistiske regjeringer, vant FSLN nasjonalvalgene 5. november 2006, og ble det største parti i nasjonalforsamlingen, mens Ortega vant det femte presidentvalg han stilte i. Likevel fikk både parti og person mindre enn halvparten av stemmene, og er fremdeles avhengig av samarbeid med PLC for å få gjennom vedtak i nasjonalforsamlingen. MRS står igjen med en håndfull representanter, mens de liberale partiene ALN og PLC ville få et klart flertall dersom de gjenforenes.
Siden han kom til makten i januar 2007 har Ortega frontet en stadig skarpere antikapitalistisk og prososialistisk retorikk, men i praksis står hans regjering så langt for en videreføring av nyliberalistisk politikk, og når en kikker bak sceneteppet, så er dette kanskje ikke så rart. Før valget forsikret Ortega velgerne, og ikke minst næringslivet, om at hovedtrekkene i den økonomiske politikk ville styres av hans liberale visepresidentkandidat Jaime Morales Carazo - enda en av disse mange skikkelser som på en måte ikke «passer inn» i dagens sandinistiske puslespill.
Sosialistisk frihandel?
Hugo Chávez har blitt den nicaraguanske regjerings «beste venn». Første dag i jobben, brakte Ortega Nicaragua inn i ALBA. I august ble Nicaragua med i oljesamarbeidet Petrocaribe, og relativt billig venezuelansk olje importeres i store kvantum for å avhjelpe den akutte strømkrisen Nicaragua befinner seg i. Videre har Ortega slått an tonen med statslederne i Iran, Taiwan, Bolivia, Brasil, Honduras, og, til dels, Mexico, foruten gamle venner som Cuba, Libya og Senegal.
Det lyder ikke umiddelbart som et selskap der USA ville være den mest velkomne gjest, og Ortega har vitterlig omtalt president George W. Bush som «tyrann». Retorikken er krass, men igjen er det en dobbeldiskurs, for Ortega har tro på å utnytte enhver god mulighet for nicaraguansk økonomi, og ser frihandelsavtalen med USA, DR-CAFTA, som en viktig del av landets økonomiske plattform. Den ble innført 1. april 2006.
Strømkrise og abortforbud
Eldgamle dieselturbiner står for om lag tre fjerdedeler av strømforsyningen, og Nicaragua har i dag kun kapasitet til å produsere rundt sytti prosent av det reelle energibehovet. Konsekvensen er at landet mørklegges i opptil tolv timer i døgnet, med alvorlige følger for blant annet næringslivet og vannforsyning. Oljen fra Venezuela kommer da godt med, selv om kapasiteten til å omdanne den til strøm er begrenset.
Den andre enkeltsaken som har preget nicaraguansk politikk det siste året er spørsmålet om abort. 26. oktober i fjor, ti dager før nasjonalvalgene, ble hjemmelen for abort i tilfeller der morens liv står i fare, fjernet fra nicaraguansk lov. Blant annet kvinnegrupper og legesammenslutninger i Nicaragua, internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, FN- og EU-organer og europeiske regjeringer har kritisert lovendringen og den katolske kirkes innblanding i prosessen. Lokale og nasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner driver fremdeles en bred kampanje for å få gjeninnført loven.
Tips en venn