Morten Strøknes bok om Tjostolv Moland og Joshua French handler en hel del om dem, men mindre om Kongo
Så kom den, boka vi visstnok alle har ventet på, en bok som skulle gi oss flere svar om hva som egentlig skjedde. Altså Morten Strøksnes bok «Et mord i Kongo». Jeg var i tvil om jeg skulle lese denne boken, på forhånd hadde jeg debattert med forfatteren om temaet, og var vel mer eller mindre avfeid som for «politisk korrekt» til å kunne sette meg inn i de to fangenes historie. Det er mulig at det er dette oppgjøret med «politisk korrekthet» som har drevet forfatteren til å bruke et noe pussig gammeldags språk. Her er jungel, pygmeer, rebeller og en masse dampende villskap.
Norsk offentlighet har på mange måter fått sitt bilde av kontinentet farget av misjons- og bistandsarbeid, afrikanernes nød er blitt en slags salgsplakat. Og vi blir stadig minnet på at det nytter, at norske penger gjør en god jobb, og at afrikanere også klarer hjelpe seg selv (med et lite dytt fra oss). Dette bildet er ganske endimensjonalt og statisk. De to dødsdømte i Kisangani mener de har blitt stemplet som leiesoldater fordi de ikke driver bistand og tilhører dette godhetsregimet/ikke passer inn i dette bildet. Man trenger ikke gå seg bort i jungelen for å se at noe ikke stemmer. Det er ganske mange av oss, med kortere og lengre fartstid på kontinentet som ikke driver med bistand og heller ikke kunne tenke oss å drive med det. Noen av oss for eksempel, har studert afrikanske geriljagrupper.
Mulig er det arkaiske språket i boka ikke bare et oppgjør med den politiske korrektheten, men også en slags hyllest til guttebøkene forfatteren har lest. Åpenbart har også de to arrestantene lest mange guttebøker, spesielt om leiesoldater. Det høres noe hult ut når forfatteren presenterer de to som ivrige studenter av afrikansk historie, før han gjengir deres tolkning av først og fremst en liten gruppe hvite leiesoldaters innvirkning på kongolesisk historie. De to roter også en del med faktagrunnlaget, blant annet plasseres kubanerne på feil side i den angolanske borgerkrigen. Med forbehold om at de to her er sitert riktig vitner det om en svært overfladisk kjennskap til det krigsteateret sørlige- og sentrale Afrika var under den kalde krigen.
Forfatteren holder seg heller ikke her borte fra å generalisere litt om afrikanske kriger og skriver «hvis man studerer afrikanske kriger, ikke minst dem i Kongo, ser man som regel at styrkene stikker av når de nærmer seg hverandre. Derfor hører man sjelden om afrikanske slag med unntak for Afrikas horn». Dette er tøv, noen av de største slagene, og mest langtrukne beleiringene, i nyere historie har funnet sted langs aksen fra Angola i sør, gjennom Kongo og opp i Sudan. Vi hører ikke om disse slagene fordi disse krigene er underrapportert, ikke fordi de ikke fant sted. Hva gjelder både denne generaliseringen over afrikanske kriger, og et par andre hjertesukk om gjøren og laden på kontinentet gjennom boka, er ekko fra guttebøkene mye mer tydelig, enn henvisningene til faglitteratur om emnene som behandles.
Problemet er selvfølgelig at det bildet som Strøksnes bok gir av Kongo er like statisk og utdatert som det de to fangene og forfatteren selv ønsker å ta et oppgjør med (bistandsbildet). Det dampende mørke bildet av Kongo, fantasifullt ført i pennen av Henry Morton Stanley, raffinert av Joseph Conrad og V.S.Naipaul (A bend in the river- om Kisangani) er eldre og kanskje enda mer statisk. Det Afrika, hvor gutter får være menn, og menn har en slags straffefrihet, i alle fall om de er bleke i huden, er heldigvis i ferd med å forsvinne. Blant annet har man klart å avslutte noen av de krigene nevnt over. Selv Kongo har kommet et godt stykke siden slutten av 1990-tallet, da ti av nabolandene stod med styrker inne i landet, i det som betegnes som ”Afrikas første Verdenskrig”.
Militsgruppene som fortsatt herjer i nordøst er reelle og vanskelige nok, men de er færre og mindre enn før. Det foregår også en reformasjon av politi- og rettsvesen, og selv om det kan synes å gå sakte, så har man på ingen måte oppgitt prosessen enda.
Javisst er boka godt skrevet, den tar oss med bak noen av sensasjonsoppslagene. Men Kongo, og Afrika, blir kun en mørk kulisse i framstillingen av historien til de to nordmennene. Til forfatterens forsvar, skulle han gjerne ha vært litt mer inne i Kongo, men fikk altså visumsøknaden avslått ved andre forsøk på å ta seg inn i landet. Det er jo synd, for nordmenns bilde av Afrika generelt og Kongo spesielt har godt av enda noen nyanser.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: