Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Det er sent på ettermiddagen på Kairos største søppelplass, Manshiyet Nasser. Skranglete pickups og overfylte eselvogner slingrer seg fram på smale jordveier. Det stinker råttent, og det stinker av brent papp. Geiter og sauer småspiser blant de fermenterende grønnsakshaugene, stabler av søppelsekker tårner seg opp foran hastig oppførte blikkhus.

Den 33 år gamle trebarnsfaren Haykal Nassar har avsluttet dagens arbeid med å laste inn de siste sekkene med panteflasken i underetasjen på familiens hus.

– Jag kommer hjem med stadig mindre avfall og søppel, til tross for at jeg jobber fra tidlig morgen til sent på ettermiddagen hver dag, sukker han.

Som resten av søppelplassens rundt 65 000 innbyggere, er Haykal en zabbalener, «søppelfolk». Ytterligere rundt 35 000 lever ved seks andre avfallssteder i Kairo.

Zabbaleenarna er etterkommere av jordløse koptere som satt opp sine småhytter i utkanten av Kairo på 1950- og 1960-tallet. Da som nå forsørger de seg ved å samle søppel. De har utviklet en hel gjenvinningssyklus på avfallsplassene. Menn og gutter samler inn avfall og søppel, mens kvinner og jentene sorterer. Deretter blir det solgt videre til rengjøring, gjenbruk, komprimering eller oppkverning. Det resirkulerte materialet blir deretter igjen kjøpt av industribedrifter. Kairos 18–24 millioner innbyggere produserer daglig 10 000–14 000 tonn avfall. Zabbaleenarna burde med andre ord ha jobb til langt over ørene. Men det er ikke lenger tilfelle.

– Tidligere hentet vi avfall og søppel på gater, i husholdninger og foretak. Hver kunde betalte en viss sum i måneden. Den gang arbeidet jeg færre timer, men samlet mye mer søppel og hadde høyere inntekt, forteller Haykal.

Multinasjonal søppelhåndtering

Tidligere resirkulerte zabbaleenarna rundt 85 prosent av det de samlet inn. Til tross for dette overlot myndighetene søppelhåndteringen i Kairo og nabokommunen Giza til multinasjonale avfallsbedrifter i 2002. Kostnadene til avfallsbedriftene belastes husholdningenes strømregninger.

– Før avfallsbedriftene kom, tjente vi daglig 80 egyptiske pund (rundt 85 norske kroner). Over natten ble inntekten vår halvert. Husholdningene og foretak ville ikke lenger betale oss. Nå plukker vi bare skrap på gatene, forteller Haykal.

Samtidig ble det innført forbud mot eselvogner, som de fleste zabbaleenare anvender, i store deler av Kairo.

– Mange kjøpte seg små pickups i stedet, men vi hadde ikke råd. Tre ganger har jeg fått bot på 600 pund på grunn av eselvognen. Loven er klar, men vi hadde ikke råd til å kjøpe bil. Det har blitt en ond sirkel, sier Haykal.

Han har fått tilbud om jobb hos avfallsbedriftene men har sagt nei. Han ville gjort det samme igjen forteller han.

– Jag har alltid vært min egen sjef. Avfallsbedriftene betaler dessuten mindre enn jeg tjener nå. Jeg kommer fra en bra familie og jeg ville følt skam ved å rengjøre gater for en annen bedrift, sier Haykal.

I overkant av seksti prosent av Kairos avfall er organisk. Zabbaleenarna holdt tidligere griser som levde av det organiske avfallet og ga en ekstrainntekt når de ble solgt til slakt. I mai 2009 nødslaktet myndighetene alle grisene i Egypt som et preventivt sikkerhetstiltak mot svineinfluensen.

– Vi hadde rundt 50 griser. En gang i halvåret solgte vi noen til slakt. Nå tjener vi under 30 pund om dagen. Det er med nød og neppe at vi klarer oss, forteller Haykal.

De fleste fikk kompensasjon for grisene, men bare rundt en fjerdedel av markedsverdien.

– Og den regelmessige ekstrainntekten er tapt for alltid, sukker Haykal.

Majoriteten av Egypts 80 millioner innbyggere er muslimer som ikke spiser svinekjøtt. Det gjør derimot de 10 prosent av befolkningen som er kristne samt de millioner vestlige turister som besøker landet. Utryddingen av gris berørte mengder matprodusenter, butikker, restauranter og annen virksomhet relatert til svinekjøtt. På avfallsplassene ble hele gjenvinningskjeden påvirket.

Mindre gjenvinning

For griseslakten førte til at det nå er mindre av Kairos avfall som gjenvinnes. Maher Moussa og hans tre kolleger  er opptatt med å sortere ut panteflasker av søpla.

– Etter at grisene ble slaktet sorterer søppelsamlerne bare ut det gjenvinnbare avfallet direkte på gata og lar det organiske ligge igjen. Sorteringen har blitt grovere og vi får inn mindre. Griseslaktingen har berørt hele Egypt. Det ligger organisk avfall og skrot over alt, sier Maher.

De utenlandske avfallsselskapene har ikke etablert noe system for håndtering av det organiske avfallet. Deres lastebiler er for store til å ta seg fram i Kairos mange, trange gater og systemet for utplassering av søppelcontainere har flere steder ikke fungert. Innbyggerne i Kairo har gjort seg vant med at zabbaleenarna henter søppelet ved døren. En del forholder seg fremdeles til zabbaleenarna, men betaler mindre enn før. Fra et miljøsynspunkt er avfallsselskapene ikke særlig framgangsrike. De behøver bare gjenvinne tyve prosent av søppelet, og det komprimeres direkte i søppelbilene. Beboerne i Kairo har aldri drevet med kildesortering, noe organisasjonen «Spirit of Youth Association for Environmental Service» (SYAES) forsøker å endre på.

– Vi har informasjons- og holdningskampanjer både overfor myndigheter og private. Og vi banker på dør etter dør hos private husholdninger. Vi forsøker å få folk til i det minste å kildesortere organisk avfall i én pose og gjenvinnbart avfall i en annen, sier Dalia Dawoud i SYAES.

De holder også dialog med både zabbaleenare og avfallsselskapene. Tanken er at zabbaleenarna skal ta hånd om ikke-organisk avfall, mens selskapene tar det organiske til kompostanlegg. I en del områder har dette fungert bra, men ikke overalt.

SYAES ønsker et nytt system der den offisielle og uoffisielle avfallshåndteringen blir formelt integrert og tas hånd om av lokale aktører.

– Her går det ikke an å bare adoptere et vestlig avfallsystem. Det er kaos i alt fra hvordan institusjoner styres, til hvordan veinett, infrastruktur og boområder er lagt opp. Forvaltningen må brytes ned i små bestanddeler. Hver bydel bør være ansvarlig for rengjøringen og søppelet der, sier miljøkonsulent Laila Iskander i SYAES.

Myndighetene legitimerte overføringen av søppelhåndteringen til internasjonale avfallsselskap med den begrunnelse at zabbalenerne var uorganiserte og ineffektive. Påstanden er ikke grepet helt ut av luften. Laila anser også att man burde ha oppgradert zabbalerenes metoder, redskap og arbeidsforhold. Hun håper også regjeringen vil trekke lærdom av zabbalerenes framgangsrike gjenvinningssystem. Bare omkring førti prosent av søppelet i Egypt antas å gå til gjenvinning. Et mer effektivt gjenvinningssystem burde innebære en bedre utnyttelse av ressursene, bedre miljø og mer arbeid enn hva zabbalerene i dag klarer på egen hand.

– Vi har avfall og vi har folk. Det finnes mengder av arbeidsløs ungdom som kan begynne med kildesortering av organisk og ikke-organisk avfall, sier Laila.

Søppelbyen

Arbeidsledigheten i Egypt ligger på 27 prosent. Derfor driver SYAES en uformell gjenvinningsskole i Manshiyet Nasser for ungdom som ikke går på skolen men samler søppel. Målet er å gjøre profesjonelle renholdsarbeidere av ungdommen. Arbeidere som jobber effektivt, organisert og under helsemessige trygge forhold.

– Jeg har samlet kartong med pappa siden jeg var seks år. Vi jobber fra to om natten til syv om morgenen. Deretter går jeg rett hit til SYAES-utdanningen, forteller 13 år gamle Ibrahim Bakhit.

Guttene taper ikke inntekt mens de er på skolen. En shampobedrift betaler dem for å samle inn og gjenvinne selskapets brukte shampo-flasker på skolens søppelkvern. De fører liste over antall resirkulerte flasker. Gjennom dette lærer de seg å skrive, regne, enkel bokføring og å håndtere PC.

– I fremtiden vil jeg jobbe med avfallshåndtering om natten og som lærer på en gjenvinningsskole om dagen, sier Ibrahim.

Inntil for 20 år siden bestod avfallsbyen i Manshiyet Nasser kun av skrot og søppelberg. Sykdommer florerte. Nesten ingen av barna gikk på skole. På midten av 1970-tallet ble Association of Garbage Collectors for Community Development (AGCCD) etablert, som på begynnelsen 1980-tallet begynte å samarbeide med internasjonale NGO-organisasjoner. Avfallshåndteringen ble effektivisert og inntektene økte. Det ble lagt inn elektrisitet og vann og kloakk. Det ble åpnet helseklinikker og skole. Nå går utviklingen i motsatt retning. Leder av AGCCD, Isaac Mikhail, forteller om familier som var avhengig av bidrag fra kirken og frivillige organisasjoner..

– Men etter griseslakten har flere måttet be om hjelp, forteller han.

Myndighetene vil ikke gjøre det lovlig å ale opp griser på avfallsplassene igjen, men ifølge Isaac har regjeringen øremerket et område utenfor Kairo for griseoppdrett. Men området ligger 115 kilometer utenfor byen.

– De store og mer velbergede griseoppdretterne kan antakelig tenkte seg å flytte dit, men ikke de fattige. For dem kan ikke inntektsfrafallet erstattes, sier Isaac.

Men han vil ikke male fanden på veggen. I år 2015 går kontraktene med de internasjonale avfallsselskapene ut. Isaacs håp er at lokale avfallsfirma og zabbalenarne da får overta avfallshåndteringen igjen.

– Myndighetene vet at det blir kaos i Kairo om zabbalenerne mister jobbene sine, så jeg er sikker på at de kommer å handle ansvarsfullt, avslutter Isaac.