Det finnes ennå ingen kjent vaksine mot grådighet, men drømmen om å vaksinere alle verdens barn trenger ikke bli til et mareritt. Medisin- og vaksineindustrien er i ferd med å vokse seg større og større i utviklingslandene.
I løpet av de siste tiårene har vestlige farmasiselskapers betydning som vaksineleverandører blitt redusert til fordel for vaksineprodusenter og aktører i land som Brasil, India og Sør-Korea.
– Noen blir overrasket over å høre at et land som Cuba er blant de ledende aktørene innenfor den globale vaksineindustrien, sier samfunnsgeograf Jens Plahte ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo. Disse «emerging producers» vil etter alt å dømme være uunnværlige leverandører av vaksiner i årene framover, mener han.
9. juni disputerte han med doktoravhandlingen «Vaccine innovation for public health, or for profits - or for both? The Cuban biotech sector in a national and global context». Avhandlingen tar utgangspunkt i den kubanske vaksineindustrien, men også i en global kontekst.
For å vise hvilken rolle vaksineproduserende utviklingsland kan spille i det globale vaksinemarkedet, spesielt i forhold til styrkingen av produksjonssiden, valgte Plahte å se spesielt på den kubanske vaksineindustrien. Det ga noen overraskende funn.
Cuba-paradokset
I avhandlingen peker han umiddelbart på det paradoksale i at en statlig og erklært sosialistisk stat som Cuba har blitt en stor aktør innen medisin- og vaksinemarkedet, men ikke leverer vaksiner på lavprismarkedene der de fattigste land kjøper sine vaksiner gjennom UNICEF. Til tross for landets sterke tradisjon for «medisinsk diplomati» og Sør-Sør-solidaritet, leverer Cuba utelukkende til mellom- og høykostmarkeder.
– Dette oppdaget jeg faktisk først litt sent i mine studier, og det overrasket. Det kan virke rart at en aktør som Cuba opererer på internasjonale vaksinemarkeder med en sterk og ensidig kommersiell agenda. Men samtidig viser det seg at vaksineproduserende utviklingsland er viktige, spesielt for lavprissegmentet i Afrika, Asia og Latin-Amerika, sier Plahte.
– Vaksineprodusenter i Sør har begrenset tilgang til mellom- og høyprismarkeder for å finansiere sine forsknings- og utviklingsaktiviteter. Derfor er subsidier, donormidler, patentpolitikk, teknologioverføring og kapasitetsbygging minst like viktige faktorer på det globale legemiddelfeltet som markedsmekanismene. Det er viktig å ta markedsmekanismene på alvor, og bruke dem til å fremme global folkehelse der det er mulig, slik UNICEF har gjort på vaksinefeltet, samtidig som man er seg bevisst markedets begrensninger. Offentlige aktører er også helt nødvendige på dette feltet, sier Jens Plahte.
Vinn-vinn
Plathe tar også for seg de økonomiske prinsippene for å markedsføre et produkt til ulike priser på forskjellige markeder. Sett fra produsentens side er slik prisdiskriminering lønnsomt for et produkt som vaksiner, selv om prisene på det markedet med lavest prisnivå nærmer seg produksjonskostnadene.
– Derfor er det rart at kubanerne ikke har levert til de fattige landene gjennom UNICEF i tillegg til de mer kommersielt innbringende markedene i mellominntektsland, og jeg har ikke fått noen forklaring på dette, sier Plahte.
Det hører med i bildet at heller ikke vaksineprodusenter i USA har levert på disse markedene, fordi det ikke har vært aksept for å selge vaksiner billigere i utlandet enn til de hjemlige forbrukerne.
– Markedene og systemene for distribusjon av vaksine og medisin har langt på vei vært en vinn-vinn-vinn situasjon. Segmenteringen av markedet lønner seg for alle involverte parter; legemiddelfirmaene, distributørene og mottakere. Fra en vaksinasjonsdekning i verden på rundt fem prosent i 1974, har vi i dag en dekning på rundt 80 prosent. Det er et fantastisk resultat. Det har tatt tiår å komme dit vaksineringsprogrammene står i dag, men det er selvfølgelig fremdeles bekymringsfullt med de resterende 20 prosent, sier Jens Plathe.
UNICEF kjøper inn enorme volum med vaksine til priser som er høvlet omtrent ned til produksjonskostnadene. Nettopp fordi volumene er gigantiske, er dette mulig. De nødvendige vaksinene til fattige land er svært subsidiert. Legemiddelfirmaene henter dette inn igjen ved å selge dyrt i høykostland.
Vaksinasjon har bidratt til at antall barn som dør i av sykdom de siste årene har falt til under 10 millioner i året. Men mange flere kunne vært reddet om de var i et vaksineprogram. Selv om flere barn enn noen gang vaksineres, er det fortsatt 24 millioner barn i året som ikke blir tilstrekkelig vaksinert eller vaksinert overhodet, ifølge tall fra UNICEF.
Markedets begrensninger
– Markedsmekanismene må tas på alvor, og bli brukt til å fremme global folkehelse der det er mulig, slik UNICEF har gjort på vaksinefeltet. Men landene er samtidig sårbare, og det er derfor viktig å legge til rette for virksomheten deres. Markedet har sine begrensninger. Markedskreftene alene klarer ikke å resultere i at helt nødvendige medisiner og vaksiner når fram til de fattigste, og ofte mest trengende. Subsidier, donormidler, patentpolitikk, teknologioverføring og kapasitetsbygging er minst like viktige faktorer på det globale vaksinefeltet som markedsmekanismene alene, sier Plahte.
– Både den norske regjeringen og Gates-ekteparets engasjement har satt et fokus på finansieringsproblematikken rundt vaksinering. Det gjenstår likevel å finne stabile, varige finansieringsordninger. Fremdels går rundt 90 prosent av alle investeringer i utvikling av medisiner, til å løse helseproblemer som kun berører 10 prosent av verdens befolkning, sier Plahte.
Norge har i flere år vært engasjert i vaksinespørsmålet gjennom regjeringens bidrag til Det internasjonale vaksinefondet GAVI, og har en målsetting om å øke Norges støtte med 500 millioner kroner årlig fram til 2015. Den totale støtten fra Norge til vaksinering av barn i fattige land er til sammen 6,5 milliarder kroner. GAVI er den samme organisasjonen som også har mottatt 10 milliarder kroner fra Bill og Linda Gates Foundation.
Tips en venn