Når fiskerne kommer inn med dagens fansgt strømmer barn og kvinner til for å hjelpe. Foto:Chris Maluszynski
Når forfedrene blir hjemløse på Madagaskar, blir også klimaendringer uunngåelig.
«Åndene bor i skogen. Når man hugger ned skogen, har de ikke noe sted å bo. Da kan de heller ikke rope på regnet». Slik forklarer lokalbefolkningen på Madagaskar den manglende nedbøren og sviktende avlinger. Det er noe den lokale fiskeren Labe og hans familie i landsbyen Maromena har fått merke. Dagens middag fiskes i Mosambik-kanalen. Kona til Labe ammer minstemann mens hun grer håret. Solen steker.
Etter at skogen ble borte klarte ikke Labe å forsørge familien sin som bonde. Han håpet at livet som fisker skulle bli enklere. Men i takt med at flere bønder flytter til kysten, begynner det å minke på fisken også. Nå håper Labe at en ny fisketeknikk skal redde ham og familien.
Skogen er hugget bort
Familien i Maromena hører til gjennomsnittet på Madagaskar, verdens rikeste land på dyre- og planteliv, verdens fattigste på velferd. I følge FNs utviklingsindeks, er Madagaskar på nivå med Sudan og Bangladesh. Bare 15 prosent av befolkningen på 20 millioner har veiforbindelse. Kun fire prosent har tilgang på strøm. Men ingen sulter. Mange overlever på ris, noe som gjør landet til verdens største konsument av ris per innbygger. Men den høye risproduksjonen tærer på naturen. Det hugges og brennes for å skape nye rismarker. Metodene gjør arealet uegnet til landbruk etter få år. Dessuten blir ellers dyrkbar jord skylt bort på grunn av erosjon. I dag er nesten 90 prosent av den opprinnelige skogen på Madagaskar borte.
– Da jeg var ungdom, og Madagaskar fremdeles var fransk koloni, var det tett skog i hele dette området, forteller 65 år gamle Manilo. Han sikter til den tørre tropeskogen i nærmiljøet, som også er verdens eneste piggskog, bestående utelukkende av kaktusplanter. Det blir lengre og lengre mellom annen vegetasjonen.
Franskmennene hugget ned skogen under kolonitiden for å få kull. Deretter fulgte lokalbefolkningen etter. – Nå er det snart bare sand her, konstaterer Manilo.
Det eneste de nå kan dyrke, er bønner og en rotfrukt som kalles cassava. Men det er også svært vanskelig på grunn av det uforutsigbare været. Mens det tidligere var jevnt nedbør fra august til desember, er det i dag bare sykloner som kan garantere regn. – Og da blåser husene våre bort, sier Labe.
Fiskekvoter og kulturelle koder
Studentene Charles Latimer fra USA og Ramon Morales fra Brasil har jobbet på Madagaskar som frivillig gjennom World Wildlife Foundation (WWF) i snart tre måneder. På stranden har de akkurat satt opp et stort skilt som viser hvilke fiskearter som kan fiskes når på året. Det har vært demokratisk avstemning over hvor skiltet skal stå. De har bodd sammen med de lokale under kummerlige forhold, etter vestlig standard, men det er ikke den primitive innlosjeringen som har vært mest utfordrende.
– Vi har prøvd å få hjelp av staten til å kontrollere fisket, men det er helt umulig, sier Charles, og sikter til det politiske kuppet på Madagaskar i mars 2009 da den 34 år DJ-en Andry Rajoelina tok over makten i landet. Siden den gang har det meste av statlige reguleringer sklidd helt ut. Fiskerne bruker myggnetting som garn og tar altfor mye småfisk og gyteferdig fisk, noe som gjør at bestanden minker.
Latimer håper innbyggerne i byen velger å følge deres kvoteanbefalinger, også etter at de har reist hjem. Den allmenne oppfatningen hos lokalbefolkningen har vært at jo flere som ble i landsbyen, jo mer fisk ville havet gi dem. De forstod ikke at fisken kunne ta slutt. Charles og Ramon benyttet blant annet rollespill for å beskrive at hvis man fisker noen som er gravide, får de ingen barn, og da blir havet tomt.
– Jeg tror de forstod det, men det er så mange kulturelle koder, som vi ikke kan trenge gjennom, sier Charles Latimer.
Dessuten er det vanskelig å kontrollere hvor mye fisk som blir hentet opp fra havet. I følge tradisjonstro må fiskere selge fisken sin til havs. Det er derfor umulig å vite hvor mye som forsvinner til andre kjøpere før fiskerne kommer i land.
Som i et fengsel
– Det har vært utfordrende å lære bort nye ting og samtidig ta hensyn til naturen, sier Charles. Han tror vranglære ofte forekommer når folk fra vesten skal implementere sine verdier og modeller i en kultur de ikke vet nok om. Kommunikasjon har vært en stor utfordring. Han og Ramon hadde selv bare et tre dagers kurs i gassisk ved ankomst.
– I begynnelsen føltes det nesten som å være i et fengsel. Jeg hadde så utrolig mye jeg hadde lyst til å utrette, men fikk ikke gjennomført noe.
På stranden driver en gruppe å partere en hai de nettopp har fisket. Den skal skjæres opp og deles med naboene. De må nemlig spise alt de fisker samme dag, for fisken holder seg kort i varmen. Etter en stund begynner tilskuerne å rekke ut hånden og spørre etter «cadeau» (gave på fransk). De forventer å få noe, fordi mange turister gir dem ting. Men nå er det ikke så mange turister her. De fleste er frarådet å besøke landet på grunn av de politiske urolighetene. Det merkes selvfølgelig på økonomien i en liten by som Maromena. Her kom turistene blant annet for å oppleve verdens tredje største korallrevsystem, Toliararevet, som strekker seg 300 kilometer fra Mangokey-elva og sørover til Androka. Men etter at fiskerne har brukt spyd, gift og dynamitt for å drepe fisk på og ved revet, har mye av korallene blitt ødelagte. Også ved å hente opp snegleskjell, for å selge til turister, har revet fått skader. Snegleskjellene spiser nemlig sjøstjerner, og forhindret disse fra å spise korallpolypper og ødelegge korallrevet.
En annen trussel er den globale oppvarmingen. Når havet blir varmere, blekes og drepes korallrevene. For mange turister som kommer for nettopp å oppleve korallrevet, blir skuffelsen stor. Etter en rask snorkletur blir man ikke spesielt imponert over utsikten.
Hører på de fremmede
I nabobyen Beheloka, som betyr «byen der folk ikke er så vennlige», er det stor demonstrasjon denne dagen. Alle byens barn har møtt opp. En dieseldrevet strømgenerator brøler i bakgrunnen. To menn prøver å få oppmerksomhet. Egentlig er demonstrasjonen for de voksne, men ikke så mange har møtt opp. En mann roper høyt på gassisk og forsøker å forklare hvordan en fisk kan røkes og dermed holde seg spiselig lenger. Ved røking eller tørking kan fiskerne dessuten selge fisken i flere dager, tjene mer penger og sløse mindre med resurssene.
En motorbåt legger til ved stranden. Den skal ta oss med ut på havet for å møte noen fiskere.
– Vi fikk den i gave, sier kapteinen. På et stort klistremerke på siden står det Norad.
En av byens beste fiskere er med om bord.
– Jeg tok tiden på ham en gang. Han fridykket ned på 25 meter og var under vann i tre minutter og 20 sekunder, forteller Charles. Fiskeren stuper uti. De andre venter spent.
Himmelen er skyfri, ingen tegn til regn i dag heller.
– Det er fordi vi ikke lenger respekterer «fady» (tabu på gassisk), sier en ombord. Han forklarer at gudene ikke vil gi dem regn, fordi de blir irriterte når tradisjoner brytes.
Med ett farer superfiskeren opp til vannskorpen igjen. Han holder en stor, død fisk opp i været.
– Da jeg spurte hva han ønsket seg i livet, svarte han ’Jeg har alt jeg trenger her i havet. Derfor er jeg en lykkelig mann’. Han elsker å fiske, forteller Charles.
Tips en venn